Det var menn som bare gikk gikk gikk. De var høye, de var skjeggete, de hadde luer av skinn og lange regnfrakker, de kalte seg Abel, Babel og Cabel, og mens de gikk snakket de med hverandre. De gikk og så seg om og så på det som viste seg, og de snakket om det og om annet som hadde vist seg tidligere. Når en av dem snakket tiet de to andre og hørte etter eller så seg om og hørte på noe annet, og når den ene hadde snakket til ende, snakket den andre og så den tredje, og de to andre hørte etter eller tenkte på annet. De gikk i solide sko, men uten pakning, hadde med seg bare det som lå i lommene på klærne, slikt som kunne tas frem i en håndvending, vises og legges tilbake. Da de lignet hverandre ble de tatt for brødre av de forbispaserende, men de var ikke brødre, var bare menn som gikk gikk, etter at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre, Abel og Babel, og så Abel og Babel Cabel. Abel og Babel hadde truffet hverandre på broen, Babel, som kom i møte med Abel, hadde vendt om og sluttet seg til Abel, og i parken hadde Cabel støtt på dem og hadde sluttet seg til dem, og siden gikk gikk gikk de avsted ved siden av hverandre.
Slik er innledningen på "Samtale mellom tre gående" av Peter Weiss, utgitt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1965. Er det noen der ute som har lest denne boken, eventuelt andre bøker av Weiss og har noen synspunkter? Selv hadde jeg helt fra starten av svært blandede følelser - er dette festlig?, slitsomt?, intetsigende? orker jeg lese mer? osv. Det siste kan jeg forsåvidt besvare enkelt: Nei. Jeg kom bare til side 15 (synes den startet nokså interessant og morsomt - smått naivt og/eller surrealistisk). Men kanskje var det bare meg som ikke var helt klar for boken. Forfatteren og hans øvrige forfatterskap kjenner jeg ikke til, så mitt spørsmål lyder: Er dette noe å bruke tid på? (Boken er kun på 62 sider).
Forøvrig holder jeg fremdeles på med Montaignes "Essays" - Annen bok. Den skal jeg definitivt lese fra perm til perm - absolutt fantastisk, er den.
3 kommentarer:
Jeg hadde, i likhet med klovdyret, ingen forkunnskaper om denne forfatteren/boken og har lest de første sidene. (Man snubler over en søt, liten bok i et antikvariat og drar den av uante grunner med seg hjem. Her skal det leses!) Stilen er tung, og det er vanskelig å bestemme seg for om det er morsomt eller bare slitsomt. På sitt beste minner det om Becketts Vente på Godot (som også kan være litt langdryg lesning, selv om det er gøy), i verste fall er det kun langtekkelig svada. Sannsynligvis er leseopplevelsen svært avhengig av tidspunkt og mental innstilling.
Beckett-assosiasjonen fikk også jeg. Men ...
jeg fant denne frem i hyllen. Bare de første sidene var klippet skåret opp av min mor, antakelig for lenge siden. Så jeg fant frem saks og klippet ivei, for så å etter en stund, starte lesningen.
Ambivalent lesning, kan en si. Både lett og vanskelig, drivende og stakkato om hverandre.
Tror det er viktig å komme seg over de første femten og inn i resten av boka. Er på side 53 av 62 og liker det relativt godt. Nei, ikke alt er å se sammenheng i, det er mye meta og mye "tull", morsomt, spennende. Fragmentarisk. Mest er kanskje ordet fragmentarisk betegnende. Og uforklart. Jeg ser for meg en samtale uten anførselstegn og oppklaringer, en sammenhengende ordstrøm, både fra Abel, Babel og Cabel, men også fra kanskje forfatteren selv. At samtalen mellom de tre gående bare er et bilde. (på hva: hvem vet, er ikke så viktig, kanskje)
Fordi jeg ikke har kapasitet nå til å gå inn og lese denne boka flere ganger, føre notater og regne sammen sammenhenger og få mer ut av det, forstå mer, leser jeg den mer som momentskildringer, som poesi, som eventyr i et sammensurium med kun halvkonkrete referanser til hverandre.
Jeg vil kalle det god lesning, om ikke jeg helt klarer å definere hvorfor eller hva den helt går ut på.
mvh. jomikkel
Legg inn en kommentar