Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"

27. mai - Tønsberg.

Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste spor etter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.

Slik innledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nye litterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at boken er nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Og riktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, et forsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep, og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok. Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.


Heldigvis, får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene på vårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv om jeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jeg skylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligere pateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestad leses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn, og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andre forfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkene uavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk, religiøst eller sosialt?

Ikke vet jeg.


Og ikke vet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rent salgsmessig. Selv om forfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humoren og  rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" er også vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver at han tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham.  Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken bare tapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid til være forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har han betydd ufattelig mye.



Jeg er overbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskillig lykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettet etter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik har det aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne siden av dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å vise idealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sin kraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kan bare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leve etter Kristi eksempel.
Derfor må Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut fra høyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene som de ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesu venner.


- Kjell Arild Pollestad

Setningssamler

Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.

Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Om å skrive

De fleste forfattere er einstøinger. Vi sitter i mer eller mindre selvvalgte avkroker, som for den saks skyld kan ligge midt i hovedstaden, og pusler med våre setninger, går frem og tilbake på våre kortere eller lengre gulv og venter på det riktige ord, det dekkende uttrykk. Hva er det som driver oss? Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å meddele seg, denne uavlatelige kampen med språket for å gi form til tanker og følelser som etter bokopplagene å dømme oftest er helt uten almen interesse? For eget vedkommende trodde jeg en tid at det var den barnløses trang til å sette spor etter seg, til å levere håndgripelige bevis på at man tross alt hadde levet. Men slik er det ikke: Det finnes fedre og mødre med både tre og fire barn som likevel skriver som gale. De som søker berømmelse går over bekken etter vann. Med den status litteraturen har i dagens samfunn, er det adskillig mer glans å vinne som nyhetsoppleser eller værvarsler i fjernsynet!

Jeg tror vi i all beskjedenhet må vedkjenne oss den gammelmodige og romantiske talen om en "indre trang". Vi skriver fordi vi ikke kan la være. For egen del tror jeg det har noe med selve "blikket" å gjøre. Alt jeg ser og opplever former seg til setninger, men de samme setningene driver meg til å se mer enn jeg ellers ville ha gjort, og slik oppstår et underlig dynamisk spill mellom det sette og det sagte som gir meg en god følelse av å være til. Kanskje er det hele bare en lek, en fantasifull flukt fra virkeligheten? I så fall tror jeg ikke vi ville ha holdt ut den motstanden de ubeskrevne arkene gir oss, de mange dagene uten et ord på papiret, med en sulten papirkurv ved foten og en truende motløshet i sjelen.
De gamle grekere sitter sannsynligvis også her med en nøkkel: Det er eros, selve kjærlighetskraften, som driver oss gjennom all motstand, fordi den lar oss oppleve benådede øyeblikk hvor vi aner noe av skaperaktens vellyst. Det var vel dette romantikerne mente da de talte om inspirasjon.

-Kjell Arild Pollestad

Skaperordning

- Når det gjelder kjærlighetslivet er det blitt alminnelig å dele menneskeheten i to kategorier alt etter kjønnslige preferanser, nemlig de "heterofile" og de "homofile". Dette er zoologi og moderne psykologi. Selv er jeg blitt stående på de gamle grekernes standpunkt: Kjærligheten har med skjønnhet å gjøre, også i åndelig forstand. Dette er filosofi, og gjør spørsmålet om kjønn uvesentlig. Kjønnet har bare betydning for den ekteskapelige kjærlighet, som i forplantningens tjeneste krever en mann og en kvinne. Men bare én av hver! Dette er igjen zoologi, men også skaperordning og sunn fornuft.

-Kjell Arild Pollestad