Når Kristus fornektes

Disse herrer (John Stuart Mill, Charles Darwin, David Strauss) mener - efter hva man forsikrer meg - på ingen måte å forkynne barbariet; for eksempel, når Strauss hater Kristus og opphøyer det til et prinsipp å spotte og håne kristendommen, så tilber han ikke desto mindre menneskeheten i dens helhet, og den forkynnelse han kommer med, kunne ikke være edlere og mer opphøyet.
Det er meget mulig at det forholder seg slik, og at målet for alle samtidens ledende talsmenn for Europas fremskrittstanke er både filantropisk og storslagent. Men dette synes meg til gjengjeld å være hevet over tvil: at man kunne bare gi disse store moderne professorer den fulle og hele mulighet til å avskaffe det gamle samfunn og bygge et nytt, så ville resultatet bli slikt et mørke, slikt et kaos, noe så plumpt, så blindt og så umenneskelig, at hele byggverket ville styrte sammen under menneskehetens forbannelser endog før det var ferdigbygget. Når Kristus fornektes, kan menneskeånden frembringe de mest forbausende resultater. Det er et aksiom. Europa, i det minste i de høyeste representanter for sin tenkning, forkaster Kristus; og vi er, som man vet, nødt til å efterape Europa ...

- Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij, "Grazjdanin" (Borgeren) 1873.

Slavofilene i Russland førte sin kamp mot de vestvendte radikalerne (zapadniki; av zapad = Vesten); de stod på det gamle Russlands grunn, med feste i dets åndelige og religiøse tradisjoner, og bekjempet innflytelsen fra Vestens gudløshet og overfladiske overtro på vitenskapen. Først og fremst var det diktergeniet Dostojevskij som gjorde denne åndskamp til stoff i noen av de største dikterverker i verdenslitteraturens historie.

Dostojevskij var i sin ungdom tilhenger av den vestvendte radikalisme som så mange i den russiske intelligentia var inspirert av. Et lengre tukthusopphold i Sibir gjorde ham til en troende kristen; og i lyset av troens erfaring så han klarere det russiske folks arv og oppgave - og hulheten i sine egne tidligere meninger. Mot det vantro, radikale Vesten satte han troens Russland - et kraftsentrum for fornyelse i Kristi ånd. Hans store romaner, så rike på et liv som sprenger alle skjemaer, var også tenkt som kampskrifter mot de radikale samfunnsstormere - anarkister og sosialister, vantro liberalere og vitenskapsdyrkere - som i hans øyne var "besatte" av fornektelsens og ødeleggelsens ånd.

- Lars Roar Langslet

Littérature engagée

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Dostojevskij på en søndag

"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".

Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?