TV og IQ

Det er ingen statsbevoktet hemmelighet at Mensanere fortærer uhorvelig mengder pizza og ser The Simpsons i sosiale sammenkomster for de spesielt innvidde ved "det runde bord". En gruppe som har som hensikt "å skape et intellektuelt og sosialt stimulerende miljø for sine medlemmer" samt det noe mer høythengende og noble formål: "fremme menneskelig intelligens til fordel for menneskeheten" - gjør naturligvis også helt andre ting enn å se tegnefilm.
Så før noen rekker å påklistre den generaliserende merkelappen ”Nerd”, skal det nevnes at i regi av Mensa holdes foredrag, kurs og debatter, det arrangeres quiz- og spilleaftener samt hytteturer og kino- og teaterkvelder. (HA-HA! - Nelson Muntz-latter).
Mensa International har sågar nettbaserte SIG-grupper (Special Interest Group) som omfatter alle tenkelige og utenkelige temaer, og som utvilsomt stimulerer de små grå.
Men en ufravikelig fellesnevner, ser man bort fra den evidentlige IQ, har kanskje vært TV-showet The Simpsons med sitt enorme nedslagsfelt - intelligent underholdning eller ei (jo, dét er intelligent fjernsynsunderholdning).
For et par år siden laget formannen i Mensa International, Jim Werdell, en høyst personlig rangering av TV-show han anser som "de mest intelligente", en liste som imidlertid ikke inkluderer den gule, dysfunksjonelle familien.
Den pensjonerte regjeringspolitikeren Werdell, som forøvrig er en Trekkie (en svoren Star Trek-fan), velger seg først og fremst Law & Order: SVU, Stargate SG-1, NCIS og Numb3rs som de TV-show han må få med seg.
Men på hans topp 10-liste over ”intelligent fjernsyn” - hvilket etter hans kriterier bør "omhandle dagsaktuelle temaer hvor karakteren og dialogen er vesentlig mer intelligent enn det jevne sit-com/TV-show" - bedyrer han at hvis historien eller selve plotet er en rykende klisjé, får det ingen nevneverdig kvalitetsmessig konsekvens, underforstått betydningen skarpsindig fjernsyn.
På den urangerte listen finnes en og annen selvfølgelighet, en og annen kuriositet, men altså ikke The Simpsons. Eller Monty Python, Mythbusters, Yes Minister, Dick Cavett, The Prisoner eller The Twilight Zone for den saks skyld ...
Hvem sa at TV er fordummende?

1. M*A*S*H
2. Cosmos (med den avdøde astronomen Carl Sagan)
3. CSI
4. House
5. West Wing
6. Boston Legal
7. All In The Family
8. Frasier
9. Mad About You
10. Jeopardy

Og for ordens skyld: Kravet for medlemskap i Mensa er IQ 131 med standardavvik 15. Standardavvik refererer til en normalfordelingskurve, en statistisk egenskap ved en fordeling - et steg som tilsvarer et standardavvik på en normalfordelingskurve tilsvarer 15 steg på IQ-skalaen. Det opereres riktignok med flere IQ-skalaer med forskjellige standardavvik, men samtlige har IQ 100 som normal. Fordelingen av IQ-tall er definert til å følge en normalfordelingskurve hvor standardavviket beskriver hvor omfangsrik eller vid den er.
Større standardavvik = større spredning i målingene.
Vet man imidlertid hvilket standardavvik som er lagt til grunn for et IQ-tall, kan de enkelt regnes om til hverandre, da samme standardavvik som nevnt ikke brukes for alle IQ-skalaer.
Ca 50 % av målingene er over snittet, men kun 0,1 % er over snittet + tre standardavvik. Mensa Norge benytter testen FRT med SD15, som sammen med SD16 og SD24 betraktes som de vanligste. Får man målt sin IQ til 130 (SD15) er det to standardavvik over snittet (som er 2,3 % av målingene), akkurat det samme som IQ 148 (SD24) eller IQ 132 (SD16). Mensas opptakskrav tilsier at man må ligge noe over to standardavvik over snittet, altså 131 (SD15) eller høyere.

Sex i litteraturen?

Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

Stemningsrapport

Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

"Bloggawards 2010"

Min venn Geir - som jeg betaler dyrt for å være snill med meg - har tildelt meg en såkalt bloggaward. Høyst ufortjent og sikkert bare et utslag av naiv (men helt sikkert velmenende) veldedighet - men jeg takker såklart, og bukker mitt forundrede hode dypt, takknemlig og kinkfremkallende.
En slik "award" skal jeg altså gi videre til syv andre bloggere, som igjen skal forære den videre til andre bloggere; ja nettopp, et slags kjedebrev. Huff! Men det finnes drøssevis av gode bloggere der ute som fortjener heder og oppmerksomhet - noen faktisk så dyktige at jeg ikke tør lese dem en gang!

Vel, vel. Visse kriterier medfølger visstnok denne prisen (alt har sin pris, sukk):

- Kopier awarden til bloggen din.
- Link til den personen som ga deg awarden.
- Fortell 7 interessante fakta om deg selv.
- Velg 7 andre bloggere som du sender awarden videre til.
- Link til deres blogger.
- Legg igjen en kommentar i bloggen deres slik at de får vite om denne awarden.

Mitt påskudd for å gjøre dette, er jo selvfølgelig at man får skrive litt om seg selv - slik det fremgår av punkt 3: "Fortell 7 interessante fakta om deg selv". Ypperlig, meget ypperlig! Vi lever tross alt i 2010 (tjueti!, mine damer og herrer) i den navlebeskuende- og narsissistiske tidsalder. Bloggere liker å skrive om seg selv i håp om litt mediemakt - publico ergo sum. Så hvorfor ikke?
Her følger en kort reise, syv platte punkter, gjennom mine meritter og nederlag; oppsummerende plattheter med andre ord.

1. Samme år som Pier Paolo Pasolini, Hannah Arendt, Lancelot Hogben og Dmitrij Sjostakovitsj vandret slukøret til de evige jaktmarker med skjelvende englevinger og djevelhalen mellom bena - da Carlos lot seg krone til konge av Spania, Chaplin ble slått til ridder av Elizabeth den andre, og Rembrandts maleri ”De Nachtwacht” ble påført flere stygge knivriss på Rijksmuseum i Amsterdam - slå opp i historiebøkene! -meldte den rojale, sorte svane sin blodige ankomst i en søvnig by på Østlandet.
Det overdådig vakre guttebarnet ble behørig champagne-døpt (som seg hør og bør), og siden ... har det vel gått som med champagnen; mer og mer futt forsvant med årene ...

2. I barndommen ble jeg stanget av både geit og giraff(!), og spyttet på av et uoppdragent lama. I voksen alder ble jeg klort til blods av ville og mattiggende vaskebjørner - jeg fryktet rabies en lang stund, og trodde jeg skulle lide en langsom, fryktelig død som en tiltagende gal og frådende mann.
Tilsynelatende har dette fått passere uten varige og dype mén - jeg er en sann dyrevenn! Hadde nå bare dyrene likt meg ...

3. Tilfeldighetene ville ha det til at jeg skulle spise middag med både Elsa Lystad og Arne Treholt (dog, ikke samtidig) - og drikke vin med Arne Hestenes. "Tilfeldigheten" var en forhenværende svigerfar som hadde jobbet med Arnes bror, høyesterettsadvokaten Olav Hestenes, og Arne (her er vi på fornavn, ja!) var en god venn av min svigerfars mor (hun hadde en nokså celeber vennekrets, ved nærmere ettertanke). Skjønt, drukket vin med Hestenes er nok å kokketere. Det var et hageselskap; jeg var knapt gammel nok til å leske strupen med Mozell. Men Hestenes sa: "Dette er vin til over 300 kroner, altså, den skal du like!".
Jeg likte hverken vinen eller mannen; begge oppfattet jeg som sure. Ikke visste jeg hvem denne Hestenes var heller. Men det var den gang.

4. Noen sier nei til atomkraft. Jeg sier nei til rosiner. Druer skal helst drikkes, -ihvertfal ikke spises tørket! Dessuten ser de ut som noe kreftleger fjerner. Fysjom!

5. Jeg takket nei til å være med i bandet Gåte i sin tid.

6. Jeg tror ikke jeg eksisterte før jeg ble født - det til tross for at min kone hevder at jeg "åpenbart levde på femtitallet, som kvinne" (!). Men, det føles som jeg har levd i Italia for mange hundre år siden. Kanskje var jeg en florentinsk renessansepoet? Eller en greve med et stort harem og ... Å, drøm du! Snarere et stykke mozzarella, tenker jeg.
Men det deilige Italia er mitt "hjemland". Å komme dit for første gang, var som å komme hjem - klisjéaktig, men sant. Italia har skjenket oss den skjønneste vin, gitt oss fullkommen kunst, gastronomiske gleder, arkitektoniske perler, en rik og definerende historie, store tenkere, livsnytende slabbedasker, grandios musikk, klodens vakreste språk - ja, til og med den korrupte politikken fenger! - på et underholdnings nivå, vel å merke.
Jeg simpelthen elsker den italienske kulturen!

7. Jeg har opplevd mirakler.


And the nominees are: (disse er alle vinnere på sin måte):

Aroundbooks og Geir Isaxen: Fordi de var de første jeg støtte på, ad tilfeldige veier, i den internettske sfære. To bokbloggere, begge profesjonelle og svært hyggelige. Jeg har plukket opp mange tips fra dem, og er takknemlig for at de vil "leke med" en jypling som meg.

Predikeren: En blogg det er vanskelig å definere; hun skriver drivende godt og med dyp innsikt, uavhengig av tema: Mat, bioteknologi, religion, hverdagshistorier osv. Jeg er fascinert - og misunnelig.

Banker på Pavens port: En manns tilnærming til katolisismen. Jeg har foreslått for ham at dette bør utgis i bokform; større kompliment kan jeg ikke gi.

Lille søster: Nok en bokblogger. Det er noe várt over denne bloggeren; en ydmyk og forsiktig tone. Ren og klar. Jeg kan ikke riktig sette fingeren på hva det er, men jeg liker det jeg leser. Snill er hun også.

Knirk: Bøker, film og musikk - stort sett. Ærlig og redelig, varmt og godt, enkel og grei. Rett på sak-aktig blogger, og dessuten, tør jeg si det? veldig ... kvinnelig. Knirk virker som en trygg, modig og livsglad kvinne.
Hun er god å lese.

Epistler: Forfatteren Tom Lotherington skriver usedvanlig godt(bare av den grunn liker jeg å lese ham), og da helst om litteratur.
Kunnskapsrik, tørrvittig og en smule elitistisk. Applaus.

Ferier vs bøker.

Jeg har luktet og registrert at den store farverike buketten som utgjør alle de forskjellige bokbloggere, liker å lese når de er ute på spennende reiser i inn- og utland (jf. lesebrett, bokovervekt og anbefalt ferielitteratur, blant annet). Og hvorfor ikke? Lesehester er lesehester selv når de ferdes i det store utland. Men i denne sammenheng kan i alle fall én vissen blomst nappes elegant ut av blomsteroppsatsen, for et videre (etter)liv på komposthaugen.

Selv har jeg nylig vært i min favorittby Roma, men noe tid til lesning ble det heller ikke denne gang. Det skyldes utelukkende at behovet for å drasse med meg, og i det hele tatt lese tonnevis av bøker er så godt som ikke-eksisterende, - hverken på nevnte tur, eller på tidligere ferieutskeielser.
Jeg kan forstå at en god bok er en kurant tidkveler på en kjedelig flyplass eller i en klam togkupé, hvor det føles som tiden står stille og menneskene rundt deg lukter vondt og lager merkelige lyder. Men det er blant annet slike ting jeg vil oppleve på mine ekskursjoner(kanskje med unntak av kroppsodører og ubehagelige lyder). Naturligvis, over togstrekninger man har tilbakelagt utallige ganger, kan det være greit å fordype seg i medbrakt litteratur, men stort sett liker jeg å reise med samtlige av mine fungerende sanser fokusert på selve reisen.
Vel fremme på mitt destinasjonssted kan jeg godt like å lese de lokale aviser, og/eller bla i en reisehåndbok eller lignende(denne er som regel lest på forhånd), men aldri kunne det falle meg inn å sitte på hotellrommet og lese en roman. Så bortkastet! Man er da på ferie! Ikke liker jeg såkalte badeferier heller, så å ligge på en strand(med en bok) er uaktuelt. Men å ta turen innom bokhandlere for å jakte på gull, ja det gjør jeg gjerne! Men gullet betraktes ikke skikkelig før jeg er hjemme. Hadde jeg disponert en hytte et sted i den norske fjellheimen, ville jeg nok hatt gleden av å sitte foran peisen med cognac i glasset og en bok i fanget. Men det gjør jeg altså ikke.

Til opplysning kan nevnes at det eneste av ferielektyre jeg hadde pakket til min nylige utflukt, var en morken lefse av en pocketbok med epistler i utvalg forfattet av Hallvard Rieber-Mohn. Jeg tror jeg leste fire av dem. Slik skal det være. Lese kan man gjøre hjemme.


(Bildet over viser den vulkanske innsjøen Lago di Bracciano som ligger omlag 3 mil nord for Roma).

Digital lesning.

På bussen kunne jeg ikke unngå å legge merke til den stolte personen med et såkalt lesebrett som reisefølge; han satt med leketøyet høyt hevet over hodet (og liksomleste) så alle skulle se det. Se på meg. Se på meg! Ja, og jeg (og sikkert noen andre) så, om enn noe motvillig. Om han virkelig fikk lest mye på den turen vet jeg ikke, men jeg har mine tvil.
Jeg har ikke vært særlig begeistret for lesebrettet tidligere, men nå vet jeg iallfall hva jeg ikke ønsker meg. Om det er praktisk? Helt sikkert. Brukervennlig? Det også. Men det virket så unaturlig, klinisk og, tja ...det hele representerte et stilbrudd. Ja, tenk. Akkurat det synes jeg.
Takke meg til sønderleste bøker med falmet papir og personlige hilsner.

Jeg svarer "Lyran" (og Dipsolitteraten).

1. Hur såg "lässituationen" ut i din familj? Läste dina föräldrar för dig? Läste de själva? Fanns det tillgång till böcker i ditt hem?
Jeg hadde i alle fall en meget leseglad bestemor. "Litteraturgenet" hoppet kanskje over et slektsledd, men noen bøker (blant annet en pen leksika-samling, pappas krim- og westernbøker, samt NAFs veibok) i hyllene hadde da mine kjære foresatte. Og jeg ble lest for som barn. Ofte. Lese og skrive kunne jeg imidlertid før mine blankpussede sko trippet nervøse inn i skolegården for aller første gang. Både rektor og frøken blunket og smilte ekstra lurt til meg ...

2. Hade du några andra läsande förebilder som barn? Besökte du biblioteket?
Lesende forbilder, nei. Men pappa var en svært ivrig avisleser. Det smittet over på meg i tidlig alder. Min mor tok meg av og til med til biblioteket - vidunderlig! Jeg leste/tittet i bøker om alt fra Perserkrigen, "Verdens håndvåpen", "Store oppfinnelser" til "Kong Rollo" og "Overnaturlige fenomener".

3. Fanns det tillgång till andra former av "berättande" i din barndom? Berättade någon sagor? Var du på bio eller barnteater?
Historiefortellere og skrønemakere har vi (hatt) flust av i vår slekt. Og gjerne etter et par drammer innabords har disse "formidlerne" og "stemningsskaperne" steget frem i manesjen til ellevill applaus! - jeg elsker gode historiefortellere!
Både min mor og bestemor tok meg med på kino, en sjelden gang på teater, og begge fortalte "godnatthistorier" titt og ofte, - men aller best likte jeg å liste meg opp for å sniklytte til de historiene med aldergrense og velmenende advarsler på. Jeg ble tidlig herdet for denslags.

4. När och hur upptäckte du tjusningen med att läsa?
Pappa og bestemor terpet på bokstavene, husker jeg godt. Gleden ved å knekke koden var jo en åpenbaring! Og særlig når pappa hadde skrevet ord som "fis", "promp", "pupp" eller de mer avanserte setninger som "du er dum" - pedagogikk på et skremmende høyt nivå! Vel, man lærte da iallfall å lese.
Da jeg begynte på skolen fikk jeg 18 bind med stor litteratur, - en slags Ungdommens store leksikon-serie, eller noe i den dur. Å, himmel! Dinosaurer, store oppdagelser etc. Jeg har dem ennå, riktignok på loftet til mine foreldre. De skal hentes.
Jules Verne ble en tidlig favoritt - "En verdensomseiling under havet", den leste pappa for meg. Så, André Bjerkes morovers, Ole Lund Kirkegaard, Mio min mio, Mormor og de åtte ungene, Pippi ... jeg ble et bokklubb-barn, og leste det som falt ned i postkassen. Og Donald Duck, Iskalde grøss, Hulken, Agent X9, Marvel-tegnserier osv. Resten er historie, som man sier.

5. Är det viktigt att läsa? Varför? Spelar det någon roll vad man läser?Mest ja. Det kan være viktig. Det kan også bare være underholdning, tidtrøyte - men underholdning er også (livs)viktig. Men å lese (og skrive) handler om læring. Aldri, aldri undervurder læring.

6. Vad har du lärt dig av att läsa?
Jeg er summen av hva jeg har lest, erfart, spist, drukket, elsket, hatet, slåss og seiret/tapt for. Ganske mye vil jeg tro.

7. Vad skulle du ägna dig åt om du inte läste?Elsket mer med min kone? Spilt i flere band? Blitt profesjonell haiker? Spist oftere? Kanskje hadde jeg viet mitt liv til astronomi, fysikk eller lakseoppdrett? Hvem vet? Ikke spiller det noen rolle heller. Jeg liker å lese, og håper å vedlikeholde og pleie den interessen så lenge det er meningen at jeg skal vandre på denne klode.

Og det, kjære leser, er det siste fra meg på en liten stund. For nå emigrerer jeg straks til den evige stad igjen. Der venter trøfler, skinker, pasta, vin, solskinn, vakre mennesker, store kulturopplevelser og nye minneverdige eventyr.
Ha det fint, fornuftig og en smule erotisk så lenge. På gjenhør!

Leserapport sånn omtrent midt i året

Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

Man svarer seg selv.

Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!

Nålen i høystakken?

East Hampton, Connecticut (AP):
Et søk i Lake Pocotopaug etter et innrapportert drukningsoffer ble avblåst tirsdag da det viste seg at en av de frivillige som var med på søket, Robert Hausman (23), fra East Hampton, var den personen man lette etter.

Des Moines Register, 20. september 1957

Enquéte - ripost

Som Dipsolitteraten har skrevet: Det går en enquéte på omgang mellom bokbloggerne i Sverige. Jeg stjeler stafettpinnen for en stakket stund, og kaster den videre som en brennende boomerang (!) Her kommer spørsmålene og omsider mine svar. Oppfordringen sendes naturligvis videre.

1. Vilka författare köper du alltid inbundet (dvs. snabbt efter boken kommit ut)?
De fleste forfattere jeg leser er døde. Det finnes dog unntak, som for eksempel Lars Roar Langslet, Kjell Arild Pollestad og et par andre som er sprell levende, og hvis rykende trykkferske avkom jeg gladelig tar imot umiddelbart etter en bokfødsel. Jeg ”venter” for så vidt på en ny bok av for eksempel Fosnes Hansen. Men, arkivarisk som jeg er på flere måter, handles de fleste bøker på antikvariater – jeg tar det jeg måtte snuble over, pocket eller pent innbundne skatter.
Av yngre såkalte ”up and coming” forfattere har jeg begrensede kunnskaper. Mye av det jeg har lest av nyere litteratur, har ofte hatt et slett språk eller et innhold som ikke har appellert (da tenker jeg først og fremst på norske forfattere). Men som med musikk og film, jeg leter helst bakover. At enkelte forfattere diskuterer sitt forplantningsorgans størrelse og antall sengepartnere i dagspressen, både rent bokstavelig og ved hjelp av håpløse metaforer, pirrer ikke min leselyst. Men at det finnes mange aspirerende forfattere der ute som med sine polerte setningskonstruksjoner og cerebrale og originale formidlingsevner ville ha fått min hjerne til å dirre av begeistring og mitt gymnastspretne hjerte til å slå kollbøtter i ren litterær kjærlighetsrus, er hevet over enhver tvil. Det er derfor jeg er her – jeg jakter og samler på gode råd, tips, historier og opplevelser.

2. Vilka författare har du flest böcker av i bokhyllan?
Det må bli Lars Roar Langslet, André Bjerke, Knut Hamsun, Kjell Arild Pollestad og Odd Eidem. En god del Bukowski, Øverland, Dostojevskij, Nygårdshaug og ganske mange filosofiske tekster (Kant, Hume, Hegel, Aristoteles, Platon) og fagbøker av ymse karakter. Sammen med min kone sparer jeg til et hyggelig og intimt privatbibliotek.

3. Vilken var den senaste boken någon tipsade dig om, och vad tyckte du om tipset? Var blev du tipsad, om det var en blogg?
Katolsk i hodet anbefalte meg å lese ”En landsbyprests dagbok” av Georges Bernanos. Vi deler nemlig interessen for katolsk litteratur. Skjønt, den godeste Jørn (Katolsk i hodet) er nok mer belest enn undertegnede på det feltet. Generelt sett også. Men vi er ikke her for å måle krefter, vi forener dem. Uansett, den aktuelle boken har jeg dessverre ennå ikke fått klørne i, men den er sikkert god. Jeg stoler på min kyndige bloggvenn.

4. Vilken var den senaste boken du gav bort?
Mottagande?
”Bestialitetens historie” av Jens Bjørneboe. Obligatorisk lesestoff å ha i en bokhylle. Mottaker: Min elskede kone. Selv fikk jeg bl.a. Andre Bjerkes ”Døde menn går i land” til jul – den har jeg nemlig aldri lest, som jo er litt underlig med tanke på min Bjerke-fetisj. Og av mine kjære svigerinner fikk jeg ”Språkquiz” av Knut Lystad, Torstein Ellingsen og Rune Semundseth.

5. Har du några biblioteksreservationer just nu?
Nei. Jeg kjøper bøker. Jeg var tidligere en flittig bruker av biblioteket, men samleren i meg seiret. Derimot låner jeg en god del film på biblioteket, selv om jeg også er en samler av dette mediet (i tillegg til CD-er). Hyller, kasser og skap har blitt temmelig fulle etter hvert. Heldigvis har vi flytteplaner.

6. Vilken bok/böcker läser du just nu?
Jeg har nesten bestandig sjonglert flere bøker samtidig. Jeg er ennå ikke ferdig med ”Roma” av Steven Saylor som jeg startet med like før jul. Ellers leses for øyeblikket Rieber-Mohns ”Levetid” og ”Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957 – 1972” ført i pennen av Johannes W. Løvhaug, begge meget gode bøker på hver sin måte. ”History of Shit” av Dominique Laporte, som jeg leste for 6-7 år siden, har igjen begynt å egge min leselyst, og hver dag blas det litt i Den Katolske Kirkes Katekisme. Thomas Mann, Jan Kjærstad, Irwin D. Yalom, Marcus Jacob Monrad, Sigrid Undset og en rekke andre ”står på vent”. Det er både gledelig og utmattende på samme tid.

Leseopplevelser

Året er snart omme og det er på tide å gjøre opp regnskapet; i dette tilfelle noe så trivielt og alvorlig som årets bøker. Gjennom livets løp har det falt i min lodd å lese en hel del, både skjønnlitteratur og sakprosa, poesi og essays etc. Men dessverre ikke så mye som jeg skulle ønske. Slik er det nok for de fleste bokelskere. Med tiden blir man en mer kresen leser, og dette medfører, tror jeg, til en rikere og dypere leseropplevelse. All mottakelighet for kunstinntrykk, evnen til å skjelne mellom godt og dårlig, ekte og uekte, er avhengig av personlig oppøvelse.
Som barn var jeg nesten sykelig opptatt av leksika, atlaser og legebøker; disse ble studert både ved frokostbordet, i sengen og på toalettet. Hvorfor denne interessen kan man saktens spørre? Aner ikke. Tilgjengelighet? Vi hadde iallfall ikke bokhyllene proppet fulle av de store klassiske litterære verker. Min mor og far fant ut at det eneste kloke var å melde poden inn i en bokklubb. Astrid Lindgren, Anne-Cath. Vestly, Asbjørnsen og Moes folkeeventyr, samt diverse Disneybøker var en herlig start for en lesehungrig gutt som slukte det meste. På skolen fikk jeg til min store forlystelse Andre Bjerkes morovers servert, og oppdagelsen av Ole Lund Kirkegaard var en åpenbaring. Otto er et neshorn og Gummitarzan står som tidlige humoristiske og underholdende høydepunkt; at ord kunne være så morsomt! Roald Dahls SVK gjorde uslettelig inntrykk, og erfaringen av Jules Verne har lagt seg på minne som et evig kyss. Walter Scotts Ivanhoe, Bobseybarna og Maria Gripe – det meste fungerte.
I 12-13 års alderen dabbet interessen av, og ble mer og mer skjøvet til side av film og musikk. Heldigvis blusset leselysten opp igjen etter noen år.
Men mine leseerfaringer har ikke bestandig vært udelt lystbetonet; enkelte gule flekker på den hvite snøen må man nok også spise av. Hemingway f.eks., traff meg aldri hverken i hjerte eller hode. Og jeg har prøvd! Jeg tror det var selve skikkelsen Hemingway som fristet meg; den mytiske dikteren, jegeren – urmannen. Milan Kundera og jeg ble heller aldri sjelevenner, og det samme kan nok sies om Stephen King, Erlend Loe og Arne Næss, for å nevne noen. Fantasygenren og krim har heller aldri klart å engasjere meg, selv om det nok bør nevnes at jeg kanskje ikke har prøvd "hardt nok".
Noen forfattere som imidlertid lokket meg ut av lesedvalen var Comte de Lautréamont, Douglas Adams, Marquis De Sade, Raymond Carver, Charles Bukowski og Bret Easton Ellis. Philip K. Dick og Stanisław Lem bør også nevnes. Litt senere traff filosofene meg med all kraft; Nietzsche, Wittgenstein, Kant, Russell m.fl.
Noen andre utenlandske favoritter ble Michel Houellebecq, Thomas Pynchon, T.S. Eliot, Marcus Tullius Cicero, Jorge Luis Borges og Bill Bryson. De senere år er det hovedsakelig de norske forfattere som har preget meg, og til dem som måtte mene at norsk skrivekunst er fattig - dere aner ikke hva dere snakker om.

Men det var bøker som har gjort særlig inntrykk dette året jeg skulle skrive om. Det er opptil flere, da året har vært godt rent lesemessig. Odd Eidems flanerier, samt den herlig rørende barneboken Jeppe Jansens giraff, har unektelig varmet mitt lesehjerte (især Jeppe Jansen, da jeg forstod at jeg i barndommen hadde hørt fortellingen som radioteater – åh, hellige nostalgi!). Andre gode opplevelser av året er Bulgakovs Mesteren og Margarita, Beretninger om beskyttelse av Fosnes Hansen, Arne Hestenes´ kåserier, Gud plantet en have av Arnulf Øverland, Kjell Arild Pollestads Lofottorsk på nonnebord, Veien til Rom – hvordan jeg ble katolikk og Pater Hilarion, ymse intervjuer i bokform av Niels Chr. Geelmuyden, Fluer i munnen – randbemerkninger i en barsk samtid av Hallvard Rieber-Mohn, Bjørneboes Brev i utvalg, Finn-Erik Vinjes språkbøker, diverse taler av C.J. Hambro, samt en rekke essays og artikler forfattet av Sigurd Hoel, Francis Bull, André Bjerke, Lars Roar Langslet og Jan E. Hansen. For øyeblikket holder jeg på med en historisk roman om byen Roma, kort og greit kalt Roma. Den er ført i pennen av Steven Saylor, og den lover godt.
Til neste år er ønsket å lese mer av Sigrid Undset, Ibsen og Tolstoj, samt gjenoppdage Hamsun. Antagelig blir det også mer av det teologiske og politiske. En og annen eventyrskrøne blir det helt sikkert også tid til. Jeg gleder meg allerede.
Og forresten; god jul og et riktig godt nytt år til alle bloggvenner, samt tilfeldige forbipasserende.

En ting om gangen

Fra et avertissement i New York Sun:


"I dyp sorg meddeler jeg herved at min elskede hustru døde ved fødselen av et praktfullt guttebarn, for hvilket jeg samtidig søker en dyktig barnepike, som garanteres god lønn og ansettelse inntil jeg har funnet en ny hustru, som skal være livsglad og ikke over 30 år samt medbringe 10 000 dollar, som er det beløp jeg vil investere i min velrenommerte forretning for husholdningsartikler, som er beliggende på 79. gate, og der det nå foregår et stort utsalg av porselensvarer til rekordlave priser."

Antediluviansk

-Man bør ikke bruge fremmedord selv om sagen er nok så enigmatisk - ei heller lade sig forlede til en jeux de bouche, men jævnt holde sig på hypobasen.