mandag 31. januar 2011

Når Kristus fornektes


Disse herrer (John Stuart Mill, Charles Darwin, David Strauss) mener - efter hva man forsikrer meg - på ingen måte å forkynne barbariet; for eksempel, når Strauss hater Kristus og opphøyer det til et prinsipp å spotte og håne kristendommen, så tilber han ikke desto mindre menneskeheten i dens helhet, og den forkynnelse han kommer med, kunne ikke være edlere og mer opphøyet.
Det er meget mulig at det forholder seg slik, og at målet for alle samtidens ledende talsmenn for Europas fremskrittstanke er både filantropisk og storslagent. Men dette synes meg til gjengjeld å være hevet over tvil: at man kunne bare gi disse store moderne professorer den fulle og hele mulighet til å avskaffe det gamle samfunn og bygge et nytt, så ville resultatet bli slikt et mørke, slikt et kaos, noe så plumpt, så blindt og så umenneskelig, at hele byggverket ville styrte sammen under menneskehetens forbannelser endog før det var ferdigbygget. Når Kristus fornektes, kan menneskeånden frembringe de mest forbausende resultater. Det er et aksiom. Europa, i det minste i de høyeste representanter for sin tenkning, forkaster Kristus; og vi er, som man vet, nødt til å efterape Europa ...


- Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij, "Grazjdanin" (Borgeren) 1873.

Slavofilene i Russland førte sin kamp mot de vestvendte radikalerne (zapadniki; av zapad = Vesten); de stod på det gamle Russlands grunn, med feste i dets åndelige og religiøse tradisjoner, og bekjempet innflytelsen fra Vestens gudløshet og overfladiske overtro på vitenskapen. Først og fremst var det diktergeniet Dostojevskij som gjorde denne åndskamp til stoff i noen av de største dikterverker i verdenslitteraturens historie.

Dostojevskij var i sin ungdom tilhenger av den vestvendte radikalisme som så mange i den russiske intelligentia var inspirert av. Et lengre tukthusopphold i Sibir gjorde ham til en troende kristen; og i lyset av troens erfaring så han klarere det russiske folks arv og oppgave - og hulheten i sine egne tidligere meninger. Mot det vantro, radikale Vesten satte han troens Russland - et kraftsentrum for fornyelse i Kristi ånd. Hans store romaner, så rike på et liv som sprenger alle skjemaer, var også tenkt som kampskrifter mot de radikale samfunnsstormere - anarkister og sosialister, vantro liberalere og vitenskapsdyrkere - som i hans øyne var "besatte" av fornektelsens og ødeleggelsens ånd.

- Lars Roar Langslet

lørdag 22. januar 2011

- Maugham, en snobb!


- Jeg betenker meg ikke på å si det: Somerset Maugham er en snobb, og har alltid vært det.

Sir Charles Spencer "Charlie" Chaplin var ikke nådig mot Somerset Maugham i sin bok, der han hevdet at han i et essay hadde fremstilt Chaplin som en mann hvis ureflekterte lengsel er den som er rettet tilbake mot fattigdommen.
Chaplin ga også (i private sammenhenger vel å merke) blendende parodier på Somerset Maugham, på hans stammende forfinethet, slik Chaplin utleverte den, der han selv imøtegår Maughams blaserte syn på forfatterskap av skuespill som en uakseptabel kunstnerisk virksomhet.

onsdag 19. januar 2011

Årets hatord


Opprinnelig hadde jeg kun tenkt å skrive et innlegg om den mildt sagt besværlige terminus "i forhold til", da dette åpenbart må være det mest problematiske uttrykk i vårt språkbruk anno 2010/2011. "I forhold til" betyr ikke "hva gjelder/hva angår" som i det engelske "in relation to", slik mange later til å tro. Det betyr sammenlignet med. Feilbruk kan gi både uheldige og lattervekkende konsekvenser, og det kan simpelthen svekke skribentens troverdighet. Eksempler som "i forhold til arbeidsoppgavene gjør jeg det bra" og "vi er restriktive i forhold til fôring" er både galt og uforståelig. Men de florerer i ukepressen.
I tillegg er det blitt en enerverende frase.
Men så til saken.

Årets, eller rettere sagt, fjorårets ord er visstnok "askefast".
Javel. Samme for meg. På annenplass kom "app". Huttetu.
Det går gjerne inflasjon i ord, det er så. Hvem husker vel ikke oversvømmelsen av "sykt" og "sinnsykt" for et par år tilbake.
- Jeg er i sykt god form, som en pasient noe tvedtydig uttalte fra sin sengepost.
Og det er gjerne sånn at når inflasjonsordene dukker opp i alle mulige tenkelige vendinger og uttrykk, da blir de ikke bare klisjéer og vanskapninger - de setter også tålmodigheten på prøve, og sågar dype bitemerker på språknervene.
Antagelig ikke bare mine.

Men det er altså ett enkelt ord som har irritert min språksans enda mer enn uttrykket nevnt ovenfor. Det er naturligvis ikke noe galt med selve ordet, det er det jo forsåvidt aldri, men det er et misbrukt ord. Det dukker snart opp i alle sammenhenger, og skyver synonymene ut i grøftekanten. I popularitet virker det som om den for lengst har distansert både "sinnsyk" og "syyykt bra".
Bare hold øyne og ører åpne. Overalt - i alle sammenhenger!

For nå er det formodentlig sånn at alle gleder seg veldig til å ta fatt på det nye året. Skal man tro ukebladhoroskopene blir det forhåpentlig et veldig flott år med veldig mange muligheter og med veldig store sjanser for at nettopp du (og veldig mange andre) skal lykkes i kjærlighet, på jobben, i det økonomiske og hvaikke.
Kort sagt: Det blir et veldig eventyr av et år skrevet i gullskrift! Ja, med veeeeldig store bokstaver, naturligvis.
Flere som bli gale?

Det finnes riktignok langt viktigere saker å ergre seg over i hverdagen enn et lite filleord som alle tar i munnen i tide og utide. Tyggisklyser på bakken for eksempel. Tagging på offentlig eiendom. Og hvorfor leser egentlig folk Se&Hør? Hva med størrelsesforholdene i TV-serien Drømmehagen? For hvordan kan det egentlig ha seg at luftskipet Plinky Plonken (omtrent en tredjedel av Hinkelpinkels størrelse) er så overvettes mye større på innsiden enn på utsiden, der det prompesvever tilfreds rundt i hagen med, ja nettopp Hinkelpinkel, Hopsi Deisi og hele Konglefamilien ombord? Akk ja.

Men misbruk av ord er et onde. I forbindelse med min pappapermisjon ble jeg innkalt til et møte med en saksbehandler. Jeg falt fullstendig ut av samtalen - jeg ble rett og slett opphengt i hvor ufattelig mange ganger hun brukte ordet "veldig". Innholdet ble bokstavelig talt lagt i en veldig tåke.
Og senest i dag morges på badet da jeg foretok et bleieskift på familiens nyeste medlem, der hvor radioen er innstilt på NRK P2 og bestandig står og kringkaster morgenkåserier, nyheter og debatter om hverandre så det riktig smeller i veggene, skjedde det igjen. En eller annen kvinne ble intervjuet, og hun brukte ordet "veldig" seksten ganger i løpet av snaue to minutter! Ja, for etterhvert begynte jeg nemlig å telle.
Hva hun snakket om aner jeg ikke.

Til og med drevne politikere og fjernsynsfolk bruker meningsløse setninger som "sjansene er veldig små ...".
En ting er gjerne ikke veldig liten. Sier eller skriver du det, er sjansen veldig stor for at du undergraver din egen autoritet.

Men vi er forskjellige, heldigvis. Somme misliker ordet "meget", - det er angivelig et alderdommelig ord har jeg latt meg fortelle (det er også mye brukt av snobber). Andre liker ikke "kult". Noen får fnatt av å høre et lite ord som "veldig" (pun intended, ladies and genitals) - atter andre får grå hår av munnrappe kvikkaser som utfolder sitt blendende verbale vrøvl og starter annenhver setning med "asså" (asså, jeg bare ...) og avslutter sin sludreretorikk med fyllordet "da" (det var veldig mange der, da!).

Veldig, veldig, veldig, bla bla bla - det sprer seg som porno i nylagte bredbåndskabler i vårt grisgrendte (grisete?) land.
Er det for mye forlangt med bittelitt forandring, bare et snev av språklig omslag i ny og ne? Eller hva med å ta seg bryet å finne ut av hva de enkelte ord betyr, og hvor og hvordan de bør brukes. Iallfall noen av dem. Av og til.
Og kanskje også hvilke preposisjoner man skal bruke i de forskjellige tilfeller.

Og helt til slutt. Som et alternativ til ordet veldig, dukker jo "svært" raskt opp, som i "jeg gleder meg svært mye/meget til å se deg mestre den noble kunst å variere".
Forøvrig kan man jo også ta i bruk meget, særs, umåtelig, innmari, voldsom, kjempe(messig), herkulisk, svimlende, enorm, titanisk, uhorvelig, formidabel, gevaltig, durabel, kolossal(t), gigantisk, pyramidalsk, umåtelig, milevid og til og med jævlig.
For eksempel.

lørdag 8. januar 2011

Skribentens lykke


Skribentens lykke er den tanke som fullt ut formår å bli følelse, og den følelse som fullt ut formår å bli tanke. En slik pulserende tanke, en slik klar følelse var det den ensomme nå følte seg fylt av og ett med: At naturen gyser av fryd når ånden bøyer seg for å hylde skjønnheten. Han fikk plutselig lyst til å skrive.

Gustav von Aschenbach (Thomas Mann).

onsdag 5. januar 2011

Fra "Døden i Venedig".


For at et betydelig åndsprodukt straks skal kunne utøve en bred og dyptgående virkning, må det være et hemmelig slektskap, ja, en overensstemmelse mellom skaperens personlige skjebne og den samtidige generasjons almene lodd. Mennesker vet ikke hvorfor de berømmer et kunstverk. Uten på noen måte å være kjennere mener de å oppdage hundrer av fortrinn ved verket bare for å motivere sin begeistring for det.
Men den egentlige grunn til deres begeistring er noe ubestemmelig, sympati.
Aschenbach hadde engang på et lite iøynefallende sted direkte sagt at nesten alt stort som blir stående, står som et Tross Alt, og er blitt til tross bekymring og kval, armod, forlatthet, legemssvakhet, last, lidenskap og tusener av hemninger. Men det var mer enn en henkastet bemerkning. Det var en erfaring, var simpelthen formelen for hans liv og berømmelse, nøkkelen til hans verk.
Hvilket under da at det samtidig var den moralske karakter, den ytre holdning hos hans mest særegne figurer?


For tiden leser jeg altså "Døden i Venedig" av Thomas Mann (påbegynt i går) og Kritikk av dømmekraften" av Immanuel Kant (påbegynt i romjulen) om hverandre. Det går fint. Kants "Kritikk ..." er et strengt filosofisk verk, og Mann er jo kjent for å skrive romaner og noveller med ikke bare filosofiske innslag, men hvor betydelige filosofiske argumentasjoner finner sted, da tenker jeg spesielt på "Trollfjellet".
"Døden i Venedig" treffer meg først og fremst med sitt vakre og poetiske språk, og det er en fryd å mate øyne og sjel med Manns stilistiske beskrivelser og skildringer av den fornuftbaserte og melankolske dikteren Gustav von Aschenbach (hvis fornavn og enkelte biografiske trekk er hentet fra komponisten Gustav Mahler) og hans skjebnesvangre møte med en fjorten år gammel gutt.
"Den platoniske forelskelsen blir et uttrykk for den trette og etter hvert syke kunstnerens lengsel etter indre skjønnhet, men også en drift mot døden".
Filmen av Visconti har vi sett, den er en perle! Men novellen skinner som den klareste stjerne på en mørk vinterhimmel.

søndag 2. januar 2011

Sagt om humor


Humor - melankoliens lettsinn
- Elazar Benyoëtz

Tysk humor er når man ikke ler allikevel.
- Sigismund von Radecki

Alt menneskelig er patetisk.
Humorens hemmelige kilde er ikke glede, men sorg. Det er ingen humor i Himmelen.
- Mark Twain

Humor er å bevare alvoret når det er minst grunn til det.
- Knud Poulsen

Det er med humoren som med østersen: En perle forutsetter et lite sår.
- William Saroyan

Det morsomste ved humor er at man aldri vet hvorfor folk ler.
- W.C. Fields

Humor er når man ler tross alt.
- Otto Julius Bierbaum

Svart humor betyr latter med sørgerand.
- Ralph Boller

Da Vårherre delte ut humoren, kom kvinnen som vanlig for sent.
Hun rakk så vidt å bli den som ler sist.
- Julie Andrews

Promp!
- Knut Nærum på oppfordring om å si noe morsomt.

Identitetskrise - Tanin no kao



Den eminente og dessverre mye oversette filmregissøren Hiroshi Teshigahara har ikke en enorm katalog å skryte av, men minner oss ettertrykkelig på at i kunsten er kvalitet og kvantitet inkommensurable størrelser, for å bruke dét ordet.
Mesterverket ”Tanin no kao” (The Face of Another) fra 1966 er definitivt et stykke filmkunst verdt å få med seg for filmfeinschmeckere, og for dem som måtte være nysgjerrige på japansk film.

Tatsuya Nakadai portretterer på utsøkt manér Mr. Okuyama, en businessmann som har fått sitt ansikt stygt forbrent og vansiret som følge av en ulykke. Som en annen bandasjert mumie, sitter han hjemme og funderer over livet, mens han kone mer eller mindre neglisjerer ham.
Under behandling i kognitiv terapi finner han (tilsynelatende etterlengtet) en intelligent likevekt hos sin psykiater. Samspillet dem i mellom er underlig, engasjerende og velspilt. Filmens dialog og historie er forøvrig sofistikert og filosoferende, men lett å følge - i kontrast til Teshigaharas andre godbit ”Suna no onna (1964)”.

Psykiateren foreslår at Okuyamas fjes skal reddes ved å gi ham en livaktig maske; en ny identitet og et nytt liv, så å si. Underveis reises flere filosofiske og hypotetiske spørsmål: Hva ville skjedd med samfunnet hvis alle var anonyme? Er vi kanskje det? Er virkelig ansiktet og øynene vinduet inn til sjelen?
Den noe mer pragmatisk anlagte Okuyama ønsker (bl.a.) å forføre sin kone med sin nye identitet. Kona faller for den kjekke fremmede, hvilket gjør ham rasende, og han håner hennes svakhet. Hun hevder derimot at hun visste hvem han var hele tiden. Hvor mange par bedriver vel ikke et slags maskeradespill for hverandre?
Gradvis endres hans personlighet, og det å reetablere seg i samfunnet synes vanskeligere enn antatt. En parallellhistorie om en overlevende fra Nagasaki-bombingen - en kvinne med halve fjeset ødelagt, på evig jakt etter kjærlighet og i konstant frykt for en ny krig – bringer en ekstra rørende dimensjon til filmen.

Hva er forbindelsen mellom identitet, personlighet og det rent fysiske? Bestemmer det ytre ens personlighet? Når etableres en identitet? Tilfører masken Okuyama en ny personlighet, eller er det han som gir masken liv? Hva ville du gjort om du fikk en ny identitet - ville du forblitt den samme?
Rent stilistisk kan dette minne om en klassisk Twilight Zone-episode der Luis Buñuel, Ingmar Bergman, Fritz Lang eller Georges Franju har fått frie tøyler hva gjelder regi og manus. Temaet er dyptloddende, det visuelle estetisk, effektene groteske og undertonene bevegende. "Tanin no kao" er smått surrealistisk - og med det dramatiske teaterets lyssetting, svært ekspresjonistisk.
Teshigahara stopper ikke der: Bildeutsnittet er tidvis merksnodig og ulogisk, somme tider vekslende mellom stillbilder og et håndholdt, skjelvende dokumentarkamera à la Goddard – men med et estetisk snitt. Samtidig er den tro mot den klassiske vestlige filmen, og Takemitsus majestetiske musikkbidrag sender det hele til himmels.
Teshigaharas noe ubestemmelige, men paradoksalt svært distinkte stil, gjør dette til en helhetlig og rørende filmatisk opplevelse, hvor det bankes inn en historie som ikke vil gi slipp med det første. Eller siste.