Som overskriften mer enn antyder, en liten oppdatering.
Nebbet har vært lukket en stund; jeg har hatt det travelt på arbeidsfronten de siste ukene, noe som dessverre har gått på bekostning av bloggen (mitt arbeid består av lesning, research og skriving, kanskje forklaringen er overkill?). Noen små reiser her og der har heller ikke hjulpet - tiden har simpelthen ikke strukket til. Dessuten later det til at leselysten har sunket. Det har skjedd før, og jeg tolker det ikke som et dramatisk tegn. Men det er leit.
Av og til når arbeidsbyrdene vokser seg veldige som fjell og alt det andre som foregår i livet nærmest stjeler det meste av energien, orker man ikke å ta fatt på en roman. Noen ganger er det motsatt.
Men akkurat nå er det å lese et lite ork. Jeg har ingen bedre forklaring på det enn det som nevnes ovenfor. Lignende perioder har jeg hatt før, og mange kan sikkert kjenne seg igjen.
For min del prøver jeg å bruke tiden på noe annet vettugt, så sant arbeidet ikke tar all tid og man bare vil sove. Tidligere har jeg erfart at det å rigge til staffeliet og stå og male er som balsam for sjelen. Men da jeg lette det frem i boden, oppdaget jeg at det ikke hadde tålt reisen sist gang vi flyttet. Ellers har turer ute ved havet eller i skogen, og besøk i gallerier og museer hatt en lindrende og oppløftende virkning på en trøtt sjel. Men jeg må innrømme at det har blitt lite av det. Man kan jo skylde på alderen. I stedet har jeg sett mye film (gammelt og nytt), jeg har koblet av med TV-spill, og jeg spiller piano når anledningen byr seg. Film og spill gir meg nok noe dårligere samvittighet enn å klimpre, men det er en lettvinn måte å koble av på.
På tross av en ikke-eksisterende lesehunger, fortsetter jeg likevel å handle bøker. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje kan det diagnostiseres som en en mild form for mani. Jeg har tenkt flere ganger når jeg ser bunkene med uleste bøker i stabler på gulvet, i vinduskarmene og i hyllene, at dette tar jo fra meg all motivasjon! Det er så mye man skulle ha lest. Og tanken kan fort bli overveldende eller utmattende.
Uansett vet jeg at leselysten snart kommer tilbake. Jeg er bare nødt til å komme meg litt ovenpå, eller i forkant av arbeidsoppgavene - selv om de formerer seg som kakerlakker. Ja,
livet er sannelig et jææævla tiltak, som jeg hørte en av byens løse fugler si på bussen for noen uker siden.
Men! - en morgen, forleden dag. Jeg hadde levert minstemann i barnehagen, kokt kaffe, slått på PC-en og skulle akkurat til å ta fatt på dagens oppgaver. Mens jeg ventet på at datamaskinen skulle våkne og komme i gang, søkte blikket bokskapet i TV-stuen. Jeg hadde ennå natten i øynene, men morgensolen la en fin strime med gull over slitte bokrygger, og øynene fant en opplyst Erik Bye. Jeg reiste meg, åpnet skapdørene, tok ut den blå boken og bladde opp i innholdsregisteret. "Apal i en tekopp" låt forlokkende.
Den morgenen, før jeg begynte på mitt arbeid, startet jeg med å lese ni siders historiestubb om en mann på Svalbard som prøver å dyrke et epletre i en sprukken, hankeløs kopp.
Den morgenen gråt jeg.
Det ble en fin dag.
