125 sjeldne bilder av berømte personer

Ja, på denne siden er det akkurat det du får se - 125 bilder av forfattere, skuespillere, statsledere, musikere og kunstnere. Et knippe av bildene er private, mange mildt sagt kuriøse, og flere av dem er rett og slett noen reale blinkskudd. En lite fotohistorisk begivenhet. Intet mer, intet mindre.
Blant annet får du se Marilyn Monroe, Elvis Presley (med sin far), Bonnie og Clyde, Kurt Cobain, Ernest Hemingway, Twiggy, Che Guevara, Kurt Wonnegut og Salvador Dali i uvante, morsomme og avslappede situasjoner. Og ikke minst en smilende Audrey Hepburn som gir alkohol til sitt medbragte rådyr (!).

Og undrer du på hvem den søte lille babyen på bildet er?
Tenk liten mustasje, temperament og tusener på tusener av menneskeliv på samvittigheten.
Korrekt. Det er ingen ringere enn Adolf Hitler.
Og smukkasen nedenfor?

George Clooney

En triviell oppdatering om det viktige i livet

"Facebook blir oppgitt som skilsmissegrunn i hver femte skilsmissebegjæring i Storbritannia".
"Halvparten av alle ekteskap ender i skilsmisse".
"Mistenksomme ektefeller leier detektiver for å spionere på kona".
"Når ryker ekteskapet ditt? - ikke gå i økonomifella!".
"Nordmenn mestrer ikke kravene som moderne parforhold innebærer".
"Derfor er din partner utro!".

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Dette er helt vanlige overskrifter fra norske medier.
Men hva med å snu på denne forestillingen om ekteskapet? Halvparten av samtlige inngåtte ekteskap ... består! Til tross for hva enkelte tabloidaviser prøver å overbevise deg om, så finnes det faktisk mennesker der ute som elsker hverandre. Selv etter år med motgang, sykdom, økonomiske nedgangstider, ja selv om mannen har mistet håret og fruen eser ut som en hevende bolledeig.
De tror på hverandre, på ekteskapet, på kjærligheten.
Ikke på statistikken som presenteres i mediene.

Om en knapp måned feirer mine foreldre bryllupsdag nummer 37. Ja, for de feirer faktisk. Med blomster, kake og alt til faget henhørende. Det er naturligvis en liten begivenhet i den store verdenssammenheng, men likevel en begivenhet. En viktig en.
Selv har jeg, riktignok med et skjevt smil på avsendernes fjes, blitt kalt både naiv og en blåøyd romantiker fordi jeg velger å tro på ekteskapet. Denslags har prellet av meg som vann på gåsa. Jeg tar det nærmest som en kompliment. Og kanskje må man være det? En blåøyd romantiker. Ekteskapet skal drives med fantasi, hevdet Hamsun. Ja, det også, sier jeg!

Jeg vet bare at halvparten av den forpliktende ramme et ekteskap innebærer, er det jeg som bidrar med. Og jeg sier bare det som alle ektemenn burde si om sine hustruer: Jeg har verdens beste kone, og jeg elsker deg.
Idag feirer vi bryllupsdag.

Sagt om kvinnen

Intet i denne verden er så oppmerksomt, så konsentrert og så altomfattende som en kvinnes flyktige blikk på sin rivalinne.
- Marcel Achard

Så snart en kvinne tenker noenlunde raskt, kalles det intuisjon.
- Barbro Alving

En anstendig kvinne er en dame som vet hva hun ikke bør vite, skjønt hun vet det.
- Jean-Paul Belmondo

Kvinnens styrke ligger jo nettopp i at man ikke kan forklare den.
- Oscar Wilde

Når jeg engang står med det ene ben i kisten, vil jeg si sannheten om kvinnen, skynde meg å trekke det andre benet etter og lukke lokket.
- Lev Tolstoj

Forskjellen på en ekspedritrise og en dame ligger ikke i hvordan de oppfører seg, men i hvordan man selv behandler dem.
- George Bernard Shaw

En kvinne kan tåle alt, hvis det kler henne.
- Hans Söhnker

Kvinnen var Guds andre feil.
- Friedrich Nietzsche

Verdenshistorien er full av erobrere som har kapitulert overfor kvinner.
- Isa Miranda

Han var for sterk, det sto kvinner bak ham.
- Henrik Ibsen

Å studere en kvinne er som oftest mer fristende enn å lære henne å kjenne.
- Graham Greene

Kvinnens nakenhet er klokere enn filosofiens lære.
- Max Ernst

Tidligere rødmet pikene når de skammet seg. I dag skammer de seg når de rødmer.
- Maurice Chevalier

Man er ikke født kvinne - man blir det.
- Simone de Beauvoir

De store spørsmål som jeg ikke ser meg i stand til å besvare til tross for tredve års forskning i den kvinnelige psyke, er dette: Hva er, når alt kommer til alt, kvinnens ønsker og behov?
- Sigmund Freud

Kjell Arild Pollestad - "Anklaget"

27. mai - Tønsberg.

Nesten alle mine anmeldere er døde, og det tynnes i rekkene blant mine lesere, men likevel fortsetter jeg å skrive. I yngre år, da jeg fremdeles kom ut i rause opplag, undret jeg meg over det store flertallet av forfattere som fortsatte å skrive, enda nesten ingen kjøpte bøkene deres. Hva var det som drev dem? Hvor lenge kan man skrive, uten at noen leser? Jeg har vært på opplesningsturneer med enkelte av disse forfatterne, og lært at ingen tar sin skrivekunst mer alvorlig enn de som har få lesere. Nå er også mine opplag sunket, og jeg forstår dem bedre. Idag går jeg inn i mitt sekstiende år, og skriver fortsatt.
Det fortelles om Herbert Spencer at han på dødsleiet skal ha bedt om å få holde sine åtte bind "syntetisk filosofi" i fanget. Mens han lå og kjente på vekten av sitt verk, spurte han seg selv om han ikke ville ha fått mer ut av livet om han i stedet for bøkene hadde etterlatt seg et barnebarn ... En enslig gammel forfatter har ikke andre barn enn sine bøker. De blir det eneste spor etter hans liv på jorden - bortsett fra de usynlige, men viktigere sporene han i gode stunder kan ha satt i enkelte hjerter som stod ham nær.

Slik innledes "Anklaget, Dagbok 2008 - 2011", Kjell Arild Pollestads nye litterære dagbok, forøvrig det sjette bindet i serien. Det fortelles at boken er nokså ulik de foregående dagbøkene; først og fremst i selve innholdet. Og riktig nok, "Anklaget" er i all vesentlighet, forståelig nok, et forsvarsskrift hvor Pollestad avviser samtlige påstander om krenkelser og overgrep, og tar et oppgjør med flere (anonymiserte) sentrale personer i den katolske kirke. At det ligger intriger og maktspill bak, tror jeg nok. Pollestad har tatt meget plass, ikke bare i Kirken.


Heldigvis, får man si, vies boken også andre temaer. Hele saken som rullet i mediene på vårparten av 2010 er bare trist. Jeg orker ikke ta stilling til det, selv om jeg nok gjør det. Men jeg ønsker å lese Pollestad; jeg føler jeg skylder ham det. Jeg har alle hans bøker, ikke bare dagbøkene, og personlig synes jeg den tidligere pateren bidrar med en av de viktigste stemmene i norsk offentlighet. Pollestad leses også av personer langt utenfor den katolske kirke, og andre trossamfunn, og dette syntes jeg er interessant. Kan man egentlig lese Pollestad, og andre forfatteres verker for den sakens skyld, og få et fullt utbytte av bøkene uavhengig om man deler skribentens syn - det være seg moralsk, politisk, religiøst eller sosialt?

Ikke vet jeg.


Og ikke vet jeg om "overgrepssaken" vil gi den aktuelle boken et løft rent salgsmessig. Selv om forfatteren et sted i boken omtaler seg selv som en slagen mann, er humoren og  rausheten der, og likeså den moralske pekefingeren, de kloke tankene og de alltid presise formuleringene. Umiskjennelig Pollestadsk, kan man si. Men "Anklaget" er også vond lesning; for selv om det er bitterhet å spore, og Pollestad skriver at han tilgir de impliserte, kan jeg ikke annet enn kjenne medlidenhet med ham.  Men også med "de andre". For slik jeg ser det, har denne saken bare tapere, dessverre. Det vet også Pollestad. Selv håper jeg i alle fall at Pollestad nå får mer tid til være forfatter. For han er en våre mest betydningsfulle. Og for meg har han betydd ufattelig mye.



Jeg er overbevist om at verden ville bli langt bedre og de fleste adskillig lykkeligere om menneskenes samliv både i og utenfor sengen var blitt innrettet etter Evangeliets råd og Kirkens forskrifter. Nå vet vi imidlertid at slik har det aldri vært, og slik vil det sannsynligvis heller aldri bli på denne siden av dommedag. Kirken vil i denne sammenheng aldri kunne makte annet enn å vise idealene. Når den derimot forsøker å gjøre idealene til påbud, mister de sin kraft som idealer. Et moralsk liv etter kristne normer kan ikke påbys; det kan bare realiseres ut fra et oppriktig ønske hos det enkelte menneske om å leve etter Kristi eksempel.
Derfor må Kirken i sin pastorale gjerning hjelpe folk til å nærme seg idealene ut fra høyst ulike ståsteder. ... Tjener vi Gud ved å legge byrder på menneskene som de ikke kan bære? Det var det de gamle fariseerne gjorde, men de var ikke Jesu venner.


- Kjell Arild Pollestad

Geelmuyden hos KRÅD

Niels Christian Geelmuydens tale i anledning av Det kriminalitetsforebyggende råds (KRÅD) 30-årsjubileum i fjor høst.
Riktig så fornøyelig!

Setningssamler

Jeg ikke bare skrev det jeg levde, men jeg levde det jeg skrev.
En mørk dag kunne bli lys når jeg hadde fått samlet den i setninger.

Fra dagboken "Anklaget" av Kjell Arild Pollestad.

Publiseringsproblemer med det gamle Blogger-grensesnittet.

Flere som har problemer med å publisere innlegg? Jeg ønsker å bruke det gamle Blogger-grensesnittet, men får simpelthen ikke publisert et eneste innlegg uten å måtte ta i bruk det oppdaterte. Noen som har noen forslag?

Den plutselige død

Det påstås og antagelig er det også sant, at når Middelalderens mennesker hadde lagt seg om kvelden og ba til Gud, da var deres viktigste bønn denne: "Når jeg engang skal dø, la meg ikke dø plutselig! Helst vil jeg dø bevisst. Jeg vil helst ha skrittene over den siste terskel under kontroll".

Denne innstillingen er det moderne mennesket totalt fremmed. Den var sogar også fremmed for Cæsar. Da han en morgenstund satt i sitt telt og underskrev statspapirer, hørte han at talen blant hans medarbeidere dreiet seg om: "Hvis vi fikk velge, hvordan burde vi da foretrekke å dø?"
-Da så Cæsar opp fra skrivebordsarbeidet og sa:
"Plutselig!"
En liten time senere møtte han Brutus - og dermed ble verden en anekdote rikere.

Lesefest?

Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.

- Ebba Haslund.

Takk for maten - en anekdote

Prost Christie hadde engang vertinnen til bords i et selskap, men sendte en lapp til stortingsmann Henrik Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln på knappest mulige måte. Han sa "Takk for mat i Christie´navn, Ameln".

Borgen og sild

Få her til lands skrev så gode noveller og petiter som Johan Borgen. Ikke mange i norsk litteratur har klart å skildre menneskesinnet så intenst og levende, i en så klar og fortettet form. Hans innlevelsesevner var bortimot enestående.
Og romanen "Lillelord" er og blir et mesterverk, en klassiker med andre ord.
Borgen debuterte med "Mot mørket" i 1925, men gjorde seg beryktet og elsket som journalist med stilistisk elan under pseudonymet Mumle Gåsegg i tredveårenes Dagbladspalter.

Aksjemegleren, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen (1899 - 1978) har tegnet et levende portrett av sin venn Borgen med en noe uortodoks penn - "Kan jeg ikke la pennen løpe fritt, har jeg ikke noe glede av å skrive":

Borgen er det merkeligste menske jeg har møtt. Jeg har aldri sett så mange sterke og motstridende egenskaper samlet i ett menske. Gir en seg til å fortelle om ham, må en ta seg i akt. En bør ikke fortelle for mye annet enn slikt som er trulig. Det er for eksempel litt farlig å si at Borgen er lys, rett i ryggen og har en spenstig kropp, men et gammelt ansikt som minner om ansiktene til Edgar Allan Poe, Baudelaire og Rimbaud. De døde alle unge. Ansiktslikheten er ikke noen tilfeldighet, Borgen har både karaktertrekk og evner til felles med dem. Han har som ingen annen utvidet grensene for min erkjennelse. For å skildre ham må jeg ty til bilder og febersetninger. Å lese Borgen er som å se blomster som gror på gjødselhaugen og samtidig fatte noe av stjernehimlen. For meg er han også den forkledte helgen. Ranglefanten som aldri har velta et glass. Den tidlig dødsdømte seeren som visste alt og skjønte alt og til og med overlevde så mange samtidige. Kunstneren som brente både for menskeheten og for hvert menske han møtte. Mannen som nådde alt og alle. Den store magikeren, kunstneren som gråt og brant, glødet og gråt, gråt og brant ustanselig. Diktet og diktet, skapte og hjalp, hjalp og diktet ustoppelig. Og ennå har ikke noen sett ham felle en tåre!

Og her er et artig klipp hvor den godeste Borgen ikke vil snakke om litteratur, men om ... sildefiske.

Våken en sommernatt

Vi som er i sommernatten,
deler våkenhetens gave.
Duft av stemorsblomstermatten
går som torden i min have.

Ikke holder vi oss stille,
vi som er i sommernatten.
Hør, nu vil en siriss spille
Guds sonate, opus 18 ...

Katteseksualdebatten
bryter løs i måneskinnet!
Vi som er i sommernatten,
har nok ingen fred å finne

Vi er altfor våkne sjeler,
jeg og sirissen og katten!
Våkenhetens lykke deler
vi som er i sommernatten.

- André Bjerke

Goriot - et utdrag

Fra den dagen hun hjalp gamle Goriot med å pakke ut, fikk hun noe å tenke på. Riktignok var han litt posete under øynene, og det var ikke fritt for at han var nødt til å tørke dem litt, men alt i alt syntes hun han var en både behagelig og elegant herre. Ellers tydet de kjøttfulle, velformede leggene - så vel som den store nesen - på at han var i besittelse av moralske egenskaper som enkefruen følte seg meget tiltalt av, egenskaper som hans runde månefjes og naive uttrykk lot til å bekrefte. Han var sikkert en skikkelig fyr, både sunn og sterk, utvilsomt i stand til å omsette all sin ånd i følelser. På håret var han frisert som duevinger, og frisøren fra Polyteknisk skole kom og pudret det hver morgen. Det lå i fem spisser ned over pannen og kledde ansiktet meget godt. Han var litt tung i bevegelsene, men kledde seg så omhyggelig og snuste så elegant, som en mann som alltid er sikker på å ha snusdåsen full av macouba, at den dagen han flyttet inn, la fru Vauquer seg i sin seng om kvelden og formelig stektes som en akerhøne i spekkeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne når hun tenkte på at hun nå kanskje skulle si farvel til Vaquers liklaken og gjenoppstå som en Goriot.

For øyeblikket leser jeg - på oppfordring og anbefaling av min kjære hustru - Balzacs store roman "Gamle Goriot". Etter å ha smågjespet meg gjennom Emily Bröntes "Stormfulle høyder", var dette et hopp til en høyere litterær tinde. Forsåvidt intet riktig galt å finne med Bröntes klassiker - men personlig syntes jeg historien var forutsigbar og sjarmløs, dessuten fremviste min indre kinematograf ustanselig bilder fra TV-serien "Mot alla vindar", især denne John English.
Men det var jo min egen skyld. Nu, derimot, går alt så meget bedre.

Bye, bye mr. Bye?

For et par uker siden kom jeg over en bok av Erik Bye. Det har jeg forsåvidt ofte gjort når jeg har labbet innom et antikvariat eller en brukthandel som en annen Askeladd på jakt etter snurrepiperier og fordums litteratur. Bestandig har jeg lagt Bye tilbake igjen - farvet av fortiden kan man nok si.
Vi kjenner ham kanskje aller best som den store TV-personligheten. I min familie var det ofte på denne måten: "Huff, ikke han kjedelige der, da! (Min far). Og best husker jeg nok sangene og visene. Og alt båtpratet. Jeg har aldri fått den store skjelven i knekapslene av stemmen hans, og setter den dag i dag ikke nevneverdig pris på hans sørgmodige bass. Innholdet, altså selve tekstene gikk naturligvis en liten pjokk hus forbi. Han har forblitt kjedelig.
Mine besteforeldre hadde nok mer sansen for Høvdingen; der i heimen fantes både LP-plater, og husker jeg ikke feil, også bøker av ham.
Men jeg skal ta sats og hoppe så det riktig spruter grøt til alle kanter.
Nettopp denne gangen ble jeg stående og bla litt i boken av den godeste Erik Bye; utvalget var nemlig redigert av Odd Eidem. Ja, sånn hender det ofte jeg stifter nye litterære bekjentskaper - et forord av den og den, oversatt av han ja! Osv.

I forordet til "Kompasset rundt" var det følgende agnlinjer som gjorde at jeg bet på kroken:
Prosastykkene kan leses som lange, forklarende og cowboyaktige fotnoter til det som tross alt er hovedsaken i hans litterære produksjon: Visene.
Men også hans ferdigheter som prosaskribent kan stundom virke uvanlige. Jeg har lyst til å nevne et enkelt eksempel. Enhver yrkesskribent skulle gjerne efterlatt seg linjer som disse:
"Hvem husker ikke sin barndoms ur? Tikkingen, takkingen, pling'en og plang'en, gjøkurets brystsyke jodling fra et sted hinsides den siste Alpe.
Ur dinglende i kjeder, ur med ansiktene skjult under kapsler av gull, gamle menns ur som glødet vestlommevarmt mot øret - "hører du det siste tikk? Er ikke dette et morsomt leketøy?"
Men du lyttet mer i undring enn i glede over de triste små hikst under lokket hver gang et sekund tok avskjed med sin døde bror."

Spesielt den siste linjen finner jeg vakker. Vakker og trist.
Jeg har nå reist Kompasset rundt så å si, og kommer nok til å ta en runde igjen. Diktet "Vårherres klinkekule" setter vann i øynene, den eventyraktige historiestubben om den blåøyde norskamerikaneren Orville Bakken i "Bakkens bagasje" er rørende fortalt, og alle skildringene fra Erik Byes opplevelser fra Nord-Amerika har gjort inntrykk - især likte jeg den om mudderprammen "Queen of the Hudson" svært godt.
Et stridens granateple faller kanskje ikke langt fra familietreet, men vi vet jo at epler, selv fra samme gren, kan ha helt forskjellig aroma og smak.
Neste gang jeg treffer på Bye, skal jeg invitere ham med hjem.

Man skal ikke skue Svane Fønix på fjærpennen.

Jeg vil med dette annonsere at det muligens, ja nesten helt sikkert vil dukke opp et innlegg eller to i løpet av sommeren på denne bakevjebloggen. Men jeg kan ikke love at innleggene vil være særlig mer innholdsrike enn dette. Og dermed kan jo folket som synes herr Svane ubetinget tilhører farsen bare fortsette med det, men kanskje også ønske meg til lykke i anledningen den overståtte død.
God sommer, og på gjenhør!