Om å spise seg selv opp

Han skar kjøttstykket opp i tynne skiver og la alt, bortsett fra hundre gram, i fryseren. Disse hundre grammene; tre lekre skiver, la han i marinade av rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep. Der skulle de ligge og trekke noen timer. Det var ennå en stund til middag.
Logikken i det å spise seg selv opp burde være apriorisk og fullt ut akseptabel om man konsekvent fulgte den naturloven som hevdet at entropi - oppløsning - var den tendensen som preget vårt univers fra det minste atom til den mest kompliserte skapning. Entropi skjedde på alle plan. Den prosess som tilsynelatende skapte større strukturer og orden ved å sette sammen på en usannsynlig komplisert måte, via atomer og molekyler, aminosyrer og proteiner et levende vesen; eksempelvis et menneske, var i virkeligheten relativ og fullstendig misvisende. Den energimengde som ble tappet fra omgivelsene i en slik prosess, var større enn den energien produktet representerte når det framsto som skapt. Slik ble universet stadig tappet for energi; kjølt ned. Slik fløt stadig alt fra hverandre i en langsom og usynlig kjede av hendelser. Alt som ble bygget opp, skjedde som et resultat av en enda mer omfattende nedrivningsprosess.
Entropi.
Den fantes ikke noe begrep hentet fra hverken fysikk eller filosofi som Tremor Harding avskydde mer enn begrepet entropi. Her lå århundrers vitenskapspessimisme og murret, her lå alt som fantes av kulturelt og erkjennelsesmessig svartsyn lagret, her lå unnskyldninger for politikernes fadeser og krigsmenns misforståtte helteglorie. Begrepet rommet all gravalvorlig bakstrevervirksomhet.
Entropisk sett var altså Tremors forsett forklarlig. Men Tremor visste bedre. Entropien var bare en skygge, en kuliss som stengte for det virkelige landskapet. I dette landskapet trengte ikke fuglene vinger for å fly eller nebb for å synge.
På veggen, under hologrammet kalt "Nostradamus' øye", skrev han med tusj: "Lov: En optimistisk bevissthet er entropiens motbevis. Derfor er latterens usynlige bånd sterkere enn alle andre krefter."
Smertene var slett ikke så plagsomme som han hadde fryktet at de ville bli. Han hadde ingen vansker med å bevege seg rundt i rommet. Men han holdt seg mest mulig i ro for ikke å hemme eller vanskliggjøre groing og rask restitusjon. Forberedelsene til middag lot seg for det meste gjøre fra benken der han halvveis lå, halvveis satt.
Han sprettet en flaske Chateau Haut Marbuzet til lufting.



Gert Nygårdshaugs roman "Nullpluss" fra 1986 (en utvidet utgave, Nullpluss pluss, ble utgitt på 2000-tallet) var min inngangsportal til denne kunnskapsrike og dyktige skjønnlitterære forfatters eventyrverden. Jeg husker jeg leste en anmeldelse av denne boken, og det var nok det makabre tema som fanget min interesse: Tremor Harding, laserforskeren som er lei av livet og ønsker å utfordre de evige naturlover ved å installere seg i en bunker for å spise seg selv opp - et slags selvstudium og ukeslangt herregårdsmåltid. Midt i blinken!, - tenkte jeg da.
Boken er lettlest, underholdende og den forener filosofi, metafysikk og humor i sømløse, vakre broderier med ornamenter parfymert etter spenningsbokens prinsipper. Ja, ustyrtelig morsom er den, uten og miste sin subtile tyngde, og fortellerstemmen -såvel som det kuriøse rollegalleriet, fanger leseren fra første øyeblikk.
Siden har dette blitt Nygårdshaugs varemerke som har gjort ham til en av landets mest populære nålevende forfattere: En blanding eventyr og fakta, (nesten som en blanding av gode gamle Donald/Onkel Skrue-historier og Indiana Jones) rørt sammen i en krim/humorgryte og servert på gullfat. Og mange fine bøker har det blitt: Prost Gotvins geometri, Afrodites basseng og serien med gourmetdetektiven Fredric Drum. Men "Nullpluss" vil nok for meg alltid være den spesielle og kjære Nygårdshaug-boken.