Leserpersonlighet - en test

På gemyttlig oppfordring fra bloggeren Gjennom ordene.


1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Ja, bevares! Især bøker med taler, artikler, intervjuer og essays, men også utdrag av for eksempel dagbøker, filosofiske tekster, korte stubber av noen røverhistorier samt enkelte romaner. Alt som er forfattet av penneknekter med livsvisdom, galskap og blendende skriveferdigheter skal man lese om igjen.
Det er nærmest selvforklarende at visse bøker må leses flere ganger, nærmest pugges. Og det er min påstand at man bør lese (gjerne to og tolv ganger) det man umiddelbart ikke forstår eller evner å begripe. Selve forståelsen vil komme etterhvert når kunnskap bekreftes (eller avkreftes) av livets erfaring. Bøker modner og skaper mennesker.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
I Amerika finnes det sikkert bokkirurger som injiserer et eller annet fiffig kjemisk oppkok inn i bokryggmargen på de smått sprukne lærinnbundne verker for å unngå naturlig slitasje, litterære rynker på fagspråket. Kanskje står disse bøkene i tempererte glassmontre alarmbeskyttet av lasersensorer? Av og til tas de kanskje frem av varsomme gummmihanskehender for stell og desinfisering (og en høyst nødvendig livsforlengende eliksirinjisering) før de atter settes tilbake på utstilling - men kun til beskuelse av bokens eier!
Ah, hva vet vel jeg? Selv nøyer jeg meg ihvertfall med å blåse spindelvev og inntørkede fluer av mine gulnede skatter når de plukkes ned fra hyllene.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Lister, nei. Huskelapper bak ørene, ja.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
På tilfeldighetenes stier stamper, snubler, flanerer og traver jeg avgårde på min høye hest.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Joda. Men ikke nødvendigvis som følge av en kollektiv slakt i massemediene (eller hos andre bokbloggere). Snarere tvert i mot, egentlig.
For å ta i bruk sti-metaforen nok en gang: Jeg trives nok aller best utenfor allfarvei i flere sammenhenger. Fører min vei til et opplyst, overbefolket sted hvor det gjevt snakkes om Knausgård, Coelho, selvhjelpsbøker à la Jan Thomas' sminketips eller andre litterære vinder man kan vende kappen etter, da tramper jeg heller gladelig i motvind og sur nedbør til buing og håning fra folkemassen.
Kall det trass. Kall meg en surpomp.
(PS - jeg tar heller ikke imot musikktips fra mennesker som insisterer på at Lady Gaga er revolusjonerende og/eller en slags dyp kunstmusikkprinsesse innen popgenren, eller generelle råd om god mat/viner fra en frityrglinsende joppejonas hvis ganes kulinariske høydepunkt ble nådd med en treretters fra Burger King.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Spiser du opp maten når den fremkaller brekninger ...?

7) Hvor mye leser du hver dag?
Det avhenger av så meget, kan De skjønne. Noen ganger leser jeg ut en roman på 2-3 dager. Andre ganger tar det meg 2-3 uker. Snittet per dag vil jeg anta ligger på omtrent 11763 ord.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Skjerpe meg? Jeg står da bestandig fritt til å legge om kursen etter mine preferanser hva angår genre, stil, lesehastighet, lesestillinger og hvaikke.
Dessuten vil jeg påstå at min konsentrasjon er ganske så skjerpet allerede. Men jeg er alltid åpen for nytt stoff som kan utvide eller berike min beksorte horisont.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Absurd? Hah! Jeg kan intet annet enn lufte min hule, kalde latter!
Tidligere var jeg nok mest opptatt av selve handlingen. Nå er det definitivt språket. Et godt, pregnant språk bidrar til den nødvendige flyt i teksten/handlingen. Jeg liker ikke at det lugger for mye.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?
Jeg slapper av som en spent bue, jeg. Bestandig.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Hm. Det viktigste instrument for nyansert hjernevirksomhet er oppøving i språklige formuleringer og et stort ordforråd. Bare tenk på vårt følelsesliv som tilføres distinksjoner og kulører når vi setter navn på følelsene. "Forstå viktigheten ved å snakke sammen" maner for eksempel ekteskapsrådgiverne. Hvordan lære å snakke? Les, for pokker! Les mye! Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke.
Vi har nok av momenter og stressfaktorer for ikke glemme alskens underholdningstilbud i våre liv som fungerer som gedigne bremseklosser på vår hjerneaktivitet. Å lese en bok krever disiplin og konsentrasjon.
Men kall det gjerne en flukt, eller en utflukt. Det lyder hyggeligere.
Det sies at den hemmelige nøkkel til åndelig liv er evnen til å forestille seg noe ved det leste ord. Det er en fin tanke. Jeg liker å tenke på all den kunnskap (og de mangfoldige historier) som bøkene rommer, og som kan endre oss mennesker - alt som formidles til oss kan smelte sammen til en livsholdning eller en personlighet.
Lesning for meg fungerer som et ledd preget av underholdning og hverdagseskapisme i en livslang dannelsesreise.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Nei, det tror jeg ikke. Preferanser og smak vil naturligvis endre seg gjennom livet -noe tar man med seg (også ubevisst), noe forkaster man (dessverre også ubevisst).
Men hvorfor i alle verden skal man skamme seg over noe man en gang har likt eller fremdeles liker?
Jeg håper og tror jeg vil fortsette å snike meg forbi de to kjeruber for å gå på daglig epleslang i Edens have og forsyne meg grådig av såvel friske, saftige epler, sure kart og råtten nedfallsfrukt fra Kunnskapens tre.

På bildet: Min fem måneder gamle datter og jeg studerer tekster av Kant.

Testen er forøvrig laget av den utmerkede blogger Norunn.

Om poetisk bruk av språket

Det språklige uttrykks godhet består i at det er klart uten å være banalt. Klarest er språket når det består av vanlige ord, men da er det også banalt. Eksempel på dette er Kleofons og Sthenelos' diktning. Opphøyet og vendt bort fra det hverdagslige er det språk som bruker uvanlige ord, jeg mener fremmedartede ord og metaforer og utvidede ord, overhodet alle ord som avviker fra det vanlige. Men hvis en dikter bare bruker slike ord, vil resultatet bli gåtetale eller kaudervelsk, nemlig gåtetale av bare metaforer og kaudervelsk av bare fremmedartede ord. Eget for gåten er jo nemlig dette, at den taler om noe virkelig, men knytter det sammen med noe umulig, noe som ikke lar seg gjøre ved bare å forbinde ord som har sin opprinnelige mening i behold; det lar seg derimot gjøre når man bruker metaforer, f.eks.: "Jeg så mannen som med ild klebet bronsen fast på en annen" og slike ting. Av fremmedartede ord blir det kaudervelsk. De forskjellige uttrykksmidler bør derfor på en eller annen måte blandes opp med hverandre, på den ene side vil nemlig da de uvanlige ord, fremmedartede ord, metaforen, de utsmykkende uttrykk og alle de andre former det er talt om, de vil påvirke at språket ikke blir hverdagslig og platt, på den annen side vil de vanlige ord gi språket klarhet.

Ikke minst bidrar de forlengede, forkortede og omdannede ord til at språket blir klart uten å bli hverdagslig. Fordi de er annerledes enn vanlige ord og kommer på siden av hva vi er vant til, gjør de at språket ikke blir platt, og fordi de samtidig har noe tilfelles med det vi er vant til, beholder de klarheten. Derfor tar de kritikere feil som klandrer en sådan måte å uttrykke seg på og gjør narr av dikteren, slik Eukleides den eldre gjorde da han sa det var en lett sak å dikte når man skulle ha lov til å forlenge ordene som en ville, og han laget burleske eksempler i denne stil: "Epicháren eidon Marathonáde badízonta" (= Epichares så jeg mot Marathon skride) og: "ouk an g'erámenos ton ekeínou ellboron" (= han begjærte vel ikke den annens nyseurt). Men påfallende bruk av sådan uttrykksmåte er jo latterlig. Måtehold er en felles forutsetning for alle uttrykksmåter.
Den samme virkning kunne man jo nemlig også fremkalle ved en forkjært og lattervekkende bruk av metaforer, fremmede ord og øvrige uttrykksarter. Hvor stor forskjell det gjør når de derimot brukes riktig, kan man se i eposet når man setter inn vanlige ord i metret. Hvis man istedenfor alle disse uttrykk setter de vanlige ord, vil man se at vi taler sant. Således har f.eks. Eruipides skapt det samme jambiske vers som Aischylos, og bare ved å sette inn et eneste ord, nemlig et fremmedartet ord istedenfor en vanlig kjent glose, synes han vers skjønt, Aischylos' ordinært. Aischylos skapte nemlig i "Filoktetes" dette vers: "Et grådig sår som spiser kjøttet av min fot", men istedenfor "spiser" setter Euripedes "holder fest på". Og: "Nu har en mannsling som intet er verd, en ynkelig stakkar", om noen ville veksle ut med vanlige ord: "Nu har en liten mann som er svakelig og ikke pen". Og: "satte han frem en uhøvelig stol og et bord så ynkverdig" i forhold til: "satte han frem en dårlig stol og et bord som var lite." Eller om man istedenfor "strandbredden brøler" sier "strandbredden roper". Også Arifrades gjorde narr av tragikerne fordi de bruker uttrykksmåter som ingen bruker i dagligtalen som f.eks. "fra husene bort" istedenfor "bort fra husene" og "séthen" (= "din-fra") og "egó de nin" (= men jeg ham) og "Aschilléos peri" (= Aschilleus rundt) og ikke "peri Aschilléos" og lignende uttrykksmåter. Det at slike vendinger ikke hører til de vanlige, gjør at språket ikke blir platt. Men det visste ikke Arifrades.
Det er viktig å gjøre riktig bruk av ethvert av de språkets virkemidler vi har talt om, såvel av de sammensatte ord som av de fremmedartede, men det aller viktigste er metaforen. Den er nemlig det eneste man ikke kan hente fra andre og den er tegnet på naturgaven; for å finne gode metaforer er å se likhet.
Av ordene egner de sammensatte seg best for dithyramben, de fremmedartede for heksameterdiktningen, men metaforene for jamber. I heksameterdiktningen er alle nevnte uttrykksarter anvendelige, men i det jambiske trimeter, som jo mest efterligner dagligtalen, passer de uttrykksarter som man også kan bruke i prosa og de er vanlige ord, metaforen og utsmykkende ord.
Om tragedien, altså om den efterligning som skjer i handling, får det som er sagt, være oss nok.


Aristoteles om diktekunsten (oversatt av Sam. Ledsaak).

Foto: Wikipedia

En lusen idé (og kroppsfisking)

Having trouble urinating? Try putting lice in your urinary tract and let them suck out the pee.
This was the proposal of Avicenna of Persia (980 - 1037) who, this suggestion aside, is considered one of the most brilliant scholars of his day; his Canon of Medicine has been called one of the most influential medical textbooks of all time.

Et lite utdrag fra den underholdende boken Weird Cures - The most hilarious, disgusting and downright dangerous medical treatments ever (Sandra Salmans, Joel Fram).
Foruten lus i urinrøret, kan man f.eks. lese om den svært innovative legen Alpheus Myers som i 1856 utviklet og tok patent på en bendelormfelle. I prinsippet var den svært lik en musefelle. I en sylinder av platina, gull og rustfritt stål ville det ligge et stykke fristende agn (f.eks. ost som Myers anbefalte), og når den sultne ormen kom snusende for å ta en jafs, ville en liten metallfjær smekke over den intetanende flatormen - dog ikke så hardt at hodet ble kappet av.
På forhånd måtte pasienten faste i syv dager, dette for å garantere at vår buktende blindpassasjervenn ville være tilstrekkelig sulten nok for en liten snack. Dernest ble fellen festet til en hyssing/tråd, og firt ned i pasientens indre. Slik måtte den ulykksalige sitte i opptil tolv timer, med en felle i magen og et stykke snøre dinglende ut av kjeften. Hvis legen ikke fikk napp etter tolv timer, måtte han fiske opp fellen, legge på et nytt stykke agn, og fortsette den selsomme pilkingen.
Det snodige er at Scientific American kan dokumentere at fellen faktisk virket, én gang. Alpheus Myers klarte til slutt å hale opp en durabelig rugg på 50 fot med den snodige anretningen som legeindustrien idag har dumpet på skraphaugen for skadelige utopier. Gudskjelov får man vel si.

Anobidae

Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydningen kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: "Ta boken og spis den."
Cicero bruker uttrykket devoro om å lese bøker ivrig, "sluke" dem.
Så vet man det.

Kilde: Bevingede ord - ordtak, sitater og deres opprinnelse (Kunnskapsforlaget)

Spørsmål

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien - hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Texas Death Row

Dødsstraff er galt uansett hvordan man vrir og vender på det. Cowboystaten Texas, USA, synes dessverre annet. Dog, skulle en annerledes leseropplevelse allikevel friste, kan boken Texas Death Row: Last Words, Last Meals, Last Rites (Bill Crawford) kanskje falle i smak, om enn på en smule makaber måte.
Den holder hva tittelen grovt indikerer: Siden dødsstraff igjen ble gjort lovlig i staten Texas i 1977, har fengselsvesenet sendt hundrevis av fanger til de evige jaktmarker ved bruk av den elektriske stol og flerfoldige giftinjeksjoner. De domfelte blir presentert i kronologisk rekkefølge etter henrettelsesdager, med fullt personalia, samt deres siste gjøremål, deres siste måltid og deres siste famøse ord; noen ganger dypt urovekkende, andre ganger dypt rørende. I Amerika har Texas Death Row blitt en slags pro-death penalty-bok, men om det var forfatters intensjon er jeg ikke sikker på. Om man ikke setter kirkekaffen i halsen, får man iallfall en fin anledning til å trene sine toleransemuskler. Vond, men fascinerende lesning.

God/dårlig litteratur

I A-magasinet på fredag kunne man lese en artikkel kalt "Solstads storhet". Selv har jeg på langt nær lest alle hans bøker, men av det lille jeg har fordøyd stiller jeg meg nokså uforstående til hans "helgenstatus" i norsk litteratur. I mine øyne, en god forfatter, men temmelig oppskrytt. Nok om det.
Gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo, Inger Østenstad, forsøker gjennom avhandlingen "Hvorfor så stor?" blant annet å finne svar på nettopp det; Solstads storhet.
Det fins ingen objektive kriterier for litterær kvalitet. En litterær fortolkning av et stort verk kan bidra til verkets storhet og verdi, men forklarer ikke storheten. Min hypotese er likevel at det er mulig å analysere årsaken til at litteratur lykkes og at det er Solstad, og ingen andre, som har fått ry som Norges største nålevende forfattere. Grunnpåstanden er: Man kan ikke lage stor litteratur ut av dopapir. Solstads storhet kommer fra verket selv. Men bøkene blir ikke så store hvis ikke venner og lesere med definisjonsmakt gir sin tilslutning.

Bøker og forfattere som har betydd mest for meg, behøver ikke være de store kanoner i verdenslitteraturen - naturligvis, og heldigvis. Og de penneknekter som til enhver tid har bygget rede på toppen av bestseller-listene, eller de bøkene som "alle" snakker om, behøver ikke jeg lese av den grunn. Altså at "alle" har lest dem.
Men vi trenger begge deler - god og dårlig litteratur, noe annet er komplett umulig. I denne betydningen betyr "betydd mest for meg" de beste bøkene. Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig. Språket kom i annen rekke. Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; at bare en særlig streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede teknisk hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer. Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter. God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse. Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mere intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Hva tror dere - hvor ligger forskjellen mellom god og dårlig litteratur?

Den bråmodne

Da Lars Roar Langslet ble landets første kulturminister i 1981, fikk han i retur fra sin gamle folkeskolelærer på Nesbyen et brev han selv hadde skrevet som fireåring:
"Jeg søker herved om å få begynne på skolen til høsten. Jeg kan lese og skrive og telle til 1000. Hilsen Lars Roar Langslet, 4 1/2 år."

(Foto: Forlaget Press)

Slitsom sand

Blant de tusenvis av tingene jeg aldri har forstått, er det spesielt én som skiller seg ut. Det er spørsmålet om hvem som var den første som sto ved siden av en haug med sand og sa: "Du, jeg skal vedde på at hvis vi tar litt av dette her og blander det med litt pottaske og varmer det opp, så kan vi lage et materiale som ville være fast og likevel gjennomsiktig. Vi kunne kalle det glass".
Kall meg tungnem, men du kunne plassert meg på en strand til evigheten slutter, og jeg ville aldri kommet på å prøve å lage vinduer av den.
Selv om jeg beundrer sandens mirakuløse evne til å bli omdannet til nyttige ting som glass og betong, så er jeg ingen stor tilhenger av den i dens naturlige form. For meg er den først og fremst en fiendtlig barriere som ligger mellom parkeringsplassen og vannet. Den blåser deg i ansiktet, havner på smørbrødet, svelger vitale gjenstander som bilnøkler og mynter. I varme land brenner den føttene dine og får deg til å si: "Å!Å!" og hoppe ut i vannet på en måte som mennesker med bedre kropper synes er fornøyelig. Når du er våt, klistrer den seg til deg som murpuss og kan ikke fjernes med brannslange. Men - og dette er det merkelige - det øyeblikket du tråkker på et badehåndkle, setter deg i en bil eller går på et nylig støvsugd teppe, faller alt sammen av.
I flere dager etterpå legger du fra deg overraskende, merkelige lite minkende hauger av den på gulvet hver gang du tar av deg skoene, og dusjer omgivelsene med enda mer når du tar av deg sokkene. Sanden holder deg med selskap lenger enn mange smittsomme sykdommer. Og hunder bruker den som toalett. Nei, du kan ha sanden for deg selv.

- William McGuire "Bill" Bryson