Bjerke om "norsk folkemål"

Hva er så "folkets virkelige talesprog" i praksis? Hva slags fundament er "norsk folkemål" - i seg selv?

For mange år siden oppholdt jeg meg noen måneder i det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauen, og med en dialekt så malmfull som den eldre Edda. Jeg besluttet meg til å utforske folkesjelens tungemål, og kontaktet i den anledning sønnen i huset hvor jeg bodde. Han løste regelmessig sitt fritidsproblem foran orgelet i stuen, hvor han uavbrutt klunket åtte takter av "Tante Pose". Med høyre hånds pekefinger. På enhver hendvendelse gav han det heilnorske svar: "Eg veit ikkje, eg!" Mens pekefingeren fortsatte å løse fritidsproblemet.
I løpet av disse månedene fikk jeg ikke annen lyd ut av ham. Hans norske folkemålsgrunn bestod av tre ord: 1) eg, 2) veit, 3) ikkje. Den gangen gikk det opp for meg at visse av våre dialekter egentlig ikke er talemål, men tiemål. Og jeg trakk denne slutning: På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog.
Skal det talte ord legges til grunn for det skrevne, da må ordet virkelig ha passert en levende tunge. Og denne tungen må ha vært slik at den fikk ordet til å lyse.



Foto: Per Eide (nih.no)