fredag 31. desember 2010

Godt nytt år!

De forskjellige skrivemåtene av godt nytt år (og god jul) varierer som vinterværet i Norge. Det heter hverken "God Jul" eller "ett godt nyttår" - ei heller Godt Nytt År.
Det er kun én måte som er korrekt: God jul og et godt nytt år.
Nyttår skrevet i ett ord dreier seg da om selve nyttårsaften og/eller nyttårdagen, og ett godt nytt år blir da bare det ene året.
Vi ønsker nok å være litt rausere enn som så når vi ønsker våre medmennesker alt godt - og da gjerne for hele det kommende år, og ikke minst de følgende.

tirsdag 21. desember 2010

Fredelig jul.



Hvis denne julen ikke er som den pleide å være, så husk at all glede fra fortiden kan bli en del av øyeblikket. Den lykke du engang har følt, er din for alltid.
Ha tro på julens magi: En klem fra et barn, et stille snøfall, fremmede som hilser på gaten, uventet vennlighet. Gjem dette i hjertet året igjennom.
Ha en god og fredelig jul.

fredag 10. desember 2010

Filosofi?


Hvad var filosofi egentlig for noget? ... Filosofien vilde begripe tilværelsen ... Jamen kunde den begribelse gjøre mig lykkeligere? ...
Hvad vilde det egentlig si: at begribe tilværelsen? ...
Hvad vilde det si at begribe det bordet her - jeg greb i bordpladen og rysted i den - hvad fan'en vilde det si! - Jeg kunde da ikke begribe andet end tanker! ...


Hans Jæger: Fra Kristiania-Bohêmen (1885)

tirsdag 7. desember 2010

TV og IQ


Det er ingen statsbevoktet hemmelighet at Mensanere fortærer uhorvelig mengder pizza og ser The Simpsons i sosiale sammenkomster for de spesielt innvidde ved "det runde bord". En gruppe som har som hensikt "å skape et intellektuelt og sosialt stimulerende miljø for sine medlemmer" samt det noe mer høythengende og noble formål: "fremme menneskelig intelligens til fordel for menneskeheten" - gjør naturligvis også helt andre ting enn å se tegnefilm.
Så før noen rekker å påklistre den generaliserende merkelappen ”Nerd”, skal det nevnes at i regi av Mensa holdes foredrag, kurs og debatter, det arrangeres quiz- og spilleaftener samt hytteturer og kino- og teaterkvelder. (HA-HA! - Nelson Muntz-latter).
Mensa International har sågar nettbaserte SIG-grupper (Special Interest Group) som omfatter alle tenkelige og utenkelige temaer, og som utvilsomt stimulerer de små grå.
Men en ufravikelig fellesnevner, ser man bort fra den evidentlige IQ, har kanskje vært TV-showet The Simpsons med sitt enorme nedslagsfelt - intelligent underholdning eller ei (jo, dét er intelligent fjernsynsunderholdning).
For et par år siden laget formannen i Mensa International, Jim Werdell, en høyst personlig rangering av TV-show han anser som "de mest intelligente", en liste som imidlertid ikke inkluderer den gule, dysfunksjonelle familien.
Den pensjonerte regjeringspolitikeren Werdell, som forøvrig er en Trekkie (en svoren Star Trek-fan), velger seg først og fremst Law & Order: SVU, Stargate SG-1, NCIS og Numb3rs som de TV-show han må få med seg.
Men på hans topp 10-liste over ”intelligent fjernsyn” - hvilket etter hans kriterier bør "omhandle dagsaktuelle temaer hvor karakteren og dialogen er vesentlig mer intelligent enn det jevne sit-com/TV-show" - bedyrer han at hvis historien eller selve plotet er en rykende klisjé, får det ingen nevneverdig kvalitetsmessig konsekvens, underforstått betydningen skarpsindig fjernsyn.
På den urangerte listen finnes en og annen selvfølgelighet, en og annen kuriositet, men altså ikke The Simpsons. Eller Monty Python, Mythbusters, Yes Minister, Dick Cavett, The Prisoner eller The Twilight Zone for den saks skyld ...
Hvem sa at TV er fordummende?

1. M*A*S*H
2. Cosmos (med den avdøde astronomen Carl Sagan)
3. CSI
4. House
5. West Wing
6. Boston Legal
7. All In The Family
8. Frasier
9. Mad About You
10. Jeopardy

Og for ordens skyld: Kravet for medlemskap i Mensa er IQ 131 med standardavvik 15. Standardavvik refererer til en normalfordelingskurve, en statistisk egenskap ved en fordeling - et steg som tilsvarer et standardavvik på en normalfordelingskurve tilsvarer 15 steg på IQ-skalaen. Det opereres riktignok med flere IQ-skalaer med forskjellige standardavvik, men samtlige har IQ 100 som normal. Fordelingen av IQ-tall er definert til å følge en normalfordelingskurve hvor standardavviket beskriver hvor omfangsrik eller vid den er.
Større standardavvik = større spredning i målingene.
Vet man imidlertid hvilket standardavvik som er lagt til grunn for et IQ-tall, kan de enkelt regnes om til hverandre, da samme standardavvik som nevnt ikke brukes for alle IQ-skalaer.
Ca 50 % av målingene er over snittet, men kun 0,1 % er over snittet + tre standardavvik. Mensa Norge benytter testen FRT med SD15, som sammen med SD16 og SD24 betraktes som de vanligste. Får man målt sin IQ til 130 (SD15) er det to standardavvik over snittet (som er 2,3 % av målingene), akkurat det samme som IQ 148 (SD24) eller IQ 132 (SD16). Mensas opptakskrav tilsier at man må ligge noe over to standardavvik over snittet, altså 131 (SD15) eller høyere.

mandag 6. desember 2010

Stalker


Filmen "Stalker" lar seg best karakterisere som en pilegrimsferd, en form for søken etter viten, i en abstrakt og episk handling lagt til en liten by i Russland i nærheten av det vi etterhvert får vite kalles eller omtales som Sonen.
Her lar temaer som religion, kunst, musikk, tro/tvil og vitenskap seg blande med et særdeles estetisk billedspråk som treffer intuitivt og åpner dører til rom hvor de eksistensielle spørsmål ligger bevart.

Andrej Arsenyevich Tarkovskij (1932-1986) er kanskje den mest innflytelsesrike filmskaper Russland noensinne har fostret (Sergei M. Eisenstein må være den eneste reelle utfordrer), og han har vist seg å være en regissør av et kaliber man enten elsker eller hater. Signifikative trekk ved hans filmer er den poetiske rammen på det pittoreske og levende lerretet, spekket med religiøse, metafysiske og filosofiske referanser. Rent tematisk tenderer hans filmer ofte mot lengsel til barndommen/fortiden, drømmer, tro og refleksjon, hvor tilbakevendende fremstillinger i billedpoesien også inkluderer levitasjon og rennende vann (særlig innendørs regn).
Vi av den mer panegyriske arten vil hevde han ikke bare laget visuelt betagende kunst, men snarere skapte en enigmatisk opplevelse for sitt publikum å "jobbe" med. Men kunstens varmende stråler treffer dessverre - og naturligvis - ikke alle. Beskyldninger om manglende dramatisk struktur og/eller plot er slettes ikke uberettiget, men det er formodentlig i kombinasjon med de svært lange og dvelende sekvenser(samt temaenes kompleksitet) at resultatet fort kan beløpe seg til - for den rastløse sjel - en forvirrende og pretensiøs skildringsonani hvor det dypsindige forveksles med det tåkefulle og meningsløse.

En ting er i alle fall sikkert: Regissør krevde uhorvelig mye av sin seer. Som en apoteose over Tarkovskijs tidligere anliggender, stikker den merkverdige "Stalker" seg frem på flere måter, og kan gjerne oppsummeres som selve kronen på verket over en samling kinostykker hvor samtlige burde få lov til å besmykke seg med hodeplagg av den noble sorten.
Dette er imidlertid en film som blir så god eller dårlig man selv ønsker. Men stiller man med åpent sinn og tillater seg en reise til Sonen, kan det bli en skjellsettende opplevelse hvor grublende tanker og vidløftige assosiasjoner frigjøres. I så fall vil evigvarende, lystbetonte og hjemsøkende minner fra "Stalker" flyte i små livlige bekker og dyppe frydefullt i en kulp fremst i den frontale hjernelapp.

Løst basert på en novelle av brødrene Arkadi og Boris Strugatskij, som er for pionérer å regne innen moderne russisk science fiction, tok Tarkovskij utgangspunkt i de mer moralske aspektene ved historien. De "fantastiske elementene" som kjennetegner den opprinnelige beretningen, skar Tarkovskij enkelt og greit vekk. Dette er ikke en reise i det ytre rom, men snarere det indre. Og selv om den dypt religiøse Tarkovskij uttrykte sin fascinasjon både for UFO-er og det paranormale, var dette en genre regissør ikke nødvendigvis omfavnet hjertevarmt: "I vår verden, fri for det spirituelle, er religiøs kunst erstattet med science fiction ... det er en sublimering av det transcendentale".

Sonen er et avstengt område, strengt bevoktet av militære styrker. Det antydes at et meteorittnedslag har funnet sted, eller at Sonen muligens kan ha vært åsted for en UFO-landing. Mennesker som har trosset advarslene og saumfart den forbudte sfære for eventuelle svar, har aldri kommet tilbake.
Myten forteller at i sentrum av dette postapokalyptiske ingenmannsland man omtaler som Sonen, eksisterer et rom hvor de innerste drømmer eller de ubevisste ønsker går i oppfyllelse.
Vi blir så presentert for en såkalt Stalker hvis gebet innebærer å veilede mennesker inn og ut av dette nærmest hellige stedet - en profesjon like mye en velsignelse som et lodd i livet. Stalkerens datter er mutant, og det insinueres at hennes sykdom er som en direkte følge av farens stadige utflukter til Sonen. Dit skal han, på tross av hustruens protester, føre Forfatteren og Professoren. Begge fulle av moralske konflikter, og tilsynelatende parkert på en korsvei i livet. Som et kall skal Stalkeren tenne en gnist av håp i dem begge, på en ferd hvor selve reisen kanskje er målet, underforstått betydningen av det forlokkende rommet.

Ifølge Stalkeren er Sonen et gåtefullt og farlig sted; en slags levende ikke-materialisert sfære full av feller hvor, paradoksalt nok, kun de som er frarøvet alt håp levnes en sjanse til å overleve, og til syvende og sist få sine innerste ønsker innfridd. Dette er hans sanktuarium; en verden hvor naturkreftene angivelig har opphørt, hvor stillheten hersker, logikk utfordres og ens virkelighetsoppfatning sakte brytes ned – men, hvor konvergensen er total.
Sonen er kanskje en illusjon, muligens totalt betydningsløs i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet. Selv hevdet Tarkovskij at filmen er fri for allegorier, symbolikk og esoteriske budskap: "Sonen er en sone. Sonen er livet. En mann som forsøker å ta seg gjennom den vil enten lykkes eller mislykkes. Alt avhenger av egen selvrespekt og evnen til å skille mellom vesentlig og uvesentlig".

Filmen er stillferdig sjelegranskende, nærmest innadvendt i uttrykket, men allikevel langt fra avpersonalisert eller utilgjengelig. Som en konsekvens av Forfatterens og Professorens ukjente motiver for reisen, og ikke minst, mysteriet knyttet til det hemmelige rommets eksistens, følger intensiteten filmen på en lavmælt og subtil måte, og spenningen er fullt artikulert.
Gjennom drømmesekvenser, filosofiske og psykologiske vekslinger, sitater fra Det nye testamente, samt referanser til både Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, panteismen og det telekinetiske, åpnes sinn for mildt sagt besværlige temaer i dette mesterverk.

Mange anser filmen som pessimistisk – mennesker utadtil fortapte i et samfunn som mest av alt ser ut til å være rammet av en ulykke av kjernefysisk karakter, hvor Forfatteren og Professoren kan leses som desillusjonerte representanter for dette moderne samfunnet, og Stalkeren som en reddende Messias.
Selve Sonen er ikke særlig bedre. Den brutale ironien i å finne håp blant evig forurensning, søppel, skrot, brukte sprøyter og knust glass, er tungt påfallende. Med fantastisk kamera/foto, er det dunkle og dystopiske samfunn vidunderlig gjengitt i sepia, sort/hvitt og i farver. Tarkovskijs maniske tanker omkring det holistiske, inviterer seeren til å se gjennom prismet fra flere kanter. Håpet ligger der - i underbevisstheten, blant svarene, blant gåtene. Sonen visker vekk grensene mellom objekt og subjekt, fantasi og virkelighet, Sonen gir slipp på gravitasjonen og fordufter langt utover det sanselige. Tarkovskij uttalte følgende: "Det moralske vakuum som forgifter den moderne verden, bare kan overvinnes av menneskelig kjærlighet".

Tarkovskij aspirerte vel aldri til betegnelsen folkekjær. Hans visuelle epos av en nøtt, som kanskje best kan sammenlignes med Kubricks "2001", og forøvrig hans egen "Solyaris", byr ikke på eksplosjoner, spjåk, billig frieri eller "smart" dialog jagende en forløsning i kjent Hollywood-stil. I all sin unike prakt befinner den seg, rent filmatisk, kanskje et sted mellom Ingmar Bergman, Robert Bresson, Luis Buñuel, Carl Theodor Dreyer og Kenji Mizoguchi. Dette er kunstfilm i syntese med det "tenkende jeg", hvor det grunnleggende handler om å se den store sammenhengen i den lille detaljen og den lille detaljen i den store sammenhengen. Om det å være et ydmykt menneske underlagt lover i et kosmos vi kanhende ikke rår over, på søken etter det harmonisk helhetlige. "Stalker" kan lede til dypere erkjennelse og bli en åndelig berikelse. Andrej Tarkovskij beviser hvorfor og hvordan film er kunst.
Personlig må jeg innrømme at første gang jeg så filmen, var den en liten skuffelse. Men Stalker begynte snart å forfølge meg - jeg drømte om den, den tvang seg frem fra erindringen, insisterte på å bli sett igjen. Og igjen. Slik har det blitt. Stalker er en unik opplevelse, en slags erfaring. Gjerne transcendental.

Som en kuriositet med bismak kan nevnes at Stalker har fått stempel som profetisk. Etter sigende er filmens inspirasjon hentet fra Majak-ulykken i det tidligere Sovjetunionen. I 1957 eksploderte en tank med radioaktivt avfall og eksponerte 272 000 mennesker i 217 nærliggende byer og bygder for stråling, og kjempemessige arealer ble fullstendig lagt øde. I "Stalker" kastes riktignok de estetiske lys over nedlagte fabrikker, avfall, ruiner og generell menneskelig ødeleggelse, men kulissene er dessverre av autentisk art. Deler av filminnspillingen foregikk blant annet ved Pirita-elven nær Tallin, hvor et kjernekraftverk dumpet store mengder gift og la et samfunn i grus. ”Sneen” som faller om sommeren er unektelig visuelt betagende - dog med uhyggelige undertoner - og den skummende elven med det spøkelsesaktige skjæret, tjener også som en underbyggende faktor til filmens "dommedagsstemning". Men dette er da altså ikke effekter fra filmselskapets trylleeske. Det er simpelthen kjemisk avfall. Flere medlemmer av filmteamet fikk umiddelbart alvorlige allergiske reaksjoner som dessverre endte i kreftrelatert død, og Tarkovskij led samme skjebne noen år senere. Ringen ble sluttet få år etter premiéren, da Tsjernobyl-katastrofen var et faktum. Som en slags honnør kalte arbeiderne som i ettertid tok seg av den ødelagte kjernekraftreaktoren seg for "Stalkers", og det øde området rundt reaktoren ble referert til som "Sonen".

God film!

søndag 5. desember 2010

Hvor er du, unge pike?


Akk, vi må se det i øynene. Når det kommer til de unge pikene i litteraturen er utvalget heller beskjedent. De fins nok, men helst som objekt, fremmedelement sett i relasjon til det mannlige subjekt. Eller som ble fotografier, overeksponert av altfor megen maskulin sol. Når den engelske forfatterinnen Elizabeth Bowen skal beskrive en kvinne som står urørlig og venter, tyr hun til følgende sammenligning:
- Hun sto like ubevegelig og uttrykksløs som en ung pike i en roman skrevet av en mann.
- Akkja.
Men hva så med våre kvinnelige forfattere? Burde ikke det være en oppgave for dem - å skildre den unge piken innenfra? Hun har jo dog en viss interesse. Om ikke annet som gjenstand for så megen maskulin attrå og brunst. Men det er ikke så enkelt.
Nei, det er slett ikke så enkelt. - For det første er det unge piker, muligens en tanke mindre eksibisjonistiske når det gjelder det sjelelige, enn de unge menn, for å si det på en skånsom måte. Den samme unge pike som villig poserer for fotografen i diminutiv bikini, blir viktoriansk når det gjelder å eksponere sitt sjeleliv.
Hvorav enkelte skarpsindige unge menn slutter at hun ikke har noe. Men hvorfor skulle man ikke vise frem en vakker og lytefri kropp? At eldre og yngre kvinnelige forfattere ikke utleverer sin ungdom, eller iallfall ikke gjør det så hemningsløst som mange av sine mannlige kolleger, kan skyldes så mangt.
Ofte er det nok en viss, unnskyld, beskjedenhet; en fornemmelse av at det kan jo ikke ha almen interesse at jeg utleverer meg selv i alle detaljer - en tanke som ikke alltid faller de unge menn inn.
Men det kan jo også skyldes redsel for å havne i ungpikelitteraturen.
Selv en Rosamond Lehmann er blitt utsatt for det.


Et utdrag fra et essay (1957) skrevet av vår alles kjære Ebba Haslund.