fredag 26. november 2010

Tarkovskij på en fredag



Jeg bryter allerede det første bud - jeg har andre guder, mange. Filmatiske husguder som sådan. Tarkovskij er én av dem. Kjenner du ikke til hans filmer og kunst, bør du stille deg i skammekroken.

God helg, god uke - og ... vive la France!

onsdag 24. november 2010

Dagens filosofiske boktips


Gabriel Marcel, den forhenværende franske (og kristne) eksistensfilosofiens grand old man, har med boken "Eksistens og erkjennelse. Betraktninger over det ontologiske mysterium" tatt sitt utgangspunkt i hvordan mennesket i vårt overmekaniserte samfunn blir redusert til noe "funksjonerende" - "verdiene blir uttømt i og med at de fyller sine forskjellige funksjoner i samfunnet".
Hans intrikate og tungleste, men høyst lesverdige essay er et vesentlig innlegg i den filosofiske debatt om menneskets situasjon, også den dag i dag (det ble skrevet i 1949). Marcels hovedtese er at menneskets frihet kun kan gjenerobres i det personlige forpliktende forhold til "det ontologiske" - til det egentlige værende som er eksistensens opphav og mål. Ergo: Den menneskelig frihet springer ut av det forpliktende forhold det har til Gud.
Litt mer om Gabriel Marcel finner du her.

mandag 22. november 2010

Kontaminasjon


Det er dessverre ikke så ofte man støter på uttrykket: "det høres som ..."; idag sier/skriver de fleste "det høres ut som ...".
Jeg prøver å unngå den varianten, altså sistnevnte uttrykk.
Det dreier seg om en såkalt kontaminasjon - krysning av beslektede uttrykk.
Her fra André Bjerkes essensielle bok "Dannet talesprog" (1966):

Det forekommer at en kontaminasjon blir så innarbeidet i munnslappe sprogvaner at den efterhvert får hevd, at den blir vanlig sprogbruk, eller "usus" som lingvisten kaller det. "Høres ut" er en slik kontaminasjon - dannet ved sammenblanding av "høres" og "ser ut". Dette "ut" har mening når det dreier seg om synsinntrykk: blikket oppfatter tingenes fasade, det som vender ut mot øyet. (Jfr. utseende, ytre skinn.) Men det blir meningsløst, overført på hørselen. En enda hesligere - og nesten like livsdyktig - kontaminasjon er "kjennes ut", helt analogt dannet av "kjennes" og "ser ut".

Vi sier og skriver jo: "det låter som, eller det lyder som" (ikke "det lyder/låter ut som"), så da klarer sikkert de fleste også: "det høres som en fabelaktig idé, o skjønne svane!".

På forhånd takk.

fredag 19. november 2010

Chesterton på en fredag

I dagens løp - takt og god tone


Går man på gaten og ser at en annens klesdrakt er i uorden, gjør man vedkommende en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på det. Man bør imidlertid helst være av samme kjønn - ellers kan hensikten av og til misforståes.
Stirr ikke på folk som er annerledes enn andre, slik at de ikke får lov til å glemme sitt handicap et eneste øyeblikk av dagen. Sett Dem selv i samme situasjon. Vær imidlertid hjelpsom når det trenges. Det er ingen skam å ha vanskelig for å komme av og på en trikk f.eks. Vær derfor ikke redd for å tilby Deres hjelp på en naturlig måte - uten å gjøre noe vesen av det.
Og blir De tilbakevist, er det ingen skade skjedd.
Det viktigste er jo, selv å være høflig, naturlig og hensynsfull mot andre. Småtingene i dagliglivet blir så meget lettere ved det. Og livet består jo av små ting, som i det lange løp - sten for sten - bygges sammen til et stort byggverk.
Høflighet begynner hjemme, og foreldre gjør sine barn dårlig tjeneste hvis de ikke lærer dem til å klare seg sosialt, også når det gjelder skikk og bruk og takt og tone - kort sagt ta hensyn til andre.
Et barn som ikke hilser, eller takker for seg, eller viser tilbørlig beskjedenhet, tar hensyn til eldre mennesker osv., vil ikke bli likt av andre. Og et barn mistrives hvis andre ikke liker det.
Eksemplet er den beste læremesterm og et barn som vokser opp i et miljø hvor det som en selvfølge tar hensyn til alle innen hjemmets lille samfunn, og hvor det kreves en viss form og en høflig omgangstone - selv i dagliglivets travelhet - vil ta med seg noe verdifullt ut i livet.
"Regler" for takt og tone kan ha et visst skjær av latterlighet hvis de misbrukes. Men det vil alltid være behov for en viss form tilpasset miljøet, tiden og situasjonen.



Fra boken "Takt og god tone ved små og store anledninger" (1961) av Sante, en bok som neppe vil komme på mote igjen med det første.

onsdag 17. november 2010

Leserpersonlighet - en test


På gemyttlig oppfordring fra bloggeren Gjennom ordene.


1) Leser du rutinemessig bøker om igjen?
Ja, bevares! Især bøker med taler, artikler, intervjuer og essays, men også utdrag av for eksempel dagbøker, filosofiske tekster, korte stubber av noen røverhistorier samt enkelte romaner. Alt som er forfattet av penneknekter med livsvisdom, galskap og blendende skriveferdigheter skal man lese om igjen.
Det er nærmest selvforklarende at visse bøker må leses flere ganger, nærmest pugges. Og det er min påstand at man bør lese (gjerne to og tolv ganger) det man umiddelbart ikke forstår eller evner å begripe. Selve forståelsen vil komme etterhvert når kunnskap bekreftes (eller avkreftes) av livets erfaring. Bøker modner og skaper mennesker.

2) Er du opptatt av å holde bøkene dine pene?
I Amerika finnes det sikkert bokkirurger som injiserer et eller annet fiffig kjemisk oppkok inn i bokryggmargen på de smått sprukne lærinnbundne verker for å unngå naturlig slitasje, litterære rynker på fagspråket. Kanskje står disse bøkene i tempererte glassmontre alarmbeskyttet av lasersensorer? Av og til tas de kanskje frem av varsomme gummmihanskehender for stell og desinfisering (og en høyst nødvendig livsforlengende eliksirinjisering) før de atter settes tilbake på utstilling - men kun til beskuelse av bokens eier!
Ah, hva vet vel jeg? Selv nøyer jeg meg ihvertfall med å blåse spindelvev og inntørkede fluer av mine gulnede skatter når de plukkes ned fra hyllene.

3) Har du lister av bøker du planlegger å lese?
Lister, nei. Huskelapper bak ørene, ja.

4) Hvordan velger du ut hvilke bøker du leser?
På tilfeldighetenes stier stamper, snubler, flanerer og traver jeg avgårde på min høye hest.

5) Finnes det bøker du aldri ville nedverdiget deg til å lese grunnet omtale?
Joda. Men ikke nødvendigvis som følge av en kollektiv slakt i massemediene (eller hos andre bokbloggere). Snarere tvert i mot, egentlig.
For å ta i bruk sti-metaforen nok en gang: Jeg trives nok aller best utenfor allfarvei i flere sammenhenger. Fører min vei til et opplyst, overbefolket sted hvor det gjevt snakkes om Knausgård, Coelho, selvhjelpsbøker à la Jan Thomas' sminketips eller andre litterære vinder man kan vende kappen etter, da tramper jeg heller gladelig i motvind og sur nedbør til buing og håning fra folkemassen.
Kall det trass. Kall meg en surpomp.
(PS - jeg tar heller ikke imot musikktips fra mennesker som insisterer på at Lady Gaga er revolusjonerende og/eller en slags dyp kunstmusikkprinsesse innen popgenren, eller generelle råd om god mat/viner fra en frityrglinsende joppejonas hvis ganes kulinariske høydepunkt ble nådd med en treretters fra Burger King.

6) Leser du alltid ferdig en bok hvis du ikke liker den?
Spiser du opp maten når den fremkaller brekninger ...?

7) Hvor mye leser du hver dag?
Det avhenger av så meget, kan De skjønne. Noen ganger leser jeg ut en roman på 2-3 dager. Andre ganger tar det meg 2-3 uker. Snittet per dag vil jeg anta ligger på omtrent 11763 ord.

8 ) Tenker du noen gang på at du burde skjerpe hva eller hvordan du leser, på samme måte som du tenker at du burde spise sunnere eller trene mer?
Skjerpe meg? Jeg står da bestandig fritt til å legge om kursen etter mine preferanser hva angår genre, stil, lesehastighet, lesestillinger og hvaikke.
Dessuten vil jeg påstå at min konsentrasjon er ganske så skjerpet allerede. Men jeg er alltid åpen for nytt stoff som kan utvide eller berike min beksorte horisont.

9) Språk eller handling, eller er dette et absurd spørsmål? Tenk fort.
Absurd? Hah! Jeg kan intet annet enn lufte min hule, kalde latter!
Tidligere var jeg nok mest opptatt av selve handlingen. Nå er det definitivt språket. Et godt, pregnant språk bidrar til den nødvendige flyt i teksten/handlingen. Jeg liker ikke at det lugger for mye.

10) Regner du mer enn 60% av din lesertid som avslapning?

Jeg slapper av som en spent bue, jeg. Bestandig.

11) Er litteratur hovedsaklig underholdning, dannelse eller flukt?
Hm. Det viktigste instrument for nyansert hjernevirksomhet er oppøving i språklige formuleringer og et stort ordforråd. Bare tenk på vårt følelsesliv som tilføres distinksjoner og kulører når vi setter navn på følelsene. "Forstå viktigheten ved å snakke sammen" maner for eksempel ekteskapsrådgiverne. Hvordan lære å snakke? Les, for pokker! Les mye! Oppøving av evnen til å uttrykke seg (skriftlig og verbalt) er synonymt med evnen til å lære å tenke.
Vi har nok av momenter og stressfaktorer for ikke glemme alskens underholdningstilbud i våre liv som fungerer som gedigne bremseklosser på vår hjerneaktivitet. Å lese en bok krever disiplin og konsentrasjon.
Men kall det gjerne en flukt, eller en utflukt. Det lyder hyggeligere.
Det sies at den hemmelige nøkkel til åndelig liv er evnen til å forestille seg noe ved det leste ord. Det er en fin tanke. Jeg liker å tenke på all den kunnskap (og de mangfoldige historier) som bøkene rommer, og som kan endre oss mennesker - alt som formidles til oss kan smelte sammen til en livsholdning eller en personlighet.
Lesning for meg fungerer som et ledd preget av underholdning og hverdagseskapisme i en livslang dannelsesreise.

12) Har du noen gang likt en bok og nektet å innrømme det av kulturstatusårsaker?
Nei, det tror jeg ikke. Preferanser og smak vil naturligvis endre seg gjennom livet -noe tar man med seg (også ubevisst), noe forkaster man (dessverre også ubevisst).
Men hvorfor i alle verden skal man skamme seg over noe man en gang har likt eller fremdeles liker?
Jeg håper og tror jeg vil fortsette å snike meg forbi de to kjeruber for å gå på daglig epleslang i Edens have og forsyne meg grådig av såvel friske, saftige epler, sure kart og råtten nedfallsfrukt fra Kunnskapens tre.

På bildet: Min fem måneder gamle datter og jeg studerer tekster av Kant.

Testen er forøvrig laget av den utmerkede blogger Norunn.

tirsdag 16. november 2010

Bloggprisantydning


Bevare meg vel! Den elskelige Dipsolitteraten har virkelig gått av skaftet; han har nettopp forært meg, den yppige rosabloggeren Sjeldnere enn rosa pip-piper, et sjokkrosa bloggdiplom i form av tre muffins med kirsebær på toppen!
Ja, her er det saktens noe muffens på gang, og man mer enn aner både svaner og burugler i den sagnomsuste mosen.
Dog. Man takker så ydmykt.
Takk, takk (naturligvis bukkes det også).

Og før stafettpinnen hives avgårde, det vil si videre til bloggere man verdsetter, skal det altså anbefales tre bøker. Så, hva med disse godbitene?

1. John Steinbeck: "Vår misnøyes vinter".
Steinbecks fortellergenius og skjebneskildringer (ofte av mennesker på skråplanet) er viden kjent. I denne romanen møter vi diskenspringeren Ethan, en rolig og tilsynelatende kjedelig familiemann i en enda roligere og kjedeligere by i New England.
Men det ulmer bak fasaden. Den slu Ethan planlegger den perfekte forbrytelse.
Uten å røpe for meget: Ethan (og hans barn - i en sidehistorie) tar i bruk utspekulerte metoder for å nå sine mål, og om straffen unngås, så vil den uunngåelige samvittigheten rette sitt granskende øye på dem.
Med humor og sjarme har Steinbeck skrevet en liten perle av en bok som omhandler makt, moral, ære og samfunnsposisjoner.
Og spør du meg, bør all god litteratur på et eller annet vis dreie seg om moral.


2. Nikolai Gogol: "Døde sjeler".
Kort fortalt: Handelsmannen (og lurendreieren) Tsjitsjikov ankommer til en russisk landsby i den hyggelige anledning for å kjøpe livegne som har omkommet siden forrige folketelling.
Dette er en humoristisk og smått absurd bok med religiøse intensjoner, den er generelt samfunnskritisk i formen, dialogen er merksnodig og latterfremkallende - og Gogol selv "så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie".
Fortellingen er storveis på mange måter, og språket er, som alltid med Gogol, sobert og klart - og derfor er det en fryd å spise "Døde sjeler" med øynene.

3. Graham Greene: "Slutten på leken".
Greene er blant favoritteggene i svaneredet, og denne mørke og spennende kjærlighetsromanen, kanskje hans aller beste og mest intense, inneholder det meste. Fra bokens omslag: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet".
Jeg tror virkelig det er sant.


De som herved får stafettpinnen i hodet, er som følger:
Lille søster, Epistler og Predikeren

mandag 15. november 2010

Krøllete hus


Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.


Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".