Bokhyller til beskuelse

Kjærlighet forholder seg til porno omtrent som en blomstrende rose til en tørr brennesle, sa Sophia Loren.
Men på denne siden (og kanskje har du sett den før), Bookshelf Porn, står tørre bøker i estetiske omgivelser, klare til å beskues, klare til å inspirere, klare til å vekke et sultent begjær og formerlig springe ut som en rose.
En slags kjærlighet.

Dagens filosofiske boktips

Gabriel Marcel, den forhenværende franske (og kristne) eksistensfilosofiens grand old man, har med boken "Eksistens og erkjennelse. Betraktninger over det ontologiske mysterium" tatt sitt utgangspunkt i hvordan mennesket i vårt overmekaniserte samfunn blir redusert til noe "funksjonerende" - "verdiene blir uttømt i og med at de fyller sine forskjellige funksjoner i samfunnet".
Hans intrikate og tungleste, men høyst lesverdige essay er et vesentlig innlegg i den filosofiske debatt om menneskets situasjon, også den dag i dag (det ble skrevet i 1949). Marcels hovedtese er at menneskets frihet kun kan gjenerobres i det personlige forpliktende forhold til "det ontologiske" - til det egentlige værende som er eksistensens opphav og mål. Ergo: Den menneskelig frihet springer ut av det forpliktende forhold det har til Gud.
Litt mer om Gabriel Marcel finner du her.

I dagens løp - takt og god tone

Går man på gaten og ser at en annens klesdrakt er i uorden, gjør man vedkommende en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på det. Man bør imidlertid helst være av samme kjønn - ellers kan hensikten av og til misforståes.
Stirr ikke på folk som er annerledes enn andre, slik at de ikke får lov til å glemme sitt handicap et eneste øyeblikk av dagen. Sett Dem selv i samme situasjon. Vær imidlertid hjelpsom når det trenges. Det er ingen skam å ha vanskelig for å komme av og på en trikk f.eks. Vær derfor ikke redd for å tilby Deres hjelp på en naturlig måte - uten å gjøre noe vesen av det.
Og blir De tilbakevist, er det ingen skade skjedd.
Det viktigste er jo, selv å være høflig, naturlig og hensynsfull mot andre. Småtingene i dagliglivet blir så meget lettere ved det. Og livet består jo av små ting, som i det lange løp - sten for sten - bygges sammen til et stort byggverk.
Høflighet begynner hjemme, og foreldre gjør sine barn dårlig tjeneste hvis de ikke lærer dem til å klare seg sosialt, også når det gjelder skikk og bruk og takt og tone - kort sagt ta hensyn til andre.
Et barn som ikke hilser, eller takker for seg, eller viser tilbørlig beskjedenhet, tar hensyn til eldre mennesker osv., vil ikke bli likt av andre. Og et barn mistrives hvis andre ikke liker det.
Eksemplet er den beste læremesterm og et barn som vokser opp i et miljø hvor det som en selvfølge tar hensyn til alle innen hjemmets lille samfunn, og hvor det kreves en viss form og en høflig omgangstone - selv i dagliglivets travelhet - vil ta med seg noe verdifullt ut i livet.
"Regler" for takt og tone kan ha et visst skjær av latterlighet hvis de misbrukes. Men det vil alltid være behov for en viss form tilpasset miljøet, tiden og situasjonen.



Fra boken "Takt og god tone ved små og store anledninger" (1961) av Sante, en bok som neppe vil komme på mote igjen med det første.

Leserpersonlighet - en test

På gemyttlig oppfordring fra bloggeren Gjennom ordene.


1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Ja, bevares! Især bøker med taler, artikler, intervjuer og essays, men også utdrag av for eksempel dagbøker, filosofiske tekster, korte stubber av noen røverhistorier samt enkelte romaner. Alt som er forfattet av penneknekter med livsvisdom, galskap og blendende skriveferdigheter skal man lese om igjen.
Det er nærmest selvforklarende at visse bøker må leses flere ganger, nærmest pugges. Og det er min påstand at man bør lese (gjerne to og tolv ganger) det man umiddelbart ikke forstår eller evner å begripe. Selve forståelsen vil komme etterhvert når kunnskap bekreftes (eller avkreftes) av livets erfaring. Bøker modner og skaper mennesker.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
I Amerika finnes det sikkert bokkirurger som injiserer et eller annet fiffig kjemisk oppkok inn i bokryggmargen på de smått sprukne lærinnbundne verker for å unngå naturlig slitasje, litterære rynker på fagspråket. Kanskje står disse bøkene i tempererte glassmontre alarmbeskyttet av lasersensorer? Av og til tas de kanskje frem av varsomme gummmihanskehender for stell og desinfisering (og en høyst nødvendig livsforlengende eliksirinjisering) før de atter settes tilbake på utstilling - men kun til beskuelse av bokens eier!
Ah, hva vet vel jeg? Selv nøyer jeg meg ihvertfall med å blåse spindelvev og inntørkede fluer av mine gulnede skatter når de plukkes ned fra hyllene.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Lister, nei. Huskelapper bak ørene, ja.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
På tilfeldighetenes stier stamper, snubler, flanerer og traver jeg avgårde på min høye hest.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Joda. Men ikke nødvendigvis som følge av en kollektiv slakt i massemediene (eller hos andre bokbloggere). Snarere tvert i mot, egentlig.
For å ta i bruk sti-metaforen nok en gang: Jeg trives nok aller best utenfor allfarvei i flere sammenhenger. Fører min vei til et opplyst, overbefolket sted hvor det gjevt snakkes om Knausgård, Coelho, selvhjelpsbøker à la Jan Thomas' sminketips eller andre litterære vinder man kan vende kappen etter, da tramper jeg heller gladelig i motvind og sur nedbør til buing og håning fra folkemassen.
Kall det trass. Kall meg en surpomp.
(PS - jeg tar heller ikke imot musikktips fra mennesker som insisterer på at Lady Gaga er revolusjonerende og/eller en slags dyp kunstmusikkprinsesse innen popgenren, eller generelle råd om god mat/viner fra en frityrglinsende joppejonas hvis ganes kulinariske høydepunkt ble nådd med en treretters fra Burger King.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Spiser du opp maten når den fremkaller brekninger ...?

7) Hvor mye leser du hver dag?
Det avhenger av så meget, kan De skjønne. Noen ganger leser jeg ut en roman på 2-3 dager. Andre ganger tar det meg 2-3 uker. Snittet per dag vil jeg anta ligger på omtrent 11763 ord.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Skjerpe meg? Jeg står da bestandig fritt til å legge om kursen etter mine preferanser hva angår genre, stil, lesehastighet, lesestillinger og hvaikke.
Dessuten vil jeg påstå at min konsentrasjon er ganske så skjerpet allerede. Men jeg er alltid åpen for nytt stoff som kan utvide eller berike min beksorte horisont.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Absurd? Hah! Jeg kan intet annet enn lufte min hule, kalde latter!
Tidligere var jeg nok mest opptatt av selve handlingen. Nå er det definitivt språket. Et godt, pregnant språk bidrar til den nødvendige flyt i teksten/handlingen. Jeg liker ikke at det lugger for mye.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?
Jeg slapper av som en spent bue, jeg. Bestandig.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Hm. Det viktigste instrument for nyansert hjernevirksomhet er oppøving i språklige formuleringer og et stort ordforråd. Bare tenk på vårt følelsesliv som tilføres distinksjoner og kulører når vi setter navn på følelsene. "Forstå viktigheten ved å snakke sammen" maner for eksempel ekteskapsrådgiverne. Hvordan lære å snakke? Les, for pokker! Les mye! Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke.
Vi har nok av momenter og stressfaktorer for ikke glemme alskens underholdningstilbud i våre liv som fungerer som gedigne bremseklosser på vår hjerneaktivitet. Å lese en bok krever disiplin og konsentrasjon.
Men kall det gjerne en flukt, eller en utflukt. Det lyder hyggeligere.
Det sies at den hemmelige nøkkel til åndelig liv er evnen til å forestille seg noe ved det leste ord. Det er en fin tanke. Jeg liker å tenke på all den kunnskap (og de mangfoldige historier) som bøkene rommer, og som kan endre oss mennesker - alt som formidles til oss kan smelte sammen til en livsholdning eller en personlighet.
Lesning for meg fungerer som et ledd preget av underholdning og hverdagseskapisme i en livslang dannelsesreise.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Nei, det tror jeg ikke. Preferanser og smak vil naturligvis endre seg gjennom livet -noe tar man med seg (også ubevisst), noe forkaster man (dessverre også ubevisst).
Men hvorfor i alle verden skal man skamme seg over noe man en gang har likt eller fremdeles liker?
Jeg håper og tror jeg vil fortsette å snike meg forbi de to kjeruber for å gå på daglig epleslang i Edens have og forsyne meg grådig av såvel friske, saftige epler, sure kart og råtten nedfallsfrukt fra Kunnskapens tre.

På bildet: Min fem måneder gamle datter og jeg studerer tekster av Kant.

Testen er forøvrig laget av den utmerkede blogger Norunn.

Noen sitater om boken

Bøker har fortrinn sammenlignet med mennesker. De setter tanker i bevegelse, noe mennesker sjelden gjør. Og de tier når man ikke spør dem.
- Georg Brandes


Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
- Marcus Tullius Cicero


Det virker som om noen bøker er skrevet, ikke for at man skal lære noe av dem, men for at man skal få greie på at forfatteren har visst noe.
- Johann Wolfgang von Goethe


Gud forby at folk leser bøkene våre bare for å finne de saftige passasjene!
- Graham Greene


Det finnes hverken moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet, det er det hele.
- Oscar Wilde


En bok som ikke fortjener å leses to ganger, fortjener heller ikke at man leser den første gang.
- Karl Julius Weber


Ikke alle bøker er så kjedelige som leserne deres.
- Henry David Thoreau


Det er ganske pussig å legge merke til at de fleste dagbøker er skrevet om natten.
- Robert Storm Petersen


Jo flere tankestreker det er i en bok, desto færre tanker.
- Arthur Schopenhauer.


Bøker er en tvilsom handelsvare. De trykkes av folk som ikke forstår dem, selges av folk som ikke forstår dem, bindes inn, leses og kritiseres av folk som ikke forstår dem. Og til alt overmål: de er noen ganger skrevet av folk som ikke forstår noen ting.
- Yosef Lichtenbaum


Man må kreve av en bok, som fortjener dette navnet, at den forandrer leseren. Etter å ha lest den er man ikke lenger den samme.
- Ernst Jünger


Bøkenes mangfold gjør oss uvitende.
- Francois de Voltaire


Også dårlige bøker har sin gode side: den siste.
- John Osborne


Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige.
- Henrik Wergeland


Til verdens truede arter, som pandaen, blåhvalen, de danske ølkuskene og den bengalske tigeren, kan man nå regne boken.
- Henrik Wivel

Sex i litteraturen?

Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

Ord for dagen

"Landstrykeren har det til felles med kunstneren, og kanskje med gentlemannen, at han ikke tilhører noen klasse. Han lar seg ikke forbløffe hverken av fantens usjenerthet eller av fyrstens etikette."

Fra boken "Skillingen og drømmen" av W. Somerset Maugham.

Og meget har endret seg ...?

Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.

- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.

Littérature engagée

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Sett gjennom gullbriller

Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.

Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

Kjære Død

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

En lettbent utfordring

Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!


Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.


Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?

Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!

Seriemonogami

En skikkelig bibliotekkunde er som en elsker. For ham finnes det bare én bok, nemlig den han vil lese nå; og mens han fremdeles er på leting, tenker han ikke på mengden, men på den ene boken som venter på ham et eller annet sted. I alle fall har han en tilbøyelighet til seriemonogami, og hver bok er en ledsager i denne leseprosessen.

- Dietrich Schwanitz.

Boller i ovnen.

Niels Chr. Geelmuyden er en stor stilist og en vittig mann. Og vittige mennesker har ofte et stort alvor i seg. Jeg lar denne teksten tale for seg. Bon Appétit!

Jeg vet det lyder både middelaldersk og gammeltestamentelig. Jeg vet også at jeg som mann ikke burde ha lov til å inneha noen mening om fenomenet. På alle mulige måter er jeg inneforstått med at mitt synspunkt er fundamentalistisk, kvinnefiendtlig og utidsmessig. Likevel synes jeg det er galt av norske leger å avlive enogfemti småbarn hver dag ved våre sykehus. Ved stilltiende å akseptere utryddelse av ti skoleklasser ukentlig har vi her i landet faktisk en høyere barnedødelighet enn man har i Etiopia. Forskjellen består i at vår dødelighet har ord på seg for å være selvvalgt. Noe som selvfølgelig gjør den vesentlig mer tragisk.

Allerede nå fornemmer jeg at mange lesere skummer av raseri over min bruk av begreper som "avlive", "småbarn" og "utryddelse". Jeg kunne som talløse mannfolk før meg isteden velge å betrakte det ufødte barn som "en bolle i ovnen". Spørsmålet er om leseren i så fall ville bli vesentlig mer fornøyd med meg og min menneskelighet. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at det ville være kvinnfrigjørende å forklare oss pungdyr en gang for alle at graviditet ikke handler om et alminnelig bakverk som står til heving. Det bisarre er imidlertid at norske helsearbeidere fyller søppelsekk på søppelsekk med halvstekte mennesker, samtidig som sterke krefter i samfunnet forsøker å innbilde oss alle at mannens grep om livet er blitt mindre.

Det står for meg som helt ubegripelig at moderne kvinner er i stand til å oppleve abortloven som frigjørende. I mine øyne forholder det seg slik at loven imøtekommer alle mannens urgamle ønsker om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. Ved at avgjørelsen legalt er overgitt kvinnen, er mannen kvitt sin svarteper. Skylden og ansvaret er det kvinnen som må bære. Det var hun som valgte. Mannen går fri. Man kan meget vel mene at mannen ikke burde føle det slik. Men moralsk har mannfolk vært på rømmen siden Adams tid. I tyve absurde år har opplyste kvinner demonstrert gatelangs i favør av mannssamfunnets drømmeordning. Så mannsdominert er vårt samfunn at ingen lovendring blir vedtatt hvis ikke menn har direkte fordel av den. Som kvinnegrupper utenlands i tiltagende grad har fått øynene opp for, er det fullt mulig å betrakte selvbestemt abort som en avansert form for kvinnemishandling.

Hva er det man ser hvis man barberer bort alle paroler og gjør seg til en flue på klinikkveggen? I de fleste tilfeller ser man en velhavende mannlig lege med enebolig, ektefelle og tre barn idet han omsorgsfullt fjerner det ufødte barnet til en fattig, ugift og barnløs kvinne. Så forkvaklet av materialisme og tingliggjøring er vi blitt at vi tror omsorgsevne er knyttet til reallønn og boareal. Det til tross for at vi alle av mer eller mindre personlig erfaring vet hvor omsorgsløst rike mennesker kan opptre. Så som legen. Ikke tar han kvinnen alvorlig som mor. Ikke tar han fosteret alvorlig som menneske. Og ikke tar han heller seg selv alvorlig som lege. Noe av det eneste som tas alvorlig er fars ønske om å unnslippe ansvaret og kapitalismens ønske om å beholde en lavtlønnet, stabil kvinnelig arbeidsstyrke.

Jeg kan ikke for at jeg synes det oser av menneskeforakt. Hadde legen tatt kvinnen alvorlig som mor, ville han bladd frem noen tusenlapper fremfor å klargjøre vakuumpumpen. Hadde samfunnet tatt seg selv alvorlig som verdifellesskap, ville man i utgangspunktet aldri foreskrevet død som løsning på et sosialt problem. Det virkelig bestialske består i at utdeling av død er en meget rimelig helsetjeneste. Så billig at gjerrigslekten ikke finner den ringeste grunn til å protestere. Formodentlig er jeg både bakstreversk og fascistoid, men jeg tror ikke at man kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Etter mitt selsomme skjønn spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rase, kjønn eller utviklingstrinn. I praksis har Stortinget vedtatt at hele menneskeslekten er kassabel. Nå fjernes én av tre, men intet er til hinder for å fjerne alle tre.

Det råder ingen tvil om at jeg er akterutseilt. Men all den tid man anser et menneske for dødt i det øyeblikk hjertet stanser, synes jeg det virker logisk å regne et menneske som levende i det øyeblikk hjertet slår sitt første slag. Det inntreffer som regel i fjortende dag i svangerskapet. Hva er alternativet? blir det spurt. Jeg synes det er et snodig spørsmål. Alternativet til å drepe har alltid vært å la det være. Jeg har truffet flere kvinner som avbrøt det eneste svangerskapet som skulle bli dem til del. Noen feirer sitt døde barns femårsdag. Det er ingen lett oppgave å forklare slike kvinner at de er frigjort og likestilt.
Selv er jeg ihvertfall så forkvaklet at jeg mener man står overfor menneskeofring i stor stil. Ikke til kvinnens fordel. Ikke til legekunstens fremme. Gevinsten går uavkortet til produksjonssystemet, staten og mannssamfunnet. Dette er jappetiden ingen skriver om. Jappetiden i livmoren.

Campanula rotundifolia

"Inni blåklokken er det alltid tørt, selv om det regner. Humlene søker ly mot regnet inni blåklokken. Der er det akkurat plass til en humle med vannskrekk".

Fra boken "Mads og Mia ser på blomster" (Eidissen/Ransedokken).
Og der ligger altså nivået per i dag. Akk ja.

"Boken"

Vi er et lesende folk, men vi burde lese enda mer. Bokens rolle i samfunnet er en av de sikreste målestokker på kulturell standard, og tiltak for å sikre bredde i litterær produksjon og litteraturformidling er av de viktigste oppgaver i kulturpolitikken.
Vi vet nå at boken slett ikke er blitt dødsmerket av nye medier som konkurrerer om folks oppmerksomhet - den er uunnværlig og uerstattelig. De nye mediene gir til gjengjeld nye sjanser for å vekke appetitt på bøker, og om også skoleverk og opplysningsorganisasjoner spiller mer aktivt med for å styrke leselyst og god litteraturformidling, er mulighetene store for at boken skal få en enda viktigere rolle i fremtiden.
Jeg nevner dette perspektivet først, for boken står i sentrum for ethvert forfatterjubileum - ikke som vare, men som åndsverk. Bokens evne til å gripe, bevege, forarge, gi ny innsikt, nye anelser - det kan hverken vareutstyr eller markedsføring sørge for, det er forfatterens ansvar og gave, som gjør forfatterenn uunnværlig og uerstattelig i kulturlivet.
Norge står i særlig gjeld til sine forfattere. Ja, jeg tror vi kan si det så sterkt at det moderne Norge som vokste frem fra glemsel, vanmakt og uselvstendighet, på mange måter ble formet av sine diktere - formet og tuktet, det kom ofte ut på det samme. En av dem, kanskje den største, skrev i en stipendiesøknad at han så det som sitt mål å lære sine landsmenn å tenke stort. Jeg vet ikke om man kan påstå at han oppnådde det, men det står fast at Norge ville vært et annet land uten det han skrev. Det er fremfor alt norske diktere og forfattere som har uttrykt hva det er å være norsk - og uten uttrykket ville ikke innholdet ha eksistert.
Ifjor feiret vi Bjørnson-jubileum, og jeg måtte i den anledning friske opp halvglemte kunnskaper om flere sider ved hans virksomhet, som for eksempel den store kampanjem han nær sagt egenhendig forte for slovakenes rettigheter. Det slo meg umåtelig sterkt hvilken rolle han spilte i sin samtid - en langt viktigere rolle enn jeg før hadde forstått. Her sitter altså en mann i en avkrok av Europa (slik må jo omverdenen ha sett det), uten stab eller sekretærer, uten andre våpen enn penn og papir - men når han skrev sine artikler, fikk de oppslag på dagen i Europas største aviser, og når han blåste til kamp, var det alltid noen murer som falt.
Vi har hatt og har betydelige forfattere med en helt annen legning. "Å være dikter må være en ensom sak," sa arnold Eidslott i A-magasinet sist lørdag. Det lyder jo ikke som noen foreningsideologi. Men i norsk diktning har begge ytterpunktene sin selvfølgelige plass, og Den norske forfatterforening har gjennom alle år vært et særdeles viktig redskap for å sikre bredden i vår litterære utfoldelse og gi norske forfattere skikkelige kår.
Vi lever i en tid da bølgen av inntrykk utenfra vokser, og stadig flere underholdningstilbud av delvis underlødig kvalitet gjør krav på vår interesse. Det stiller et lite språksamfunn i en pressituasjon. Med adskillig rett tales det om en voksende kløft mellom "kultureksporterende" og "kulturimporterende" land, særlig når det gjelder masseprodusert underholdningsstoff for de nye mediene. Vi hverken kan eller vil stenge våre grenser for den utvekslingsprosessen, selv om den bringer mangt med seg som vi ikke liker - det ville være i strid med de grunnleggende prinsipper som demokratiske land står for. Desto viktigere er det å bygge opp vår egen kulturelle beredskap, gjennom høy kvalitet, som gjør norske kulturytelser interessante også i andre land, og ved støtte til og aktiv formidling av det som har kvalitet.
Forfatterne har her en særlig stor oppgave: å pleie og dyrke norsk språk, som er det viktigste av alle uttrykk for vår nasjonale identitet. Den forflatning vi nå ser og hører i språkfølelse og språkbruk, er et alvorlig sykdomstegn. Forfatterne som viser hva norsk språk virkelig duger til, hvor stort et register det har, og hvor mange ubrukte muligheter det ennå rommer, gjør en livsviktig gjerning i norsk kultur.

Lars Roar Langslets tale ved Den norske forfatterforenings 90-årsjubileum, november 1983.

Dostojevskij på en søndag

"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".

Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?

Knausdrofobi.

Tilsynelatende har hele landet gått fullstendig av skaftet over en etterhvert så meget omtalt litterær kamp. Du vet hvem jeg snakker om.
Mediene elsker ham. Moren din synes han bare er såååå skjønn (dessuten dyp og mystisk). Bokelskere, bokhatere, bloggere, ja, tilogmed analfabetene skal lese samtlige av hans bind.
Alle vil delta i denne kampen, og alle mener noe om selve kamphanens gunst, stamina og ... hår. Ved en ren tilfeldighet så jeg hvordan VG sist lørdag presenterte den aktuelle forfatters hårsveiser(!) gjennom tidene, - dessuten, hvor han pleier å handle mat(!).
Og "kjendisstylist" Jan Thomas var oppriktig fascinert så klart...

Det er da jeg kjenner det er godt å sette seg ned i godstolen foran den sprakende peisen med et glass utmerket cognac, og kikke sultent bort på de innbydende bokhyllene. Én solid slurk, så enda én ... den brennende sødmen stiger opp i et kaldt hode, og man begynner å nikke smilende over å figurere i sin egen illustrerende klisjé.
Kanskje et par epistler av Nils Kjær kunne passe ved en sådan anledning? De frister unektelig igjen etter nettopp å ha lest ferdig Margrete Kjærs "Nils Kjær og hans samtidige". Eller enda en novelle av William Somerset Maugham? Rimbauds dikt har en sær tiltrekningskraft, Lautréamont likeså, - og Rieber-Mohns betraktninger om livet generelt er alltid forfriskende og nyttig. Dessuten, Dostojevskijs klassiske romaner er en ren nytelse, for ikke snakke om Eidems flanerier, Graham Greenes fengslende historier, eller f.eks. Sigrid Undsets manuskript om Edmund Burke. G.K. Chesterton får meg bestandig til å le (og gråte beundrende tårer), og Gabriel Marcel, Arne Hestenes, Karl Jaspers, Johan Borgen og Gunnar Heiberg skriver så knakende godt! Kanskje en novelle av Jan Jakob Tønseth, eller hva med essayets far, Montaigne? Eller skal jeg rett og slett bare bla litt i Erik Palms "Oppslagsverk for skrivebordet"? Noen historier av Woody Allen?
Mulighetene er så klart mange som Campylobacteriose ved de norske gatekjøkkener.
Men aller helst burde man lese Ibsens "Folkefiende" og et og annet om "Den kompakte majoritet". Det kunne blitt en vekker for noen hver.
Skål for monokulturen, og god bok folkens!

Langslet om Rieber-Mohn

"Han fikk døpenavnet Gottlieb, et første forvarsel om skjebne? - Hallvard er det navnet han selv tok da han ble klosterbror. Et tyskklingende fornavn var kanskje en byrde etter krigen? Iallfall valgte han å knytte seg til hjemlig tradisjon med navnet på den folkekjære norske helgenen Hallvard av Huseby.
Familien var av solid bergensk borgerskap på begge sider, men ettersom faren, Chr. Rieber-Mohn, var redaktør i vekslende høyreaviser, kom også sønnen til å leve et ambulerende liv som barn - født i Molde 2. oktober 1922 (Molde Annonceblad), siden i Kristiansand (Christianssands Tidende) og sluttelig på Hamar fra 1932 (Hamar Stiftstidende). Selv mente han at all flyttingen kunne ha gjort ham usikker i norsk.
Det var ikke merkbart for oss andre.
Her er allerede et par trekk av biografisk interesse.
Bergenstonen i hjemmet har sikkert Gottliebs konversasjonstalent og muntre formglede - men han følte seg som hedmarking, skjønt med et mål av selvironisk koketteri og helt uten den tunghet i sessen som forbindes med fullblods hedmarkinger. Odd Eidem, som ble hans nære venn siden i livet, hadde de samme røtter og den samme sans for gode hedmarkshistorier. Å høre dem sammen var et verbalt festfyrverkeri, hvor den ene vittigheten antente den neste. De lånte hverandres "bons mots". Pateren elsket å gjengi den kvikke kommentaren hans far hadde fått da han nøt utsikten fra Høsbjør: "Her er'e fint gett, her ser'u sju kjerker og ni brennerier!" Eller den uvanlig omfangsrike ordføreren, som gikk surr i billedbruken da han holdt 17.mai-tale: "Vi er et stort folk - itte i tal, men i flateinnhold". Odd gav ham en annen yndet formulering: Hamar er den eneste by i verden der ordet "ideal" utelukkende forbindes med flatbrød".

Utdrag fra Lars Roar Langslets "Veivisere" (2008) hvor han "portretterer ni innflytelsesrike personer som har vært hans venner, veivisere og forbilder gjennom livet". Her kan Per Egil Hegges fine omtale av boken leses.

Ferier vs bøker.

Jeg har luktet og registrert at den store farverike buketten som utgjør alle de forskjellige bokbloggere, liker å lese når de er ute på spennende reiser i inn- og utland (jf. lesebrett, bokovervekt og anbefalt ferielitteratur, blant annet). Og hvorfor ikke? Lesehester er lesehester selv når de ferdes i det store utland. Men i denne sammenheng kan i alle fall én vissen blomst nappes elegant ut av blomsteroppsatsen, for et videre (etter)liv på komposthaugen.

Selv har jeg nylig vært i min favorittby Roma, men noe tid til lesning ble det heller ikke denne gang. Det skyldes utelukkende at behovet for å drasse med meg, og i det hele tatt lese tonnevis av bøker er så godt som ikke-eksisterende, - hverken på nevnte tur, eller på tidligere ferieutskeielser.
Jeg kan forstå at en god bok er en kurant tidkveler på en kjedelig flyplass eller i en klam togkupé, hvor det føles som tiden står stille og menneskene rundt deg lukter vondt og lager merkelige lyder. Men det er blant annet slike ting jeg vil oppleve på mine ekskursjoner(kanskje med unntak av kroppsodører og ubehagelige lyder). Naturligvis, over togstrekninger man har tilbakelagt utallige ganger, kan det være greit å fordype seg i medbrakt litteratur, men stort sett liker jeg å reise med samtlige av mine fungerende sanser fokusert på selve reisen.
Vel fremme på mitt destinasjonssted kan jeg godt like å lese de lokale aviser, og/eller bla i en reisehåndbok eller lignende(denne er som regel lest på forhånd), men aldri kunne det falle meg inn å sitte på hotellrommet og lese en roman. Så bortkastet! Man er da på ferie! Ikke liker jeg såkalte badeferier heller, så å ligge på en strand(med en bok) er uaktuelt. Men å ta turen innom bokhandlere for å jakte på gull, ja det gjør jeg gjerne! Men gullet betraktes ikke skikkelig før jeg er hjemme. Hadde jeg disponert en hytte et sted i den norske fjellheimen, ville jeg nok hatt gleden av å sitte foran peisen med cognac i glasset og en bok i fanget. Men det gjør jeg altså ikke.

Til opplysning kan nevnes at det eneste av ferielektyre jeg hadde pakket til min nylige utflukt, var en morken lefse av en pocketbok med epistler i utvalg forfattet av Hallvard Rieber-Mohn. Jeg tror jeg leste fire av dem. Slik skal det være. Lese kan man gjøre hjemme.


(Bildet over viser den vulkanske innsjøen Lago di Bracciano som ligger omlag 3 mil nord for Roma).