søndag 30. oktober 2011

Søndagsdikt ved Øverland




Vi leker

Jeg sitter bøiet over mitt bord
og leker med ord.

Jeg prenter dem ned med punkter og streker,
og det er i dypeste alvor jeg leker,

som andre leker med tall eller toner
og atter andre med ører og kroner.

En pike prøver sitt brudelin,
en elsker blomster, en annen vin.

En frue skramler med kopper og gryter,
mens mannen kjøper og selger og snyter.

En pynter sig med en kostbar drakt,
en prøver sin makt.

En smir til sin kvinne et dyrebart smykke,
en spiller med skjebner og menneskelykke.

En blander sin gift, en søler med blod,
og begge vil påtvinge dig sin tro.

Den ene vil hisse dig opp til å hate,
den annen vil kjevle oss flate.

Den hete og hylende kannibal
vil gjøre dig salig ved sin moral.

Vi går i en ørske av illusjoner,
der bygger vi tårn, og der velter vi troner.

Men hvad er det egentlig barnet vil,
når det leker med ild?

Arnulf Øverland (mars 1942)

torsdag 27. oktober 2011

En liten oppdatering




Som overskriften mer enn antyder, en liten oppdatering.
Nebbet har vært lukket en stund; jeg har hatt det travelt på arbeidsfronten de siste ukene, noe som dessverre har gått på bekostning av bloggen (mitt arbeid består av lesning, research og skriving, kanskje forklaringen er overkill?). Noen små reiser her og der har heller ikke hjulpet - tiden har simpelthen ikke strukket til. Dessuten later det til at leselysten har sunket. Det har skjedd før, og jeg tolker det ikke som et dramatisk tegn. Men det er leit.
Av og til når arbeidsbyrdene vokser seg veldige som fjell og alt det andre som foregår i livet nærmest stjeler det meste av energien, orker man ikke å ta fatt på en roman. Noen ganger er det motsatt.
Men akkurat nå er det å lese et lite ork. Jeg har ingen bedre forklaring på det enn det som nevnes ovenfor. Lignende perioder har jeg hatt før, og mange kan sikkert kjenne seg igjen.

For min del prøver jeg å bruke tiden på noe annet vettugt, så sant arbeidet ikke tar all tid og man bare vil sove. Tidligere har jeg erfart at det å rigge til staffeliet og stå og male er som balsam for sjelen. Men da jeg lette det frem i boden, oppdaget jeg at det ikke hadde tålt reisen sist gang vi flyttet. Ellers har turer ute ved havet eller i skogen, og besøk i gallerier og museer hatt en lindrende og oppløftende virkning på en trøtt sjel. Men jeg må innrømme at det har blitt lite av det. Man kan jo skylde på alderen. I stedet har jeg sett mye film (gammelt og nytt), jeg har koblet av med TV-spill, og jeg spiller piano når anledningen byr seg. Film og spill gir meg nok noe dårligere samvittighet enn å klimpre, men det er en lettvinn måte å koble av på.
På tross av en ikke-eksisterende lesehunger, fortsetter jeg likevel å handle bøker. Jeg vet ikke hvorfor, kanskje kan det diagnostiseres som en en mild form for mani. Jeg har tenkt flere ganger når jeg ser bunkene med uleste bøker i stabler på gulvet, i vinduskarmene og i hyllene, at dette tar jo fra meg all motivasjon! Det er så mye man skulle ha lest. Og tanken kan fort bli overveldende eller utmattende.

Uansett vet jeg at leselysten snart kommer tilbake. Jeg er bare nødt til å komme meg litt ovenpå, eller i forkant av arbeidsoppgavene - selv om de formerer seg som kakerlakker. Ja, livet er sannelig et jææævla tiltak, som jeg hørte en av byens løse fugler si på bussen for noen uker siden.
Men! - en morgen, forleden dag. Jeg hadde levert minstemann i barnehagen, kokt kaffe, slått på PC-en og skulle akkurat til å ta fatt på dagens oppgaver. Mens jeg ventet på at datamaskinen skulle våkne og komme i gang, søkte blikket bokskapet i TV-stuen. Jeg hadde ennå natten i øynene, men morgensolen la en fin strime med gull over slitte bokrygger, og øynene fant en opplyst Erik Bye. Jeg reiste meg, åpnet skapdørene, tok ut den blå boken og bladde opp i innholdsregisteret. "Apal i en tekopp" låt forlokkende.
Den morgenen, før jeg begynte på mitt arbeid, startet jeg med å lese ni siders historiestubb om en mann på Svalbard som prøver å dyrke et epletre i en sprukken, hankeløs kopp.
Den morgenen gråt jeg.
Det ble en fin dag.

tirsdag 11. oktober 2011

Sammenliming og fuging

Det er stor fare for at det kommer rød strek under et ord som "sportsbilgarasjefundamentutgiftsbudsjetteringsvanskeligheter". Skribenten vil da tro at alt har ordnet seg hvis han eller hun i stedet skriver sportsbilgarasje fundament utgiftsbudsjetterings vanskeligheter, når det i stedet har gjort det motsatte. Per Egil Hegge om særskriving.

torsdag 6. oktober 2011

Bjerke om "norsk folkemål"



Hva er så "folkets virkelige talesprog" i praksis? Hva slags fundament er "norsk folkemål" - i seg selv?

For mange år siden oppholdt jeg meg noen måneder i det aller innerste Norge. I en bygd så bortgjemt at den ikke engang ble rammet av svartedauen, og med en dialekt så malmfull som den eldre Edda. Jeg besluttet meg til å utforske folkesjelens tungemål, og kontaktet i den anledning sønnen i huset hvor jeg bodde. Han løste regelmessig sitt fritidsproblem foran orgelet i stuen, hvor han uavbrutt klunket åtte takter av "Tante Pose". Med høyre hånds pekefinger. På enhver hendvendelse gav han det heilnorske svar: "Eg veit ikkje, eg!" Mens pekefingeren fortsatte å løse fritidsproblemet.
I løpet av disse månedene fikk jeg ikke annen lyd ut av ham. Hans norske folkemålsgrunn bestod av tre ord: 1) eg, 2) veit, 3) ikkje. Den gangen gikk det opp for meg at visse av våre dialekter egentlig ikke er talemål, men tiemål. Og jeg trakk denne slutning: På de norske bønders taushet kan man iallfall ikke bygge et skriftsprog.
Skal det talte ord legges til grunn for det skrevne, da må ordet virkelig ha passert en levende tunge. Og denne tungen må ha vært slik at den fikk ordet til å lyse.



Foto: Per Eide (nih.no)

søndag 2. oktober 2011

"Why beauty matters" av Roger Scruton







Dagens gjengse oppfatning er uten tvil den at skjønnhet - det eneste av betydning i estetikken - ikke er forenlig med moderne kunst. Før i tiden skulle og måtte ting være vakre. Også enkle bruksgjenstander - utsmykket som mange av dem jo var. Selve funksjonen var altså underordnet.
Den kontroversielle britiske filosofen Roger Scruton har laget en høyst severdig dokumentar om det nødvendige av skjønnhet. Anbefales.

lørdag 1. oktober 2011

125 sjeldne bilder av berømte personer







Ja, på denne siden er det akkurat det du får se - 125 bilder av forfattere, skuespillere, statsledere, musikere og kunstnere. Et knippe av bildene er private, mange mildt sagt kuriøse, og flere av dem er rett og slett noen reale blinkskudd. En lite fotohistorisk begivenhet. Intet mer, intet mindre.
Blant annet får du se Marilyn Monroe, Elvis Presley (med sin far), Bonnie og Clyde, Kurt Cobain, Ernest Hemingway, Twiggy, Che Guevara, Kurt Wonnegut og Salvador Dali i uvante, morsomme og avslappede situasjoner. Og ikke minst en smilende Audrey Hepburn som gir alkohol til sitt medbragte rådyr (!).

Og undrer du på hvem den søte lille babyen på bildet er?
Tenk liten mustasje, temperament og tusener på tusener av menneskeliv på samvittigheten.
Korrekt. Det er ingen ringere enn Adolf Hitler.
Og smukkasen nedenfor?







George Clooney