onsdag 21. desember 2011

God jul og game over




Det er noe som heter å gi seg mens leken er god. Beklageligvis fikk jeg ikke gjort det; leken ble et ork og deltageren er forlengst lei. Jeg ser det ikke som noe poeng å fortsette denne bloggen da jeg føler den bare står og råtner bort.
Til våren hadde jeg kunnet feire et 4-årsjubileum, og det er vel relativt lenge i bloggsammenheng, er det ikke? Men jeg har ikke mer å bidra med, og har også følt at jeg ikke riktig har funnet fasongen eller stilen. Det har i sannhet vært en nesten fire år lang berg-og-dalbane-tur. Med alt hva det innebærer.
Dessuten har jeg et krevende yrke som også innebærer å skrive - mye! Jeg har simpelthen ikke tid og overskudd til å drifte bloggen lenger - og "Sjeldnere enn sorte svaner" og jeg har på en eller annen måte glidd fra hverandre. Snodig, men det er blitt vanskeligere å identifisere seg med bloggen.
Undertegnede har registrert at andre bloggere som tidligere har takket for seg, igjen har kommet tilbake. Og det er gledelig. Men min avgjørelse er endelig: Svanen er ikke lenger bare en sjelden fugl, men en død en.
Lysten til å skrive/blogge igjen vil garantert blusse opp, men i så tilfelle vil det skje i ny drakt og i nye omgivelser. Som alle vet - forandring fryder, og et hamskifte kan være sunt.
Takk til alle bekjentskaper jeg gjennom bloggen har fått, og takk for innspill og tilbakemeldinger fra ukjente og kjente.
Alt godt!

søndag 30. oktober 2011

Søndagsdikt ved Øverland




Vi leker

Jeg sitter bøiet over mitt bord
og leker med ord.

Jeg prenter dem ned med punkter og streker,
og det er i dypeste alvor jeg leker,

som andre leker med tall eller toner
og atter andre med ører og kroner.

En pike prøver sitt brudelin,
en elsker blomster, en annen vin.

En frue skramler med kopper og gryter,
mens mannen kjøper og selger og snyter.

En pynter sig med en kostbar drakt,
en prøver sin makt.

En smir til sin kvinne et dyrebart smykke,
en spiller med skjebner og menneskelykke.

En blander sin gift, en søler med blod,
og begge vil påtvinge dig sin tro.

Den ene vil hisse dig opp til å hate,
den annen vil kjevle oss flate.

Den hete og hylende kannibal
vil gjøre dig salig ved sin moral.

Vi går i en ørske av illusjoner,
der bygger vi tårn, og der velter vi troner.

Men hvad er det egentlig barnet vil,
når det leker med ild?

Arnulf Øverland (mars 1942)

torsdag 27. oktober 2011

En liten oppdatering




Som overskriften mer enn antyder, en liten oppdatering.
Nebbet har vært lukket en stund; jeg har hatt det travelt på arbeidsfronten de siste ukene, noe som dessverre har gått på bekostning av bloggen (mitt arbeid består av lesning, research og skriving, kanskje forklaringen er overkill?). Noen små reiser her og der har heller ikke hjulpet - tiden har simpelthen ikke strukket til. Dessuten later det til at leselysten har sunket. Det har skjedd før, og jeg tolker det ikke som et dramatisk tegn. Men det er leit.
Av og til når arbeidsbyrdene vokser seg veldige som fjell og alt det andre som foregår i livet nærmest stjeler det meste av energien, orker man ikke å ta fatt på en roman. Noen ganger er det motsatt.
Men akkurat nå er det å lese et lite ork. Jeg har ingen bedre forklaring på det enn det som nevnes ovenfor. Lignende perioder har jeg hatt før, og mange kan sikkert kjenne seg igjen.

For min del prøver jeg å bruke tiden på noe annet vettugt, så sant arbeidet ikke tar all tid og man bare vil sove. Tidligere har jeg erfart at det å rigge til staffeliet og stå og male er som balsam for sjelen. Men da jeg lette det frem i boden, oppdaget jeg at det ikke hadde tålt reisen sist gang vi flyttet. Ellers har turer ute ved havet eller i skogen, og besøk i gallerier og museer hatt en lindrende og oppløftende virkning på en trøtt sjel. Men jeg må innrømme at det har blitt lite av det. Man kan jo skylde på alderen. I stedet har jeg sett mye film (gammelt og nytt), jeg har koblet av med TV-spill, og jeg spiller piano når anledningen byr seg. Film og spill gir meg nok noe dårligere samvittighet enn å klimpre, men det er en lettvinn måte å koble av på.
På tross av en ikke-eksisterende lesehunger, fortsetter jeg likevel å handle bøker. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje kan det diagnostiseres som en en mild form for mani. Jeg har tenkt flere ganger når jeg ser bunkene med uleste bøker i stabler på gulvet, i vinduskarmene og i hyllene, at dette tar jo fra meg all motivasjon! Det er så mye man skulle ha lest. Og tanken kan fort bli overveldende eller utmattende.

Uansett vet jeg at leselysten snart kommer tilbake. Jeg er bare nødt til å komme meg litt ovenpå, eller i forkant av arbeidsoppgavene - selv om de formerer seg som kakerlakker. Ja, livet er sannelig et jææævla tiltak, som jeg hørte en av byens løse fugler si på bussen for noen uker siden.
Men! - en morgen, forleden dag. Jeg hadde levert minstemann i barnehagen, kokt kaffe, slått på PC-en og skulle akkurat til å ta fatt på dagens oppgaver. Mens jeg ventet på at datamaskinen skulle våkne og komme i gang, søkte blikket bokskapet i TV-stuen. Jeg hadde ennå natten i øynene, men morgensolen la en fin strime med gull over slitte bokrygger, og øynene fant en opplyst Erik Bye. Jeg reiste meg, åpnet skapdørene, tok ut den blå boken og bladde opp i innholdsregisteret. "Apal i en tekopp" låt forlokkende.
Den morgenen, før jeg begynte på mitt arbeid, startet jeg med å lese ni siders historiestubb om en mann på Svalbard som prøver å dyrke et epletre i en sprukken, hankeløs kopp.
Den morgenen gråt jeg.
Det ble en fin dag.

tirsdag 11. oktober 2011

Sammenliming og fuging

Det er stor fare for at det kommer rød strek under et ord som "sportsbilgarasjefundamentutgiftsbudsjetteringsvanskeligheter". Skribenten vil da tro at alt har ordnet seg hvis han eller hun i stedet skriver sportsbilgarasje fundament utgiftsbudsjetterings vanskeligheter, når det i stedet har gjort det motsatte. Per Egil Hegge om særskriving.

torsdag 6. oktober 2011

Bjerke om "norsk folkemål"



Hva er så "folkets virkelige talesprog" i praksis? Hva slags fundament er "norsk folkemål" - i seg selv?

For mange år siden oppholdt jeg meg noen måneder i det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauen, og med en dialekt så malmfull som den eldre Edda. Jeg besluttet meg til å utforske folkesjelens tungemål, og kontaktet i den anledning sønnen i huset hvor jeg bodde. Han løste regelmessig sitt fritidsproblem foran orgelet i stuen, hvor han uavbrutt klunket åtte takter av "Tante Pose". Med høyre hånds pekefinger. På enhver hendvendelse gav han det heilnorske svar: "Eg veit ikkje, eg!" Mens pekefingeren fortsatte å løse fritidsproblemet.
I løpet av disse månedene fikk jeg ikke annen lyd ut av ham. Hans norske folkemålsgrunn bestod av tre ord: 1) eg, 2) veit, 3) ikkje. Den gangen gikk det opp for meg at visse av våre dialekter egentlig ikke er talemål, men tiemål. Og jeg trakk denne slutning: På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog.
Skal det talte ord legges til grunn for det skrevne, da må ordet virkelig ha passert en levende tunge. Og denne tungen må ha vært slik at den fikk ordet til å lyse.



Foto: Per Eide (nih.no)

søndag 2. oktober 2011

"Why beauty matters" av Roger Scruton







Dagens gjengse oppfatning er uten tvil den at skjønnhet - det eneste av betydning i estetikken - ikke er forenlig med moderne kunst. Før i tiden skulle og måtte ting være vakre. Også enkle bruksgjenstander - utsmykket som mange av dem jo var. Selve funksjonen var altså underordnet.
Den kontroversielle britiske filosofen Roger Scruton har laget en høyst severdig dokumentar om det nødvendige av skjønnhet. Anbefales.

lørdag 1. oktober 2011

125 sjeldne bilder av berømte personer







Ja, på denne siden er det akkurat det du får se - 125 bilder av forfattere, skuespillere, statsledere, musikere og kunstnere. Et knippe av bildene er private, mange mildt sagt kuriøse, og flere av dem er rett og slett noen reale blinkskudd. En lite fotohistorisk begivenhet. Intet mer, intet mindre.
Blant annet får du se Marilyn Monroe, Elvis Presley (med sin far), Bonnie og Clyde, Kurt Cobain, Ernest Hemingway, Twiggy, Che Guevara, Kurt Wonnegut og Salvador Dali i uvante, morsomme og avslappede situasjoner. Og ikke minst en smilende Audrey Hepburn som gir alkohol til sitt medbragte rådyr (!).

Og undrer du på hvem den søte lille babyen på bildet er?
Tenk liten mustasje, temperament og tusener på tusener av menneskeliv på samvittigheten.
Korrekt. Det er ingen ringere enn Adolf Hitler.
Og smukkasen nedenfor?







George Clooney

torsdag 29. september 2011

En triviell oppdatering om det viktige i livet



"Facebook blir oppgitt som skilsmissegrunn i hver femte skilsmissebegjæring i Storbritannia".
"Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse".
"Mistenksomme ektefeller leier detektiver for å spionere på kona".
"Når ryker ekteskapet ditt? - ikke gå i økonomifella!".
"Nordmenn mestrer ikke kravene som moderne parforhold innebærer".
"Derfor er din partner utro!".

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Dette er helt vanlige overskrifter fra norske medier.
Men hva med å snu på denne forestillingen om ekteskapet? Halvparten av samtlige inngåtte ekteskap ... består! Til tross for hva enkelte tabloidaviser prøver å overbevise deg om, så finnes det faktisk mennesker der ute som elsker hverandre. Selv etter år med motgang, sykdom, økonomiske nedgangstider, ja selv om mannen har mistet håret og fruen eser ut som en hevende bolledeig.
De tror på hverandre, på ekteskapet, på kjærligheten.
Ikke på statistikken som presenteres i mediene.

Om en knapp måned feirer mine foreldre bryllupsdag nummer 37. Ja, for de feirer faktisk. Med blomster, kake og alt til faget henhørende. Det er naturligvis en liten begivenhet i den store verdenssammenheng, men likevel en begivenhet. En viktig en.
Selv har jeg, riktignok med et skjevt smil på avsendernes fjes, blitt kalt både naiv og en blåøyd romantiker fordi jeg velger å tro på ekteskapet. Denslags har prellet av meg som vann på gåsa. Jeg tar det nærmest som en kompliment. Og kanskje må man være det? En blåøyd romantiker. Ekteskapet skal drives med fantasi, hevdet Hamsun. Ja, det også, sier jeg!


Jeg vet bare at halvparten av den forpliktende ramme et ekteskap innebærer, er det jeg som bidrar med. Og jeg sier bare det som alle ektemenn burde si om sine hustruer: Jeg har verdens beste kone, og jeg elsker deg.
Idag feirer vi bryllupsdag.


onsdag 28. september 2011

Sagt om kvinnen

Intet i denne verden er så oppmerksomt, så konsentrert og så altomfattende som en kvinnes flyktige blikk på sin rivalinne.
- Marcel Achard

Så snart en kvinne tenker noenlunde raskt, kalles det intuisjon.
- Barbro Alving

En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det.
- Jean-Paul Belmondo

Kvinnens styrke ligger jo nettopp i at man ikke kan forklare den.
- Oscar Wilde

Når jeg engang står med det ene ben i kisten, vil jeg si sannheten om kvinnen, skynde meg å trekke det andre benet etter og lukke lokket.
- Lev Tolstoj

Forskjellen på en ekspedritrise og en dame ligger ikke i hvordan de oppfører seg, men i hvordan man selv behandler dem.
- George Bernard Shaw

En kvinne kan tåle alt, hvis det kler henne.
- Hans Söhnker

Kvinnen var Guds andre feil.
- Friedrich Nietzsche

Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert overfor kvinner.
- Isa Miranda

Han var for sterk, det sto kvinner bak ham.
- Henrik Ibsen

Å studere en kvinne er som oftest mer fristende enn å lære henne å kjenne.
- Graham Greene

Kvinnens nakenhet er klokere enn filosofiens lære.
- Max Ernst

Tidligere rødmet pikene når de skammet seg. I dag skammer de seg når de rødmer.
- Maurice Chevalier

Man er ikke født kvinne - man blir det.
- Simone de Beauvoir

De store spørsmål som jeg ikke ser meg i stand til å besvare til tross for tredve års forskning i den kvinnelige psyke, er dette: Hva er, når alt kommer til alt, kvinnens ønsker og behov?
- Sigmund Freud

tirsdag 27. september 2011

Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"


27. mai - Tønsberg.


Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste spor etter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.




Slik innledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nye litterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at boken er nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Og riktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, et forsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep, og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok. Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.


Heldigvis, får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene på vårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv om jeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jeg skylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligere pateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestad leses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn, og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andre forfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkene uavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk, religiøst eller sosialt?
Ikke vet jeg.


Og ikke vet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rent salgsmessig. Selv om forfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humoren og  rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" er også vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver at han tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham.  Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken bare tapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid til være forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har han betydd ufattelig mye.



Jeg er overbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskillig lykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettet etter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik har det aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne siden av dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å vise idealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sin kraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kan bare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leve etter Kristi eksempel.
Derfor må Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut fra høyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene som de ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesu venner.


- Kjell Arild Pollestad

mandag 26. september 2011

Geelmuyden hos KRÅD


Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Setningssamler


Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.


Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Publiseringsproblemer med det gamle Blogger-grensesnittet.

Flere som har problemer med å publisere innlegg? Jeg ønsker å bruke det gamle Blogger-grensesnittet, men får simpelthen ikke publisert et eneste innlegg uten å måtte ta i bruk det oppdaterte. Noen som har noen forslag?

søndag 25. september 2011

Den plutselige død


Det påstås og antagelig er det også sant, at når Middelalderens mennesker hadde lagt seg om kvelden og ba til Gud, da var deres viktigste bønn denne: "Når jeg engang skal dø, la meg ikke dø plutselig! Helst vil jeg dø bevisst. Jeg vil helst ha skrittene over den siste terskel under kontroll".

Denne innstillingen er det moderne mennesket totalt fremmed. Den var sogar også fremmed for Cæsar. Da han en morgenstund satt i sitt telt og underskrev statspapirer, hørte han at talen blant hans medarbeidere dreiet seg om: "Hvis vi fikk velge, hvordan burde vi da foretrekke å dø?"
-Da så Cæsar opp fra skrivebordsarbeidet og sa:
"Plutselig!"
En liten time senere møtte han Brutus - og dermed ble verden en anekdote rikere.

søndag 28. august 2011

Lesefest?


Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.


- Ebba Haslund.