På sotteseng ...

er bloggens tilstand per idag, det er iallfall hva overskriften vagt prøver å fortelle. Og diagnosen? Tja.
Innleggenes frekvens og hyppighet er en sørgelig nedadgående pil på et skremmende hvitt skjema, og kvaliteten har gått fra middelmådig til Dagblad-nivå. Ikke er jeg en flittig besøkende hos andre skribenter heller. Det er for tiden vanskelig å mønstre en særlig entusiasme, både som gjest og vert. Bortkastet tid og energi, er hva jeg føler når ofrer bloggen noen tanker. Byrde, tungt ansvar, slettes ingen glede. Man skriver for nattbordskuffen. Vedkommende befinner seg for tiden i et mentalt vakuum, åndelig tuberkulose så å si -ikke engang en lyst eller et ansvar til å stelle ved bloggens grav er å spore.
Og hvorfor fortelles dette? Hvorfor ikke bare stenge sjappa, kaste nøkkelen i nærmeste vulkan og fordufte for godt? Kanhende en forpliktelse melder seg overfor de få lesere? Ulmer det fremdeles svakt i ildstedet? Banker hjertet?
En tanke har nok streifet meg: Kanskje hva bloggen trenger er, ikke bare et spark i familieskinka, men et fullstendig hamskifte, en revitalisering, et kompass og en retningsans. Altså ikke bare en ansiktsløftning, men en organtransplantasjon. Ny hjerne for eksempel.
Kanskje det er lettere å drifte en spesialblogg hvor premissene er gitt, rammene klare og tydelige. En smal, sær spesialblogg? Kanskje vil man som floskelen fugl Føniks stige fra asken for atter å legge råtne egg i det store redet vi ynder å kalle webben. Hvem vet?

Kommer det ikke mer fra denne kanten, så i tilfelle - takk for meg, det har vært en blandet affære, mildt sagt. Og så ble det tyst.

Ferier vs bøker.

Jeg har luktet og registrert at den store farverike buketten som utgjør alle de forskjellige bokbloggere, liker å lese når de er ute på spennende reiser i inn- og utland (jf. lesebrett, bokovervekt og anbefalt ferielitteratur, blant annet). Og hvorfor ikke? Lesehester er lesehester selv når de ferdes i det store utland. Men i denne sammenheng kan i alle fall én vissen blomst nappes elegant ut av blomsteroppsatsen, for et videre (etter)liv på komposthaugen.

Selv har jeg nylig vært i min favorittby Roma, men noe tid til lesning ble det heller ikke denne gang. Det skyldes utelukkende at behovet for å drasse med meg, og i det hele tatt lese tonnevis av bøker er så godt som ikke-eksisterende, - hverken på nevnte tur, eller på tidligere ferieutskeielser.
Jeg kan forstå at en god bok er en kurant tidkveler på en kjedelig flyplass eller i en klam togkupé, hvor det føles som tiden står stille og menneskene rundt deg lukter vondt og lager merkelige lyder. Men det er blant annet slike ting jeg vil oppleve på mine ekskursjoner(kanskje med unntak av kroppsodører og ubehagelige lyder). Naturligvis, over togstrekninger man har tilbakelagt utallige ganger, kan det være greit å fordype seg i medbrakt litteratur, men stort sett liker jeg å reise med samtlige av mine fungerende sanser fokusert på selve reisen.
Vel fremme på mitt destinasjonssted kan jeg godt like å lese de lokale aviser, og/eller bla i en reisehåndbok eller lignende(denne er som regel lest på forhånd), men aldri kunne det falle meg inn å sitte på hotellrommet og lese en roman. Så bortkastet! Man er da på ferie! Ikke liker jeg såkalte badeferier heller, så å ligge på en strand(med en bok) er uaktuelt. Men å ta turen innom bokhandlere for å jakte på gull, ja det gjør jeg gjerne! Men gullet betraktes ikke skikkelig før jeg er hjemme. Hadde jeg disponert en hytte et sted i den norske fjellheimen, ville jeg nok hatt gleden av å sitte foran peisen med cognac i glasset og en bok i fanget. Men det gjør jeg altså ikke.

Til opplysning kan nevnes at det eneste av ferielektyre jeg hadde pakket til min nylige utflukt, var en morken lefse av en pocketbok med epistler i utvalg forfattet av Hallvard Rieber-Mohn. Jeg tror jeg leste fire av dem. Slik skal det være. Lese kan man gjøre hjemme.


(Bildet over viser den vulkanske innsjøen Lago di Bracciano som ligger omlag 3 mil nord for Roma).

Digital lesning.

På bussen kunne jeg ikke unngå å legge merke til den stolte personen med et såkalt lesebrett som reisefølge; han satt med leketøyet høyt hevet over hodet (og liksomleste) så alle skulle se det. Se på meg. Se på meg! Ja, og jeg (og sikkert noen andre) så, om enn noe motvillig. Om han virkelig fikk lest mye på den turen vet jeg ikke, men jeg har mine tvil.
Jeg har ikke vært særlig begeistret for lesebrettet tidligere, men nå vet jeg iallfall hva jeg ikke ønsker meg. Om det er praktisk? Helt sikkert. Brukervennlig? Det også. Men det virket så unaturlig, klinisk og, tja ...det hele representerte et stilbrudd. Ja, tenk. Akkurat det synes jeg.
Takke meg til sønderleste bøker med falmet papir og personlige hilsner.

Jeg svarer "Lyran" (og Dipsolitteraten).

1. Hur såg "lässituationen" ut i din familj? Läste dina föräldrar för dig? Läste de själva? Fanns det tillgång till böcker i ditt hem?
Jeg hadde i alle fall en meget leseglad bestemor. "Litteraturgenet" hoppet kanskje over et slektsledd, men noen bøker (blant annet en pen leksika-samling, pappas krim- og westernbøker, samt NAFs veibok) i hyllene hadde da mine kjære foresatte. Og jeg ble lest for som barn. Ofte. Lese og skrive kunne jeg imidlertid før mine blankpussede sko trippet nervøse inn i skolegården for aller første gang. Både rektor og frøken blunket og smilte ekstra lurt til meg ...

2. Hade du några andra läsande förebilder som barn? Besökte du biblioteket?
Lesende forbilder, nei. Men pappa var en svært ivrig avisleser. Det smittet over på meg i tidlig alder. Min mor tok meg av og til med til biblioteket - vidunderlig! Jeg leste/tittet i bøker om alt fra Perserkrigen, "Verdens håndvåpen", "Store oppfinnelser" til "Kong Rollo" og "Overnaturlige fenomener".

3. Fanns det tillgång till andra former av "berättande" i din barndom? Berättade någon sagor? Var du på bio eller barnteater?
Historiefortellere og skrønemakere har vi (hatt) flust av i vår slekt. Og gjerne etter et par drammer innabords har disse "formidlerne" og "stemningsskaperne" steget frem i manesjen til ellevill applaus! - jeg elsker gode historiefortellere!
Både min mor og bestemor tok meg med på kino, en sjelden gang på teater, og begge fortalte "godnatthistorier" titt og ofte, - men aller best likte jeg å liste meg opp for å sniklytte til de historiene med aldergrense og velmenende advarsler på. Jeg ble tidlig herdet for denslags.

4. När och hur upptäckte du tjusningen med att läsa?
Pappa og bestemor terpet på bokstavene, husker jeg godt. Gleden ved å knekke koden var jo en åpenbaring! Og særlig når pappa hadde skrevet ord som "fis", "promp", "pupp" eller de mer avanserte setninger som "du er dum" - pedagogikk på et skremmende høyt nivå! Vel, man lærte da iallfall å lese.
Da jeg begynte på skolen fikk jeg 18 bind med stor litteratur, - en slags Ungdommens store leksikon-serie, eller noe i den dur. Å, himmel! Dinosaurer, store oppdagelser etc. Jeg har dem ennå, riktignok på loftet til mine foreldre. De skal hentes.
Jules Verne ble en tidlig favoritt - "En verdensomseiling under havet", den leste pappa for meg. Så, André Bjerkes morovers, Ole Lund Kirkegaard, Mio min mio, Mormor og de åtte ungene, Pippi ... jeg ble et bokklubb-barn, og leste det som falt ned i postkassen. Og Donald Duck, Iskalde grøss, Hulken, Agent X9, Marvel-tegnserier osv. Resten er historie, som man sier.

5. Är det viktigt att läsa? Varför? Spelar det någon roll vad man läser?Mest ja. Det kan være viktig. Det kan også bare være underholdning, tidtrøyte - men underholdning er også (livs)viktig. Men å lese (og skrive) handler om læring. Aldri, aldri undervurder læring.

6. Vad har du lärt dig av att läsa?
Jeg er summen av hva jeg har lest, erfart, spist, drukket, elsket, hatet, slåss og seiret/tapt for. Ganske mye vil jeg tro.

7. Vad skulle du ägna dig åt om du inte läste?Elsket mer med min kone? Spilt i flere band? Blitt profesjonell haiker? Spist oftere? Kanskje hadde jeg viet mitt liv til astronomi, fysikk eller lakseoppdrett? Hvem vet? Ikke spiller det noen rolle heller. Jeg liker å lese, og håper å vedlikeholde og pleie den interessen så lenge det er meningen at jeg skal vandre på denne klode.

Og det, kjære leser, er det siste fra meg på en liten stund. For nå emigrerer jeg straks til den evige stad igjen. Der venter trøfler, skinker, pasta, vin, solskinn, vakre mennesker, store kulturopplevelser og nye minneverdige eventyr.
Ha det fint, fornuftig og en smule erotisk så lenge. På gjenhør!

Amerikas mest undervurderte komponist?

Du har garantert hørt den. Den morsomme "booooooing"-lyden og den påfølgende muntre, litt "sirkusaktige" kjenningsmelodien til Warner Bros.-tegnefilmene - den gang tegnefilmer virkelig hadde sjel! Du vet, Bugs Bunny (altså Snurre Sprett), Daffy Duck, Marvin the Martian, Foghorn Leghorn, Porky the Pig og alle de andre. Men dessverre har "tegnefilmmusikken" en tendens til å bli oversett (snarere overhørt) og ikke bli funnet verdig. Det er selvfølgelig synd og skam. Og på den annen side - hva er mer seriøst enn humor?

Carl W. Stalling (1891 - 1972) ble født i Lexington, Missouri. I ung alder så han "The Great Train Robbery" (1903), og bestemte seg for å jobbe med "et eller annet" innen film. Musikken skulle vise seg å bli hans karrière og levebrød, og tidlig i tyveårene ledet han sitt eget orkester hvor han akkompagnerte stumfilm i hjembyen. Det unike talentet ble oppdaget av ingen ringere enn Walt Disney og hans mektige filmstudio, hvor Stalling skulle tjene som "musikk/lydutvikler" og komponist til tegnefilmer over en kort og hektisk periode. Han gikk som kjent over til "fienden" og erkekonkurrenten Warner Bros., hvor han fant seg bedre til rette.

Fra 1936 skrev og orkestrerte den svært produktive og innovative Carl Stalling musikkstykker til ca. 600 tegnefilmer for dette berømte filmstudio, de fleste med en spilletid på 2-3 timer, - gjennomsnittlig én film per uke i 22 år!
I stedet for den vanlige oppbygging av musikk (utvikling, tema, variasjon), komponerte Stalling etter den visuelle historien som foregikk på lerretet i musikkinnspillingsstudioet. Og i tegnefilm kan som kjent alt mulig og ikke mulig skje, - og det gjerne og ofte i et heseblesende tempo hvor krasse svingninger, aparte stopp og pauser, samt pussige musikalske innslag er normen. Musikken skal altså tilpasses, synkroniseres, den skal ”treffe” eksakte hendelser på filmlerretet - og resultatet ble selvfølgelig deretter. Kall det "bruddstykker" av musikk. En konstant skiftende myriade, et kaleidoskop av stilarter, tempo, variasjoner, forskrudde kjente melodier og lånte sitater, - oppklippet, røsket fra hverandre, limt sammen - og voilá: Et helt nytt bilde! Litt Wagner, plutselig en polka, fullstendig stopp! (lydeffekter: Skriking, biltuter, hestevrinsk), en rasende marsj, kanskje 6 sekunder av kjenningstemaet fra "Peter og ulven", hva med litt orientalsk dansemusikk?, eller kanskje en skikkelig redneck/cowboyballade? - før alt rulles sammen i en ball og sprettes inn i sirkusmanesjen til full applaus. Her kan alt skje!
I kontrast av datidens komponister vil man raskt kunne høre Stallings uovertrufne talent. Dessuten, alle genre var tillatt, han var villig til å bruke alt, alt kunne bli musikk - en moderne postmodernist. Og, dessverre noe oversett.

Du kan jo bestille deg en CD eller to med disse musikkstykkene (som burde ha blitt ført opp på UNESCOS Verdensarvliste) eller se igjen de kjære tegnefilmene du koste deg med som barn. Det fortjener både du og den godeste Stalling.

Her er noen musikalske og visuelle godbiter:
A Corny Concerto
Fresh Hare

That's all folks!

Sayat Nova

Den russisk/armenske regissøren Sergei Parajanov (1924-1990) har minst ett filmatisk mesterverk på samvittigheten, nærmere bestemt den poetiske, surrealistiske og nydelige filmen "Sayat Nova" (Color of Pomegranates) fra 1968.
(Mine) ord kan vanskelig beskrive abstrakt film, derfor låner vi heller et kjent sitat fra Norges mest beryktede kinodirektør, lener oss godt tilbake og bare nyter de korte snuttene vi herved presenterer for den måpende saueflokk: "Stol på tøffe Tøfflus. Snurr film!"

Hel-chict på Lofothavet?

Hvordan bør den moteriktige fisker i Honningsvåg, Svolvær, Kabelvåg og på Mørekysten se ut neste sesong, uansett om det er torsken eller storsilda han er ute etter. Eller for nå ikke å spre oss over for store felter: hva vil være hel-chict på Lofothavet kommende februar?
Nærmest uforvarende har vi inntruffet her i Köln, til den årlige Internasjonale Herremote-uke, der på et messeområde som dekker flerfoldige tusen kvadratmeter, tekstil-utstillere fra ikke mindre enn 17 land er representert med det nyeste i lommetørklær. Å si at den seriøse akademiske grundighet som tyskerne har lagt opp det hele med i første omgang virker noe påfallende, - tør vel fra arrangørenes side bli å oppfatte som et slag under beltestedet. Men se, også dettes plass er forrykket i den aktuelle moteprognose, - til midt på hoftekammen. Så får man heller la inntrykkene, sammen med buksene, sige inn over seg etterhvert.
Lett er det ikke for en relativ sakukyndig å bli kastet midt oppi dette hektiske virvar av blasert motebevissthet, av suverent kjenneskap til kunstfibres strekkbarhet og en dypt skolert fornemmelse av pysjamasviddens betydning for det ekteskapelige velvære. La det i denne forbindelse fort og parentetisk være nevnt, at en av de mer delikate sensasjoner på denne messen er at man tilsynelatende har løst et problem som later til å ha plaget slanke og undersetsige menn gjennom en flertall år: nemlig å finne fram til en velsittende pysjamas.
Ihvertfall sitter vi her med en stensilert pressemelding foran oss og må akseptere at det hittil bare har vært mannlige normalstørrelser (hva dermed siktes til, er uklart), - som ikke har hatt vanskeligheter med å finne den rette pysjamas. De obligatoriske 9 størrelser som forlå på markedet, har bare tilfredstillet 60 % av alle menn, med en riktig passform. Nå har man funnet fra til ytterligere 8 størrelser, hvilket vil innebære at 86 % av mannlige forbrukere vil være istand til å finne den helt riktige pysjamas, så nå skal her bli smell i boksen. For da ikke å si buksen.

Arne Hestenes rapporterer fra den Internasjonale Herremote-uken i Köln (fra Galleri 2).

Lister - tredje del.

Det er på tide å sette et punktum for denne umåtelig populære serien vi har hatt gående her bloggen de siste ukene (rettelse: din favorittblogg - ja, ingen grunn til å pusse brillene - du leste riktig!) Trilogien skal endelig avsluttes, ringen sluttes, den siste jordpåkastelse osv.
Denne gangen skal jeg prøve å gjøre det litt kortere enn tidligere, dvs. ikke fullt så beskrivende eller "analyserende" - som om jeg tidligere har gått riktig i dybden, hah! Men vi får se hvordan det utarter seg.
Tanken er dog at dette skal kompenseres med en litt lengre liste, i betydningen flere titler. Jeg har sett MYE film (en om dagen var tidligere tiders minstekrav), og jeg ser fremdeles en god del, men dessverre ikke så mange som jeg skulle ønske. Favorittene er mange, naturligvis, - men igjen ble man altså nødt til å eliminere haugevis med kinematografisk snadder etter det prinsipp som jeg tappert prøvde å redegjøre for hvordan/hvorfor innledningsvis på "Lister - første del." Men lett ble det ikke.

Her fikk man ulykkeligvis ikke plass til for eksempel "Die Büchse der Pandora", "La Belle et la Bête", "Alphaville", "Ordet"(den av Carl T. Dreyer), "Das Boot", "Il Fiore delle mille e una notte", "Goldfinger", "Neco z Alenky", "Aguirre, Der Zorn Gottes", "The Texas Chainsaw Massacre"(originalen), "Il buono, il brutto, il cattivo", "Possession"(den med Isabelle Adjani fra 1981), "North by Northwest", "Valerie A Tyden Divu", "Star Wars", "Au hasard Balthazar" "One Flew Over The Cuckoo's Nest", "Sayat Nova", "Sanatorium pod klepsydra" ... Men herreminhatt for noen tips jeg kommer med, folkens! Nå er det ingen grunn til å glede seg til neste "Legally Blonde" eller "Kill Bill" kommer på kino, vel? Ahh, the gentle art of making enemies. Vel,vel. The enemy of my enemy is my friend.

Da starter vi showet (merk, rekkefølgen er like tilfeldig som vinnertallene i en lottorekke).


Fanny och Alexander - Ingmar Bergman (1982)
Bergmans svanesang. En mastodont av en film som oppsummerer alle de temaer som tidligere hadde vært belyst i hans fantastiske filmkatalog: Utroskap, teateret, synd og soning, religion (og dens dødelige grep) og troen/tvilen på Guds eksistens, hevn, magi, psykiske forstyrrelser, anger, eksistensiell angst, kunsten og en kunstners rolle og betydning, isolasjon/ensomhet, livsglede, erotikk og familien som konstitusjon – det hele sett gjennom et barns øyne. Et mesterverk uten sidestykke.

Eraserhead - David Lynch (1977)
Lynch og hans mørke filmunivers er forlokkende på noen, og (pardon my french) simpelthen for jævlig for andre. Dette er hans første spillefilm, og den er vel noe smalere enn de han senere skulle begå. Eraserhead er gjennomgående mørk, surrealistisk, innadvendt i stilen, smågrotesk og forvirrende.
Et kort resymé: Henry, en pussig skrue boende på et marerittlignende, smått dystopisk sted, venter barn med sin kjære. Men barnet viser seg å være det man godt kan kalle et misfoster eller snarere, et monster. Denne situasjonen håndterer Henry, forståelig nok, nokså dårlig. Han søker derfor tilflukt i sitt eget indre, og til sin radiator hvor det bor en liten dame som av og til synger for ham ...

L'eclisse - Michelangelo Antonioni (1962)
En slags siste brikke av Antonionis puslespilltrilogi om "doomed relationships" i en kald og distansert verden (de andre filmene er selvfølgelig "L'Avventura" og "La notte", - men de kan alle sees som selvstendige filmer). Nydelig fotografering og billedkomponering, superb musikk og glimrende skuespillerprestasjoner hvor de pessimistiske temaer som "frykt for kommunikasjon, kjærlighet, trofasthet og det meningsløse med det hele" utgjør filmen(es) fundament. Og hvor nydelig (på flere tablåer) er ikke Monica Vitti?

Una lucertola con la pelle di donna - Lucio Fulci (1971)
Vi er nødt til å ta med en skikkelig Giallo-film, ikke sant? Jeg skal medgi følgende: Den er kanskje ikke den aller beste av sitt slag. "Og slettes ikke særlig god i det hele tatt!", vil atter andre mene. Tøv og atter tøv. Gialli-filmene er elsk/hat, som så mye annet. Signifikative trekk for genren er: 1 stk. psykotisk morder (ofte ulastelig antrukket med maske og skinnhansker), flotte nakne kvinner - av den enkle grunn at nakne kvinner er flotte å beskue (regissørenes ord!, men man kan jo forsiktig gi sitt bifall), de flotte nakne kvinnene dør ofte på de mest bestialske og/eller innovative måter, historien eller filmens plot er enten usannsynlig innviklet, fullstendig meningsløs (bare et påskudd for å vise kvinnekropp og vold vil enkelte mene) og noen ganger helt irrelevant med henblikk på filmens tidligere gåtefulle anliggender og såkalte ledetråder, ofte (men slettes ikke alltid) serveres særdeles estetisk billedkomponering, mye god musikk, og ...tja, det var vel det. Sex og mord, hva mer trenger man for å underholdes?

Alice in Wonderland - Clyde Geronimi/Wilfred Jackson (1951)
Jeg husker jeg var med min mor for så denne på kino som liten pjokk; jeg holdt på å pisse i buksa av redsel! Det gjør jeg heldigvis ikke idag, men filmen er fremdeles like magisk, morsom, surrealistisk og skremmende slik den opplevdes i kinomørket for snart 30 år siden. Mang en kortdronning har jaget meg i mine drømmer ...
PS - Lyst til å se en skikkelig skremmende versjon av Lewis Carrolls berømte roman? Prøv "Neco z Alenky"! Grøssende morsom!

Vertigo - Alfred Hitchcock (1958)
Hitchcocks beste. Les hvorfor jeg kommer med en slik bastant mening her.

Uchu daikaijû Girara - Kazui Nihonmatsu (1967)
Eller "The X from outer space". Tittelen sier alt, gjør den ikke? Glem Godzilla og Gamera, møt kjempemonsteret Guilala! En gang kåret til den dårligste monsterfilmen noensinne, og det sier ikke rent lite. Disse filmene, såkalte Kaijufilmer, er stort sett uglesett av massene, men elsket av fansen. At filmen fikk en slik streng dom, finner jeg helt uforståelig, det finnes langt verre filmer av samme gren- tro meg, men slike kåringer virker uansett gjerne mot sin hensikt.
Hva man får er iallfall det typiske for genren: En japaner i dårlig gummidrakt (her, en slags forvokst kylling med antenner), byer som knuses, UFOer formet som pai(!), fest, dans og moro på månens rombase, romhjelmer som bare tas rett av, leketanks- biler og fly som smadres og generelt elendig skuespill, alt akkompagnert av fengende rompolka(!) og futuristisk cocktailmusikk. En sann klassiker!

Monty Pythons Flying Circus - den komplette samlingen (1969)
Uunnværlig. Rett og slett det beste som finnes hva gjelder humor og galskap.

2001: A Space Odyssey - Stanley Kubrick (1968)
Revolusjonerende på flere plan. Min rapport kan leses her.

La Decima Vittima - Elio Petri (1965)
Erketypisk italiensk for sin tid: En voldelig, science fiction/romantisk/sort komedie med Mr. and Mrs. Cool: Marcello Marcello Mastriani og Ursula Andress. Temaet er høyst relevant for vår tid: Reality-TV. Jakt, finn og drep dine konkurrenter, én etter én. Klarer du ti på rad, vinner du (derav tittelen: "Det tiende offer"). Dette har Andress og Mastriani greid - nå jakter de begge på hverandre, med hver sin taktikk. En femme fatale mot en sleip, men forførende slange. Nok en kultfilm med nok av B-film-materiale. Slettes ikke for alle.


Le charme discret de la bourgeoisie - Luis Buñuel (1972)
Den originale filmskaperen Buñuel hevdet på sine eldre dager "at hvis Mefistofeles hadde tilbudt ham sin virilitet tilbake, ville han takket nei og foreslått at han heller skulle få styrket leveren og lungene, så han kunne drikke og røyke mer". Det kunne ha vært et utsagn av Bukowski, men der stopper også likheten. Buñuel var selverklært freudianer, marxist og surrealist.
Nuvel. I denne filmen, som kunne vært en slags elegant og lang sketsj av Monty Python, følger vi en gruppe mennesker som aldri får satt seg ned for å fullføre et måltid. Så enkelt, men allikevel så meget, meget mer. En sort, surrealistisk komedie hvor borgerskapets hykleri og dobbeltmoral får gjennomgå.

Magnolia - Paul Thomas Anderson (1999)
En sammensatt film hvor en rekke historier med forskjellige utgangspunkter løper sammen i en uforglemmelig sluttscene. En film om livets pussige tilfeldigheter, og konsekvensene av dem. Magnolia omhandler kjærlighet, ensomhet, døden, troen på mennesket, pussige værfenomen - kort sagt, livet i sin helhet. Ypperlige skuespillprestasjoner, mesterlig skrevet og regissert - og en sterk påminnelse om at livet kan være forutsigbart i all sin uforutsigbarhet. Eller var det omvendt?

Suspiria - Dario Argento (1977)
Atmosfærisk, farverik, gotisk, estetisk, voldsromantisk, esoterisk og visstnok modellert etter "Snehvit og de syv dvergene". Suspiria er en slags skrekkfilm (historien og selve skuespillet er temmelig tynn) med en uhyggelig atmosfære tuftet på ArtHouse-filmenes strenge dogmer. Noen kaller det et makkverk, andre et kunstverk. Og senere i høst skal jeg til Roma og forhåpentlig få treffe Argento! Skal jeg hilse? Neivel.

Danger: Diabolik - Mario Bava (1966)
Mario Bava klarer på mesterlig vis å gjenskape den italienske tegneserien (kalt "fumetti" - røyk, grunnet snakkeboblene) på filmlakenet. Regissør Bava har en bakgrunn i malerkunst, og nettopp filmens farverike og futuristiske kulisser tyter nærmest ut av skjermen - se på oss! Og et lite apropos; filmen gjenskaper tegneserierutene ved bruk av (knapt merkbare) vannrette linjer - kulisser som skilter, sengestolper, lyktestolper, speil o.l. Og selve historien? Den maskerte Diabolik (John Philip Law) er naturligvis helten, eller antihelten, som sammen med sin kjære medsvorne, den billedskjønne Eva Kant (Marisa Mell) raner banker og rikfolk for egen vinning og lyst. Utbyttet bringes tilbake til deres "batcave" hvor det regelrett dusjes og svømmes i penger. Filmen byr på karikerte personer i en fartsfylt, estetisk, sexy og tyggis-actionpreget historie som går de tidlige James Bond-filmene (eller "Our man Flint/In like Flint-filmene) en høy gang. Her er mye kitsch, camp og "reinspikka" underholdning, kun for underholdningens skyld! Og musikken av Ennio Morricone, for den er nødt til å nevnes, - Simpelthen fantastisk! Kanskje den "beste" B-filmen som noensinne er laget.

The Lady Vanishes - Alfred Hitchcock (1938)
Enda en Hitchcock-film? Jepp. Men så har jeg en "greie" med filmer som utspilles på tog. Og jeg har også en "greie" med Margaret Lockwood, mmm... Kombinasjonen er simpelthen uimotståelig.
Som med så mange andre av Hitchcocks spillefilmer, handler denne også (blant annet) om "mistaken identity". Dialogen er sofistikert, vittig og intelligent, handlingen omkring en forsvinningssak (strengt tatt er det en person som skal smugles over landegrensen) kunne vært noe Agatha Christie hadde klekket ut, og det hele bæres av den typiske Hitchcockske balansegangen mellom spenning og humor. En virkelig klassisk spenningsfilm av den gode, gamle sorten. Og nevnte jeg Margaret Lockwood?

Crimes and misdemeanors - Woody Allen (1989)
I nådeløs og sterk konkurranse med "Husbands and wives", er dette Allens fremste film, spør du meg. En film jeg kan se igjen og igjen og igjen.
Rollebesetningen er superb, dialogen uovertruffen, historien intelligent komponert - og selvfølgelig, den Dostojevskij-aktige, men erketypiske Allenske behandling av temaet moral, samt den åpenbare Bergman-innflytelsen omkring tro/tvil er genial. Metahistorien(humoren) som finner sted i sluttscenen er simpelthen enestående. Fantastisk av Allen.

8 1/2 (Otto e mezzo) - Federico Fellini (1963)
Jeg slutter meg til Arne Hestenes' utsagn:
"En dikterisk prestasjon av aller høyeste klasse ...en praktfull utfordring."

The Holy Mountain - Alejandro Jodorowsky (1973)
Mildt sagt, bisarre saker. En gordisk knute av en film. Symbolsk, surrealistisk, stygg, morsom, tankevekkende, smakfull, kryptisk, religiøs, antireligiøs. Dette handler vel om menneskets søken, om mestring, om å bestige fjell, uten å bli for nihilistisk og Nietzscheansk. Og når du tror du har forstått halve filmens mening, da trekker Jodorowsky oss ut av filmen, så å si, for å peke nese til oss vantroende. Eller vi diltere? Eller oss individualister? Regissøren ironiserer over sin egen films tema, eller hånflires det på bekostning av verden, menneskene og det rotet vi har skapt her på jorden? Dette får bli opp til hver enkelt å avgjøre.

Stalker - Andrej Tarkovskij (1979)
Første gang jeg så denne, likte jeg den ikke spesielt godt. Men så begynte Stalkers historie, eller bruddstykker av den, å hjemsøke meg. Jeg drømte om den. Flere ganger! Jeg så den igjen. Det vil si - jeg opplevde den på ny med alle sansene på stilk. Mer om min opplevelse/forståelse/tolkning av Stalker kan leses her.

Scener ur ett äktenskap - Ingmar Bergman (1973)
Liv Ullmann og Erland Josephson spiller ekteparet som henholdsvis jobber som advokat i familierett (spesialitet: Skilsmisser) og dosent i psykiatri. Et besteborgerlig par, et ideal for venner og bekjente. Men fasaden skjuler et tomt kjærlighetsliv, et forhold uten de nødvendige felles røtter, og deres er plantet i vidt forskjellig jordsmonn. Følgelig begynner fasaden å sprekke, "og tilbake står intet annet enn selve ensomheten."
Sjelden har jeg sett et så glitrende samspill mellom to skuespillere. Ullmann og Josephson leverer ikke bare et skuespill og puster litt "liv" i sine roller, de lever sine roller. Intenst, vakkert, intelligent, sårt og hva sier man? Skjellsettende? Ja, skjellsettende opphøyet i øverste potens.

Rosemary's Baby - Roman Polanski (1968)
Oj,oj denne skremte meg som liten. Jeg så den i altfor ung alder og trodde naturligvis at våre hyggelige, gamle naboer dyrket Satan på si. For det er det det handler om; djeveldyrking. Mia Farrow er glimrende i rollen som Rosemary, den unge kvinnen som nettopp har flyttet inn i en stor leilighet med sin kjekke, vellykkede skuespillermann. Like etter innflyttingen blir hun med barn, og alt er fryd og gammen. For en stund, i alle fall. For er det ikke noe rart med det gamle ekteparet i naboleiligheten? Og hva med Rosemarys lege? Utvilsomt noe muffens også her! Og hva med ektemannen, oppfører ikke han seg mer og mer besynderlig? Eller er det Rosemary selv det er noe galt med? Og babyen som vokser i magen ...? Intens og gjennomført i alle ledd.

À bout de souffle - Jean-Luc Godard (1960)
Selveste flodbølgen av La Nouvelle Vague, den nye franske bølge. Og typisk fransk er den; det røykes mye, det småprates og filosoferes om hverandre, man sitter på kafé, man er kul, tilbakelent, attraktiv og, vel, fransk. Dessuten fantaseres det om gangsterlivet, det som ble heftig glorifisert av Hollywoodfilmen på 20/30-tallet. Men her i Paris - i det "virkelige" liv, blir det nok noe annerledes enn hva hovedpersonen hadde sett for seg.

Altered States - Ken Russell (1980)
Forskeren Eddie Jessup (William Hurt) mener at andre bevissthetstilstander er like virkelige som vår håndfaste hverdag. Han utforsker disse endrede bevissthetstilstandene ved hjelp av sanseberøvelse og kraftige hallusinogener - og utsettes for opplevelser som får galskap til å virke som en befrielse. Jessup er sin egen forsøkskanin i et skremmende eksperiment som er høyst aktuelt for tiden vi lever i idag.

Naked - Mike Leigh (1993)
En nihilistisk, misogyn antihelt med småsadistiske tilbøyelser og en svært provokativ fremtoning - er det en person som kan vinne ens sympati, da? Så klart! Ihvertfall i dette tilfellet.
Johnny (David Thewlis) reiser, etter å ha voldtatt en tilfeldig(?) kvinne, til London for å spore opp sin tidligere kjæreste, muligens i håp om å redde forholdet. Dette er starten på en skittenrealistisk historie (improvisert frem i løpet av elleve uker) fortalt fra rennestenen. Johnny er en filosofisk anlagt herremann/boms med merkelappen original.
Han er kvikkere i topplokket enn de fleste han møter på sin vei, og han elsker å konversere, eller snarere provosere, med fremmede og hvemsomhelst. Tilbakevendende temaer hos den godeste Johnny er gjerne av typen jordens endetid, konspirasjoner, historie og dystre spådommer. Dette krydres stadig med sarkastiske og spottende bemerkninger, referanser til popkultur, politikk og Bibelen, hvilket fører ham opp i mange absurde situasjoner, og som rent filmatisk byr på mange minneverdige scener. Er han en bare en ufordragelig type, et misforstått geni eller en metafor og/eller et bilde på dagens samfunn?
Stemning og bilde er mørkt, dystert - snerrende i sin sorte komikk, glefsende i sin tidvis vonde tematikk og handling - og hovedpersonen selv er særdeles spennende å følge i sin fascinerende rolle. Et mørkt og dunkelt mesterverk, intelligent og utfordrende. Langt unna hvordan dagens populærfilmer ofte, og i stigende grad, tenderer mot det populistiske, flate og mildt sagt, drepende kjedelige. Kanskje hva verden trenger er flere Johnny'er?

Lister - annen del.

Musikk, ja. Her ble jeg nødt til å kutte av flere grener på mitt personlige musikktre, og hva sitter man igjen med? En ussel, liten fillebusk - bladlusbefengt og uttørket - som høyst personlig tjener som prydplante i vinduskarmen på toalettet? Vel, både ja og nei. Men jeg liker den. Denne listen speiler nok ikke de CD-ene jeg aller helst ville ha tatt med meg på en øde øy per dags dato, men de har alle en kjær plass i mitt hjerte - og samtlige har bidratt til å forme meg til hva jeg er idag. Mye er naturligvis utelatt (og jeg greide simpelthen ikke å holde meg innenfor rammene på ti album): Her finnes dessverre, og merkelig nok, ingen John Zorn, Beach Boys, Stravinskij, Ween, Secret Chiefs 3, Mozart, Henry Mancini, John Barry, Ella Fitzgerald, Portishead, Carl Stalling, Napalm Death, Stan Getz, Serge Gainsbourg, Miles Davis eller Rahul Dev Burman. Slik er det. Denne gangen gjør vi det kortere - ingen vasing rundt og oppi grøten. Herved presenteres eder for min musikkliste:

1. Mr. Bungle - Mr. Bungle.
Dette er min musikkbibel, mitt fundament og klangbunn, så å si, for all videre musikalsk virksomhet og forståelse. Jeg oppdaget dette heisaorkesteret på sommerferie i 1991, da jeg var en liten pode på 15 uskyldige år. Oppdagelsen skulle snu absolutt alt på hodet. Debuten låter som et soundtrack til et sirkus gått fullstendig av hengslene; en ellevill blanding av tivolimusikk, skrekkfilmusikk, skrudd jazz, funk, metall og avant garde - midt i blinken for en frustrert og søkende pjokk. Dog, deres utgivelse "Disco Volante" fra 1995, er den jeg verdsetter høyest, men det var denne som startet det hele.

2. Ennio Morricone - Super Gold Edition 100 Movie Themes.
Morricone har fulgt meg, både bevisst og ubevisst, siden barndommen gjennom utallige filmer og fjernsynsserier. Jeg klarer ikke å velge ut ett verk fra hans katalog som rommer over 600 film- og fjernsynstitler, og følgelig tusenvis av stykker. Denne boksen med seks CD-er, er en utmerket måte å bli kjent med filmmusikkens Mozart.

3. Slayer - Live: Decade of Aggression.
Jeg har fått min (over)dose med death - og thrash metal opp gjennom årene, men Slayer er fremdeles de ubestridte konger innen genren. Angel of Death er da vel fortsatt morsom?

4. Burt Bacharach - Hit Maker! B.B Plays His Hits.
Noen ynder å kalle det heismusikk, muzak, svisker, svadapop og det reneste tøv. Andre gull. Flere av de ypperste poplåtene verden har hørt, er signert Bacharach. Gud velsigne ham.

5. Charles Mingus: Jazz Composers Workshop.
Da jeg var en ung og aspirerende bassgitarist med voldsomme ambisjoner og stor selvtillit, støtte jeg tilfeldigvis på Mingus. Han fikk jekket meg ned. Og jeg befinner meg fremdeles der nede, i ærefryktens kjeller: Ingen kan røre Mingus, som den delen av befolkningen med hang til amerikaniserte fraser ville ha sagt det. Jeg er forsåvidt helt enig.

6. Mina - Se Telefonando.
Mina Mazzini, Italias grande diva! For en stemme, for en autoritet, for en blendende teknikk og for en oversett sangerinne (utenfor støvlelandet, vel å merke). Mina, mi amore!

7. Primus - Sailing the Seas of Cheese.
Igjen, for meg som bassist var Les Claypool og hans Primus et absolutt must gjennom nittitallet. Skakt, rart, humoristisk, teknisk briljant - en blanding funk, jazz, metal og absurde historier om fisking, katter, racerbiler, masturbasjon og ...vel, osteseilas. Primus holder fremdeles koken, og bra er det.

8. Joe Meek - Portrait of a Genius.
Den mildt sagt merkelige, tonedøve og musikalsk revolusjonerende produsenten Joe Meek, skrev og arrangerte også en rekke grandiose rocke/pop-låter på femti og sekstitallet. Denne boksen med 4 stk. CD-er inneholder det meste av hans produksjon, samt intervjuer og en liten bok. Fantastisk!

9. Modest Petrovich Mussorgskij - Pictures At An Exhibition.
En av mine første opplevelser innen klassisk musikk, og en slags inngangsportal til de store russiske komponister. "Bydlo" får fremdeles frem tårene og gåsehuden, men hele verket (gjerne hørt sammen med bildene, det finnes en film) står for meg, som et av de virkelig store klassiske verker i verdenshistorien.

10. Beat at Cinecitta vol. 1-3.
Ahh, denne samlingen av italiensk filmmusikk, stort sett fra det glade 60-tall, er absolutt en blendende juvel blant mine skinnende album. Bruno Nicolai, Luis Bacalov, Morricone, Piero Piccioni - nesten alle de store er representert her.
Hovedsaklig er disse sporene hentet fra mykporno-komediene (en fin,fin nisje-genre som er/var umåtelig populær i Italia), men også noe stammer fra de mer barske thriller og action-filmene. Hva får man så? Jo, gladpop, sleske toner og spionmusikk med rikelig innslag av bossa nova, taffel,swing- og storbandjazz med et futuristisk og erotisk tilsnitt! Beat at Cinecitta er en egen genre. Hør den!

11. Estradasphere - Palace of Mirrors.
Dette innlegget bør oppsummere hva dette dreier seg om.

12. Charlie Parker - The Gold Collection 40 Classic Performances
Kjære Bird: Grasiøs som svanen, raspende som en skjære. Høyt fløy du, fri som fuglen. Ingen kan noensinne fange deg.

13. Frank Zappa - The Best Band You Never Heard In Your Life.
Jeg har selv spilt i et såkalt Zappa Tribute Band; hans musikk varierer fra det nokså kjedelige til det helt fantastiske, og er ofte svært vanskelig (ja, umulig for meg, ihvertfall) å lære 100 % korrekt.
Nuvel. Zappa var en pionér, en superb gitarist, en tenker, en showmann og en meget, meget dyktig komponist innen flere genre. Zappa har betydd mye for meg.

14. Peter Thomas - Kriminal Filmmusik.
En slags Egil-Monn Iversen iført tysk spionhabitt og futuristisk romhjelm. Den tyske komponisten og arrangøren kjent fra en rekke TV-serier og filmer, kanskje helst innefor det segmentet som kalles kult- og B-film, men også andre tyske og britiske storsatsninger, som f.eks. Edgar Wallace og Jerry Cotton-filmene, – er en høyt respektert skikkelse innenfor visse kretser. Hans fremtidsmusikk som kan høres i ”Raumpatroille” (en annen CD du simpelthen MÅ ha!) var mildt sagt revolusjonerende innen nyere musikk-komposisjon: En småsær miks av storbandjazz, vindskjeve toner, uortodokse instrumenter og gjennomgående kløktige arrangement. Dessuten skrudde han sammen et instrument kalt ThoWiephon! - en slags lillebror til thereminen. Bare på sekstitallet komponerte Thomas musikk til hele 48 filmer, og bidro også med flere titler til den ikke så ukjente TV-serien "Derrick", - men det utmerkede tittelsporet har Martin Böttcher komponert.
Peter Thomas har i tillegg det musikalske ansvar for flere musikaler, dokumentarer, mykpornofilmer – og nå på sine eldre dager, en rekke easy listening og discolåter. For en mann! For en musikk! Peter Thomas über alles.

Neste gang - til samme tid, på samme kanal: Film.

Øverland om diktning

Et fornuftig dikt er det skrekkeligste av alle.
Mitt prinsipale postulat er at poesien skal tale både til følelser og forstand. Jeg forlanger slett ikke å forstå alt i et dikt, jeg vil slett ikke forstå det til bunns. Gjør jeg det, da er jeg atter misfornøyd. Jeg vil ha mer: Diktet skal være mangetydig, det skal være bunnløst, det skal helst være nytt hver gang vi leser det. Ellers blir vi fort ferdig med det. Og allikevel skal det være klart og enkelt.
Er ikke dette urimelige krav? Jovisst er de urimelige, men det er ikke meg som har funnet på dem, det er poesiens ubønnhørlige og uforanderlige lov. Det er vanskelig å skrive vers. Jeg har prøvet det selv, jeg er bange for at det er umulig.

Arnulf Øverland.

Lister - første del.

For de mange solbrente og dorske sjeler i vårt ganske land er kanskje sommerferien 2009 allerede en saga blott. Noen har alt returnert til den krevende arbeidsbenken eller installert seg bak den akk så utmattende kontorpulten; andre dyrker febrilsk de siste timer av frihet. For mitt eget privilegerte vedkommende er det enda noen uker med rest og rekreasjon igjen. Heldigvis får man si, - det er godt å ha tid til familien og gjøre alt eller ingenting akkurat som det måtte passe seg (meg). Og de siste late dager skal nytes til det fulle, slik seg hør og bør.
Men før lediggangsstøvet børstes av en forsoffen sommerkropp og man atter tar fatt på de ymse beskjeftigelser der bringer brød og vin på bordet, kan en jo saktens begynne å varme opp med litt bloggstoff av den lettere sorten. Idealvekt: Som en middels agurk.
Og før du rekker å stille spørsmålet: Ønsker jeg å få tiden til å gå raskere? Om jeg kjeder meg? Slettes ikke, det gjør bare kjedelige personer.

Nuja, tanken var i alle fall å presentere noen lister (ja, også jeg er et listemenneske) over mine all time favourites, - personlige listetopper for bøker, musikk og film uten de helt store og dype begrunnelsene. Skjønt, all time favourites er et høyst flytende begrep.
Men altså, intet mer, intet mindre - bare herrrlige agurker! Så derfor, forvent ikke for meget; videre analytiske evner rår jeg dessverre ikke over, og noen ekspert på de ovennevnte felter er jeg lang ifra. Dette får bli så trivielt og subjektivt som det så gjerne har en tendens til å bli her på bloggen. ”Oppgaven” kan dessuten synes komplett umulig; det er nytteløst å rettferdiggjøre slike lister, selv overfor seg selv. For hvordan i all verden går man frem i sorteringsarbeidet? Rangerer man for eksempel komedier etter filmene man ler mest av (”Cannibal – The Musical”, ”Airplane!” og ”Bottom”) eller de som er ”best” (”Annie Hall” og ”Monty Python-filmene”)? Og så videre. Som man skjønner, umulig.
Og jeg synes man bør begrense titlene, en liste med 100 personlige bokfavoritter blir fort både meningsløst og for omfattende. Jeg skal prøve å holde meg til ti.
Til all lykke er slike lister uten den helt store betydningen. Kall det gjerne navlebeskuende identitetsflagging. Her i gården flagger vi hver dag.

Innen de ulike genre dyrkes opptil flere husguder, så dette prosjektets fasit må simpelthen bli til etter tombolaprinsippet – hvor man med trålende fingre søker rundt i erindringens trommelmørke etter først å ha (gråtende) eliminert noen godbiter. Kan hende det hele foregår i blinde, halvt i underbevisstheten eller kanskje står alt skrevet i stjernene og er et ukunstlet ledd i naturens skjønne orden? Hva pokker vet jeg?
Listene vil nok bli preget av eleverte barndomsminner, men også nyere fordøyde filmer, bøker og musikkstykker vil være med å kjempe om medaljene. Det blir høyt og lavt, smalt og bredt, godt og dårlig – objektivt sett. Til syvende og sist handler dette om de impulser jeg har mottatt og som har beveget meg, forandret meg eller som enkelt og greit klarer å underholde gang på gang; det personlig tidløse kunne man kanskje kalle det. Og jeg vil tro at variasjon er en fellesnevner for samtlige kategorier, monokultur er en lei sak.
Slike lister vil i mitt tilfelle uansett bestandig være bevegelige, evig i rotasjon – ”flytende over i hverandre som ringbølgene på en rolig vannflate i regnvær”, som den godeste Arnulf Øverland ville ha uttrykt det.
Spør du meg i morgen, ville svarene ganske sikkert blitt noe annerledes. Men vi lever da alle i nuet, så vær så god – her er min liste, og vi starter med min topp 10fra litteraturens verden i vilkårlig rekkefølge:


Marquis De Sade: Filosofi på kammerset (1795)
”Det som gjelder er ikke å forstå mennesket, men å knulle det”. Ja, slik kan det også sies. Boken som utkom i 1795, var lenge forbudt lesning i Frankrike. Ja, inntil ganske nylig faktisk (1958).
Selve handlingsforløpet er grei skuring: En femten år gammel jomfru sperres inne i et budoar (her oversatt til kammerset) hvor voldsomme orgier venter henne, og en skolering i de mest tenkelige og utenkelige seksuelle perversjoner finner sted. Til slutt legitimeres det for drap for egen nytelses skyld, - alt mens hovedpersonen langer ut mot samfunnet, ekteskapet, historien og Gud – et slags opprør mot religion og moral.
De Sade har ikke bare gitt navnet til sadismen, han var også en betydelig filosof, fritenker og forfatter, omstridt ja vel, men med en voldsom og viktig innflytelse på både Freud, Nietzsche, surrealistbevegelsen og en rekke forfattere, dramatikere og andre kunstnere. Dette er en bok som mange leser og tolker svært bokstavelig, og det er synd. For boken er også meget humoristisk i sin overdrevne satire og brutale samfunnskritikk. Saken er vel om man har mage for slikt, for det er sterk kost som serveres. Og nei, man er nødvendigvis ikke enig med alt man liker å lese.
En viktig, men særdeles omstridt bok. Topp 10 sier jeg.


Odd Eidem: Sett fra Sirius (1963)
Ber du meg ramse opp mine topp ti favorittforfattere, nålevende som for lengst døde, ville jeg garantert nevne Odd Eidem. Topp tre? Eidems navn ligger igjen på min tunge.


Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita (fullført i 1940-41, utgitt i sin helhet i 1973)
Dette er obligatorisk lesning. Og det er fullt forståelig. Hvis ikke dette kan kalles et mesterverk, vet sannelig min hatt ikke jeg. Noen hevder at denne boken, som vel legger seg i den fantastiske realismens tradisjon, er en slags videreføring av Faust og Bibelen, - snedig og intelligent omskrevet med et skjelmsk, diabolsk flir. For i dette storslåtte, magiske og satiriske eventyret bryter helvete bokstavelig talt ut. Referansene er for mange til å nevne. Kritikken av datidens styresett (Stalin) og byråkratiet er både godt gjemt og tydelig fremtredende, og romanen omhandler tro, tvil, filosofiske, moralske, etiske og teologiske problemstillinger og andre åndelige dimensjoner. Det er galskap og genialitet, og djevelsk moro. Liker du ikke denne boken, kan du jo bare prøve å brenne den …


Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1998)
Fire fortellinger spent over et stort tidsperspektiv, hvor kompassnålen dreier mot felles skjebner, underfundige paralleller og tilfeldighetenes spill, er hva Fosnes Hansen byr på i denne episke og storslagne romanen. ”Beretninger om beskyttelse” er blitt sammenlignet med Hamsun og Blixens beste verker, men den er også blitt kalt pompøs, selvhøytydelig og jålete, hvor ”det gammelmodige riksmålsspråket hindrer romanfigurene i å utvikle seg” (?). Dette er naturligvis tøv fra ende til annen. Fosnes Hansen mestrer Ordet bedre enn de fleste, og en stødigere historieforteller her på bjerget må du lete lenge og lengre enn langt etter. Ved siden av Saabye Christensens "Halvbroren" er dette noe av det fremste innen nyere norsk romankunst. En komplett roman.


Comte de Lautréamont: Maldorors sanger (1869)
Om ikke den snodigste boken jeg noensinne har lest, så er iallfall ”Maldorors sanger” én av dem. Ikke rart André Breton og surrealistene trykket Lautreamont til sitt bryst (hvor ofte leser man om en symaskin og en paraply på disseksjonsbordet for eksempel?).
Boken er et slags stort prosadikt, bestående av seks ”sanger” med seksti strofer. Hovedpersonen, Maldoror, er selve Ondskapen personifisert i den typiske romantiske helt. Han er ”mørk, slank, ensom, demonisk, innhyllet i en lang, svart kappe, vi møter ham gjerne ved havet eller på klippene, til fots eller i strak galopp så kappen og håret flagrer”. Men Maldoror, (som er en satanisk opprører, i opposisjon til menneskene og vår Skaper, ja han trekker faktisk Gud ned på jorden i en høyst besynderlig slåsskamp) opptrer også i en myriade av skikkelser - stadig skiftende, meget overraskende, høyst underholdende – og ofte forvirrende for leser. Og det stopper ikke der – for denne boken brøt med de fleste av datidens konvensjoner hva angår stil og komponering. Her er poetiske virkemidler fra oldtiden og senromantikken, prosavers og frie vers, hyppige gjentagelser, rike beskrivelser og de merkeligste sammenligner, høystemte hymner, bitende sarkasmer, allusjoner til samtidens og antikkens litteratur, gotiske referanser og surrealistiske landskaper og skikkelser. Etter sigende var Lautréamonts (eller Isidore Lucien Ducasse, som han egentlig het) litterære forbilder: Bibelen, Homer, Dante, Shakespeare, Wagner, Goethe, Sade, Scott, Poe, Musset, Baudelaire, Byron, Eugène Sue og Horace Walpole. Mest av alt er boken gjennomgående sort i sin ironiske og sarkastiske stil. Jeg har lest den fire-fem ganger, opplevelsen er hver gang ekstatisk, ja nærmest magisk, men jeg klarer fremdeles ikke få tak på den. Kanskje er det et godt tegn?


Philippe Claudel: Brodecks rapport (2007)
Så langt, årets store leseropplevelse. Min rapport om dette kunststykket kan leses her.


Kjell Arild Pollestad: Veien til Rom – Hvordan jeg ble katolikk (1990)
Dette er kanskje ikke hans beste bok, personlig setter jeg langt større pris på hans litterære dagbøker, men ”Veien til Rom” har betydd mye for meg, en slags vekker sammen med hans ”Pater Hilarion”. Dette er altså en selvbiografisk tekst, en ærlig beretning om hvordan protestanten fra Jæren - via barndommen, den rotløse ungdomstiden og gjennom sin religiøse likegyldighet - finner Gud i Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. En, jeg vil nesten si i overkant ærlig, Pater Pollestad øser rikelig fra sine oppvekstminner, og strør om seg med personlige betraktninger, små anekdoter og er som alltid vittig og alvorlig – og selvfølgelig alltid underholdende. Og for de tvilende, boken er ikke spesielt forkynnende. Dette er rett og slett en lettlest bok man blir i godt humør av, skrevet for hele menigheten.


Michel Houellebecq: Muligheten av en øy (2005)
Elsket og hatet som få andre nålevende forfattere. En vulgær, spottende, provokativ, utfordrende, rasistisk misogyn, - bør man i det hele tatt lese noe av en mann med slike merkelapper/advarsler på? Ja, helt klart. I hvert fall i Houellebecqs tilfelle. For den nihilistiske Houellebecq i narrens uniform er uhyre presis i sine beskrivelser av dagens samfunn, et samfunn og en moral i fullstendig oppløsning (iallfall sett med forfatterens evige pessimistøyne). Og det er kanskje derfor mange provoseres, og kritikken og de hånlige adjektiver rammer ham som en dartskive på en engelsk pub – han parodierer først og fremst den vestlige middelklassen: Vår griskhet, vår forfengelighet og frykt for aldring, vår overfladiske tilværelse, vår higen etter karrièreklatring og makt, kjærlighet som ren forbruksvare og uforpliktende sex, samt vår nesten latterlige hjelpeløshet i det vakuumet som tilsynelatende oppstår i kjølvannet av vår søken etter en identitet. Dette er evige temaer i hans øvrige romaner. Så også i hans aller beste – "Muligheten av en øy".
Stikkordene her: Kjærlighet, kloning, fysisk forfall, evig liv, tap av menneskelighet og de naturlige følelser, vitenskap fremfor tro, sekter og endetid. Dessverre, tror jeg, er boken meget aktuell. Menneskenes trang til stadig å strekke grensene innen det etiske og moralske blir kanskje jordens undergang. Jeg håper bare ikke Houellebecq får rett i sine pessimistiske antagelser i denne glimrende boken. Nydelig, sår, ekkel, frastøtende og engasjerende; Houellebecq er dyktig i sine skildringer, og fremfor alt - boken er skremmende aktuell.


Dietrich Schwanitz: Dannelse (1999)
En murstein av en bok om dannelse. Uinteressant og søvndyssende sier De? Aldeles ikke.
Fra omtalen på bokomslaget: ”Første del behandler den kulturelle basiskunnskapen. Europas historie presenteres som en stor fortelling, deretter formidles høydepunktene innen vestlig litteratur-, kunst-, musikk-, filosofi- og vitenskapshistorie. I annen del ledes leseren gjennom språkets, bøkenes og skriftens verden, og man stiller spørsmålene: Hva er intelligens, kreativitet og refleksiv viten? Hvordan bidrar den kulturelle kunnskapen til vår selvforståelse? Og tredje del inneholder oversiktlige tidstavler, en kommentert katalog over bøker som har forandret verden, og forfatterens egne anbefalinger for videre lesning”.
I korte trekk, - dette handler om evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige, og hvorfor dette bør gjøres i visse tilfeller. Hva er kjernen i europeisk kultur, og hva må man kunne for å være et dannet menneske i en europeisk kontekst. Schwanitz er en streng, men dyktig pedagog. Boken gir leseren en grundig innføring om hva dannelse er, og hvorfor vi trenger det. Jeg har sagt det før, og gjentar meg gjerne: Dannelse bør være skolepensum.


Michel de Montaigne. Essays – Annen bok (1580)
Montaigne - essayets, eller skissens/forsøkets opphavsmann - har skrevet noe som må være noe av det ypperste jeg noensinne har lest. Man har iq, og man har det langt sjeldnere som kalles visdom. Boken forteller: ”Dette er en øvelse i selvrefleksjon”, og maken til reflektert herremann er det vel knapt mulig å oppdrive.
”Michel de Montaigne (1533-1592) var utdannet jurist og innehadde en dommerstilling ved Parlamentet i Bordeaux. I 1570 trakk han seg tilbake til sitt slott Montaigne i Périgord, der han søkte å leve sorgfritt og uberørt av tidens heftige religiøse og politiske strider, i flittig studium av oldtidens filosofer. Han hadde sitt ly i tårnet, hvor han innrettet et stort bibliotek. Der leste han de kjære bøker, tenkte, nøt sin ro og gleden over å være et fornuftig menneske, og der lot han pennen fly over papiret eftersom tankene og bildene fór gjennom hans hode. Således oppstod samlingen Les Essais: en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker”.
En selvskreven del av Vestens litterære kanon – nok anbefalinger kan ikke gis.



Og vinen på bildet? For god litteratur hører naturligvis sammen med noen glass rødvin. For eksempel en Château Leret Monpezat 2005. Skål!

PS – urteplanten i vinduskarmen, nummer tre fra venstre, ja visst, det er deilig basilikum (Ocimum basilicum), - den er slettes ikke forsømt. Den er iallfall ikke lenger så molefunken og slapp som den var da den ble foreviget av en viss tomsing med et hendig kamera for hånden, - et bilde som forøvrig ble tatt like etter at vi kom tilbake fra ferie. Og det, mine damer og herrer, forklarer naturligvis den saken.


Neste gang - musikk.

Om å spise seg selv opp

Han skar kjøttstykket opp i tynne skiver og la alt, bortsett fra hundre gram, i fryseren. Disse hundre grammene; tre lekre skiver, la han i marinade av rødvin, rosmarin, pepper og litt sennep. Der skulle de ligge og trekke noen timer. Det var ennå en stund til middag.
Logikken i det å spise seg selv opp burde være apriorisk og fullt ut akseptabel om man konsekvent fulgte den naturloven som hevdet at entropi - oppløsning - var den tendensen som preget vårt univers fra det minste atom til den mest kompliserte skapning. Entropi skjedde på alle plan. Den prosess som tilsynelatende skapte større strukturer og orden ved å sette sammen på en usannsynlig komplisert måte, via atomer og molekyler, aminosyrer og proteiner et levende vesen; eksempelvis et menneske, var i virkeligheten relativ og fullstendig misvisende. Den energimengde som ble tappet fra omgivelsene i en slik prosess, var større enn den energien produktet representerte når det framsto som skapt. Slik ble universet stadig tappet for energi; kjølt ned. Slik fløt stadig alt fra hverandre i en langsom og usynlig kjede av hendelser. Alt som ble bygget opp, skjedde som et resultat av en enda mer omfattende nedrivningsprosess.
Entropi.
Den fantes ikke noe begrep hentet fra hverken fysikk eller filosofi som Tremor Harding avskydde mer enn begrepet entropi. Her lå århundrers vitenskapspessimisme og murret, her lå alt som fantes av kulturelt og erkjennelsesmessig svartsyn lagret, her lå unnskyldninger for politikernes fadeser og krigsmenns misforståtte helteglorie. Begrepet rommet all gravalvorlig bakstrevervirksomhet.
Entropisk sett var altså Tremors forsett forklarlig. Men Tremor visste bedre. Entropien var bare en skygge, en kuliss som stengte for det virkelige landskapet. I dette landskapet trengte ikke fuglene vinger for å fly eller nebb for å synge.
På veggen, under hologrammet kalt "Nostradamus' øye", skrev han med tusj: "Lov: En optimistisk bevissthet er entropiens motbevis. Derfor er latterens usynlige bånd sterkere enn alle andre krefter."
Smertene var slett ikke så plagsomme som han hadde fryktet at de ville bli. Han hadde ingen vansker med å bevege seg rundt i rommet. Men han holdt seg mest mulig i ro for ikke å hemme eller vanskliggjøre groing og rask restitusjon. Forberedelsene til middag lot seg for det meste gjøre fra benken der han halvveis lå, halvveis satt.
Han sprettet en flaske Chateau Haut Marbuzet til lufting.



Gert Nygårdshaugs roman "Nullpluss" fra 1986 (en utvidet utgave, Nullpluss pluss, ble utgitt på 2000-tallet) var min inngangsportal til denne kunnskapsrike og dyktige skjønnlitterære forfatters eventyrverden. Jeg husker jeg leste en anmeldelse av denne boken, og det var nok det makabre tema som fanget min interesse: Tremor Harding, laserforskeren som er lei av livet og ønsker å utfordre de evige naturlover ved å installere seg i en bunker for å spise seg selv opp - et slags selvstudium og ukeslangt herregårdsmåltid. Midt i blinken!, - tenkte jeg da.
Boken er lettlest, underholdende og den forener filosofi, metafysikk og humor i sømløse, vakre broderier med ornamenter parfymert etter spenningsbokens prinsipper. Ja, ustyrtelig morsom er den, uten og miste sin subtile tyngde, og fortellerstemmen -såvel som det kuriøse rollegalleriet, fanger leseren fra første øyeblikk.
Siden har dette blitt Nygårdshaugs varemerke som har gjort ham til en av landets mest populære nålevende forfattere: En blanding eventyr og fakta, (nesten som en blanding av gode gamle Donald/Onkel Skrue-historier og Indiana Jones) rørt sammen i en krim/humorgryte og servert på gullfat. Og mange fine bøker har det blitt: Prost Gotvins geometri, Afrodites basseng og serien med gourmetdetektiven Fredric Drum. Men "Nullpluss" vil nok for meg alltid være den spesielle og kjære Nygårdshaug-boken.

Samtale mellom tre gående

Det var menn som bare gikk gikk gikk. De var høye, de var skjeggete, de hadde luer av skinn og lange regnfrakker, de kalte seg Abel, Babel og Cabel, og mens de gikk snakket de med hverandre. De gikk og så seg om og så på det som viste seg, og de snakket om det og om annet som hadde vist seg tidligere. Når en av dem snakket tiet de to andre og hørte etter eller så seg om og hørte på noe annet, og når den ene hadde snakket til ende, snakket den andre og så den tredje, og de to andre hørte etter eller tenkte på annet. De gikk i solide sko, men uten pakning, hadde med seg bare det som lå i lommene på klærne, slikt som kunne tas frem i en håndvending, vises og legges tilbake. Da de lignet hverandre ble de tatt for brødre av de forbispaserende, men de var ikke brødre, var bare menn som gikk gikk, etter at de tilfeldigvis hadde truffet hverandre, Abel og Babel, og så Abel og Babel Cabel. Abel og Babel hadde truffet hverandre på broen, Babel, som kom i møte med Abel, hadde vendt om og sluttet seg til Abel, og i parken hadde Cabel støtt på dem og hadde sluttet seg til dem, og siden gikk gikk gikk de avsted ved siden av hverandre.

Slik er innledningen på "Samtale mellom tre gående" av Peter Weiss, utgitt på Cappelens Upopulære Skrifter i 1965. Er det noen der ute som har lest denne boken, eventuelt andre bøker av Weiss og har noen synspunkter? Selv hadde jeg helt fra starten av svært blandede følelser - er dette festlig?, slitsomt?, intetsigende? orker jeg lese mer? osv. Det siste kan jeg forsåvidt besvare enkelt: Nei. Jeg kom bare til side 15 (synes den startet nokså interessant og morsomt - smått naivt og/eller surrealistisk). Men kanskje var det bare meg som ikke var helt klar for boken. Forfatteren og hans øvrige forfatterskap kjenner jeg ikke til, så mitt spørsmål lyder: Er dette noe å bruke tid på? (Boken er kun på 62 sider).
Forøvrig holder jeg fremdeles på med Montaignes "Essays" - Annen bok. Den skal jeg definitivt lese fra perm til perm - absolutt fantastisk, er den.

Pandemi

Det er Michael Jackson-hysteri nå om dagen, og mange viser en plutselig beundring for denne merksnodige og dyktige artist. Greit nok, det.
Jeg synes uansett Harry Shearer (Spinal Tap, The Simpsons) treffer spikeren med følgende kommentar, og kanskje kan vi tilogmed hente litt lærdom fra hans utsagn:

"Michael Jackson did to his face what humans are doing to the Earth".

Utdrag fra Allen-papirene

Det følgende er utdrag fra Woody Allens hittil hemmelige dagbok som vil bli offentliggjort posthumt eller etter hans død, beroende på hva som kommer først.


Idé til en novelle: En mann våkner og oppdager at papegøyen hans er blitt utnevnt til landbruksminister. Han blir overveldet av misunnelse og skyter seg, men uheldigvis er geværet av den typen hvor det spretter ut et lite flagg med ordet "Pang". Flagget stikker ut øyet på ham, men han lever - en mann hjemsøkt av prøvelser som for første gang kan nyte livets enkle gleder, så som å dyrke jorda eller å sitte på en badering.
Tanke: Hvorfor dreper mennesket? Det dreper for å få mat. Og ikke bare mat: Ofte må man ha noe å drikke til.


Igjen har jeg forsøkt å begå selvmord - denne gangen ved å fukte nesen og stikke den ned i en lampeholder. Uheldigvis var ledningen for kort, så jeg oppnådde bare å kortslutte kjøleskapet. Besatt av dødstanker sitter jeg fremdeles og ruger. Jeg lurer stadig på om det er noe liv etter dette, og om de i så fall er i stand til å veksle en hundrelapp.


Jeg traff min bror i dag ved en begravelse. Vi hadde ikke sett hverandre på femten år, men sin vane tro trakk han en fotballblære opp av lomma og begynte å daske meg i hodet med den. Med tiden har jeg lært å forstå ham bedre. Jeg har endelig innsett at hans bemerkning om at jeg er "et ekkelt kryp som bare er til for å utslettes" ble sagt mer av medlidenhet enn av raseri. La oss si det som det er: han var alltid mye gløggere enn jeg - morsommere, mer beleven, mer velutdannet. Hvorfor han fremdeles står i en pølsebod er en gåte.


I dag så jeg en rødgyllen solnedgang og tenkte: hvor ubetydelig jeg er! Det tenkte jeg riktignok i går også, og da regnet det. Jeg var nedsyltet i selvforakt og overveide selvmord igjen - denne gangen ved å inhalere i nærvær av en forsikringsagent.


Idé til en novelle: En flokk bevere okkuperer Carnegie Hall og framfører Wozzeck. (Sterkt tema. Hvordan skulle det struktureres?)


I går kveld brente jeg alle mine skuespill og dikt. Da jeg brente mitt mesterverk Mørk Pingvin, tok værelset ironisk nok fyr, og jeg er nå saksøkt av noen herrer ved navn Pinchunk og Schlosser. Kierkegaard hadde rett.

Bok i trynet

Så har omsider yours truly tatt steget videre og latt seg synke dypere ned i den virtuelle verden, og følgelig løftet "privatlivet" til et nytt nivå av ublu narsissistisk identitetsgranskning hvor alle i kraft av sitt "virkelige jeg" hemningsløst flagger sin identitet. Stedet har du sikkert hørt om: Facebook.
I snaut fire uker har jeg putret sammen med de andre ingrediensene i denne småvulgære suppen, tilført mine beskjedne drypp av smakstilsetninger og særegne aromaer - kanhende smaker det godt, men jeg vet ikke om det er så mye næring å hente.
Tidligere har både fruen og jeg ignorert stedet (hvor begge nå er medlemmer), humret av de innvidde, ja, nærmest skydd stedet som pesten; jeg refererer så gjerne:

"Bekjente":
-Slektninger man kun treffer (og ikke aner hvem er) ved de større begivenheter som når noen knytter de ekteskapelige bånd eller en når en onkel senkes i jorden.
-Tapte barndomsvenner fra de glade sandkassedager.
-Klassekamerater/studievenner.
-Drømmeprinsessen/prinsen du kurtiserte i senk (nei, det skal ikke stå seng) en vårdag for femten år siden.
-Naboen til den dumme tremenningen som pleide å slå deg i hodet med lekene, og som nå plutselig har "funnet" deg på Facebook.
-Andre mer eller mindre tilfeldige omgangsfeller man har mistet kontakten med.

Vel, er det ikke ofte en helt opplagt, nærmest selvforklarende grunn til at sambandet er brutt. For hvor viktig er det egentlig å vite hva samtlige av dine såkalte venner har gjort det siste døgnet? Eventuelt årene? Og selvfølgelig motsatt, har din vennekrets egentlig et ønske om å holdes oppdatert på alle de trivielle saker du har foretatt deg de siste 24 timer? (oppdateringer og meldinger av typen "kjeder meg", "klør i rumpa", "leser til eksamen", "bader(?)" ...). Vel, tydeligvis. Samt, det faktum at hundrevis av venner på Facebook øker din poularitet.
Mitt spørsmål er: Når ble denne ubetingede tilgjengeligheten så utrolig viktig? Hva sier det om oss? For jeg innrømmer det: Jeg følger spillereglene, jeg er like overfladisk som den neste, det er vanedannende, det er morsomt og jeg innser "nytteverdien". Men allikevel føles det klamt, incestuøst, invaderende og utleverende. Det er et tilbud til hele folket, og det forutsetter den enkle moralfunksjon som heter velge og vrake. Men hvordan velger man? Hvordan sorterer man hvem man ønsker å ha/ikke ha som "venn"?

Man stimulerer så klart nysgjerrigheten: Noen er det hyggelig å "slå av en prat med" - se hvilken vei i livet de valgte; noen har blitt anerkjente kunstnere, professorer eller er fremdeles trygdede livsnytere med hang til alkoholbaserte forfriskninger. Kanskje samvittigheten taler. Burde man vært mer til stede i det virkelige liv? Oftest er det det obligatoriske "Hei, hvordan går det?", så hører man ikke et pip til fra den kanten. Vennen er "der" bare; snikende, luskende, med full utsikt over mitt foretagende. Dessuten, den funksjonen som heter "tag" hvor man ved et tastetrykk plutselig åpner opp private fotoalbum og notater for dine venners venner - den er forbasket irriterende! Er det fordi jeg er så privat og reservert i det vanlige liv, er jeg paranoid? Krever jeg for mye av mine venner? Noen vil nok påpeke noen logiske brister i dette resonnementet, men det er bare løse tanker en tidlig søndag formiddag.
Synspunkter? Kjør debatt alle boktryner.

Querelle

Handlingen i denne boka må drives fortere framover. Det er viktig å skrape kjøttet av fortellingen slik at bare skjelettet står igjen. Å notere ned faktiske hendelser er likevel ikke tilstrekkelig. Her er noen forklaringer: Om man blir forbauset (vi sier forbauset heller enn beveget eller indignert, for bedre å vise at denne romanen skal være klargjørende) over den sorg Querelle følte da han leste om arrestasjonen, som han selv hadde provosert fram kvelden i forveien, da må man se nærmere på hans utvikling i dette eventyret. Han dreper for å stjele. Når mordet er utført, blir ikke tyveriet rettferdiggjort - man blir heller fristet til å foreslå at mordet blir rettferdiggjort av tyveriet - men helliggjort. Det viser at tilfeldighetene har latt Querelle få kjenne den moralske styrken i et tyveri som er pyntet på og opphevet av en annen forbrytelse. Hvis selve tyveriet, når det er pyntet og herliggjort i blod, mister sin åpenbare betydning i den grad at det blir fullstendig begravd under mordets prakt - skjønt det går ikke helt under, men fortsetter å forderve drapets rene handling med sitt kvalmende åndedrag - forsterker det den kriminelles vilje når offeret er hans venn.
Den risikoen han løper (hodet hans står på spill) ville allerede være nok til at det etablerte seg en følelse av eiendomsrett i ham som svært få argumenter kunne stå seg imot. Men vennskapet som knytter ham til offeret - og som gjør dette til en forlengelse av morderens personlighet - får en underlig effekt som vi vil prøve å beskrive slik: Jeg har nettopp kastet meg ut i et eventyr der en del av meg er engasjert (min hengivenhet for offeret). Jeg vet hvordan jeg skal lage en slags pakt (ikke-formulert) med Djevelen, som jeg verken gir min sjel eller min arm, men noe som er like dyrebart: En venn. Denne vennens død helliggjør mitt tyveri. Det dreier seg ikke om noen formell seremoni (selv om tårer, sorg, død og blod, i den grad disse er gjenstander, gester eller materie, er mye sterkere grunner enn straffeloven), men om en virkelig magisk handling som gjør meg til den autentiske eieren av det objektet som en venn med vilje har blitt byttet inn mot. Med vilje fordi mitt offer, i den grad det var en venn, var (det viser min sorg) et løvverk mer eller mindre ytterst på mine grener, og forsynt med min sevje.
Querelle - Jean Genet (1947)

Brodecks rapport

Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.


«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»


Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antageligvis rundt annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk, med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»


Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov -og resultatet viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.

Om bøker - Montaigne

Jeg skulle nok gjerne hatt et mer inngående kjennskap til tingene, men ikke til den pris som er satt på den. For jeg har til hensikt å tilbringe resten av mitt liv i ro og mak og ikke slite meg ut. Jeg vil ikke bry min hjerne med noe, ikke engang for å tilegne meg viten, hvor verdifullt dette enn er. Alt jeg søker i bøkene er gleden over et anstendig tidsfordriv; og hvis jeg driver studier, er det bare for å søke den viten som gir meg kunnskap om meg selv, og som lærer meg hvordan jeg best skal leve og dø: Det er det mål som min svettende hest bør føre meg frem til.

Støter jeg på noe vanskelig under lesningen, blir jeg ikke sittende og bite negler av den grunn, men lar det bare ligge etter å ha gått til angrep en gang eller to. Hvis jeg fordypet meg i det, ville jeg forspille både tid og krefter, for mitt sinn arbeider spontant. Det jeg ikke ser i første omgang, ser jeg enda dårligere når jeg biter meg fast i det. Alt jeg gjør, må være lystbetonet; for sterk utholdenhet og anspenthet svekker min dømmekraft og gjør den tung og trett. Mitt blikk blir forvirret og uskarpt; jeg må vende det bort og bare rykkevis rette det mot problemet, akkurat som det anbefales, når vi skal bedømme løden i skarlagenfarget tøy, å la øynene fare over det fra ulike vinkler og gjenta dette med korte mellomrom.
Hvis en bok kjeder meg, tar jeg en annen, men jeg hengir meg bare til den i stunder hvor leden over å ikke gjøre noe begynner å gripe meg. Jeg fester meg sjelden ved nye bøker, fordi de gamle forekommer meg mer kraftfulle og innholdsrike; og heller ikke ved de greske fordi mine skoleguttkunnskaper i språket ikke gir dømmekraften noen mulighet til å utføre sitt arbeid.

Michel de Montaigne

Opp fra graven

Vil bare minne om at den utmerkede bloggen, Synsing, som har ligget brakk en stund, igjen er oppe og tusler bedagelig i den store internettske verden.