Geelmuyden hos KRÅD

Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Krøllete hus

Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.

Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".

Boller i ovnen.

Niels Chr. Geelmuyden er en stor stilist og en vittig mann. Og vittige mennesker har ofte et stort alvor i seg. Jeg lar denne teksten tale for seg. Bon Appétit!

Jeg vet det lyder både middelaldersk og gammeltestamentelig. Jeg vet også at jeg som mann ikke burde ha lov til å inneha noen mening om fenomenet. På alle mulige måter er jeg inneforstått med at mitt synspunkt er fundamentalistisk, kvinnefiendtlig og utidsmessig. Likevel synes jeg det er galt av norske leger å avlive enogfemti småbarn hver dag ved våre sykehus. Ved stilltiende å akseptere utryddelse av ti skoleklasser ukentlig har vi her i landet faktisk en høyere barnedødelighet enn man har i Etiopia. Forskjellen består i at vår dødelighet har ord på seg for å være selvvalgt. Noe som selvfølgelig gjør den vesentlig mer tragisk.

Allerede nå fornemmer jeg at mange lesere skummer av raseri over min bruk av begreper som "avlive", "småbarn" og "utryddelse". Jeg kunne som talløse mannfolk før meg isteden velge å betrakte det ufødte barn som "en bolle i ovnen". Spørsmålet er om leseren i så fall ville bli vesentlig mer fornøyd med meg og min menneskelighet. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at det ville være kvinnfrigjørende å forklare oss pungdyr en gang for alle at graviditet ikke handler om et alminnelig bakverk som står til heving. Det bisarre er imidlertid at norske helsearbeidere fyller søppelsekk på søppelsekk med halvstekte mennesker, samtidig som sterke krefter i samfunnet forsøker å innbilde oss alle at mannens grep om livet er blitt mindre.

Det står for meg som helt ubegripelig at moderne kvinner er i stand til å oppleve abortloven som frigjørende. I mine øyne forholder det seg slik at loven imøtekommer alle mannens urgamle ønsker om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. Ved at avgjørelsen legalt er overgitt kvinnen, er mannen kvitt sin svarteper. Skylden og ansvaret er det kvinnen som må bære. Det var hun som valgte. Mannen går fri. Man kan meget vel mene at mannen ikke burde føle det slik. Men moralsk har mannfolk vært på rømmen siden Adams tid. I tyve absurde år har opplyste kvinner demonstrert gatelangs i favør av mannssamfunnets drømmeordning. Så mannsdominert er vårt samfunn at ingen lovendring blir vedtatt hvis ikke menn har direkte fordel av den. Som kvinnegrupper utenlands i tiltagende grad har fått øynene opp for, er det fullt mulig å betrakte selvbestemt abort som en avansert form for kvinnemishandling.

Hva er det man ser hvis man barberer bort alle paroler og gjør seg til en flue på klinikkveggen? I de fleste tilfeller ser man en velhavende mannlig lege med enebolig, ektefelle og tre barn idet han omsorgsfullt fjerner det ufødte barnet til en fattig, ugift og barnløs kvinne. Så forkvaklet av materialisme og tingliggjøring er vi blitt at vi tror omsorgsevne er knyttet til reallønn og boareal. Det til tross for at vi alle av mer eller mindre personlig erfaring vet hvor omsorgsløst rike mennesker kan opptre. Så som legen. Ikke tar han kvinnen alvorlig som mor. Ikke tar han fosteret alvorlig som menneske. Og ikke tar han heller seg selv alvorlig som lege. Noe av det eneste som tas alvorlig er fars ønske om å unnslippe ansvaret og kapitalismens ønske om å beholde en lavtlønnet, stabil kvinnelig arbeidsstyrke.

Jeg kan ikke for at jeg synes det oser av menneskeforakt. Hadde legen tatt kvinnen alvorlig som mor, ville han bladd frem noen tusenlapper fremfor å klargjøre vakuumpumpen. Hadde samfunnet tatt seg selv alvorlig som verdifellesskap, ville man i utgangspunktet aldri foreskrevet død som løsning på et sosialt problem. Det virkelig bestialske består i at utdeling av død er en meget rimelig helsetjeneste. Så billig at gjerrigslekten ikke finner den ringeste grunn til å protestere. Formodentlig er jeg både bakstreversk og fascistoid, men jeg tror ikke at man kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Etter mitt selsomme skjønn spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rase, kjønn eller utviklingstrinn. I praksis har Stortinget vedtatt at hele menneskeslekten er kassabel. Nå fjernes én av tre, men intet er til hinder for å fjerne alle tre.

Det råder ingen tvil om at jeg er akterutseilt. Men all den tid man anser et menneske for dødt i det øyeblikk hjertet stanser, synes jeg det virker logisk å regne et menneske som levende i det øyeblikk hjertet slår sitt første slag. Det inntreffer som regel i fjortende dag i svangerskapet. Hva er alternativet? blir det spurt. Jeg synes det er et snodig spørsmål. Alternativet til å drepe har alltid vært å la det være. Jeg har truffet flere kvinner som avbrøt det eneste svangerskapet som skulle bli dem til del. Noen feirer sitt døde barns femårsdag. Det er ingen lett oppgave å forklare slike kvinner at de er frigjort og likestilt.
Selv er jeg ihvertfall så forkvaklet at jeg mener man står overfor menneskeofring i stor stil. Ikke til kvinnens fordel. Ikke til legekunstens fremme. Gevinsten går uavkortet til produksjonssystemet, staten og mannssamfunnet. Dette er jappetiden ingen skriver om. Jappetiden i livmoren.