mandag 15. november 2010

Krøllete hus


Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.


Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".

2 kommentarer:

Gjennom ordene sa...

Niels Chr. Geelmuyden skriver godt, jeg er forøvrig veldig glad i portrettintervjuer.

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Portrettintervjuer er også jeg veldig glad i å lese. Jeg synes vi har (og har hatt) mange gode forfattere og journalister på det feltet her til lands. Geelmuyden er én av dem.