Går man på gaten og ser at en annens klesdrakt er i uorden, gjør man vedkommende en tjeneste ved å gjøre oppmerksom på det. Man bør imidlertid helst være av samme kjønn - ellers kan hensikten av og til misforståes.
Stirr ikke på folk som er annerledes enn andre, slik at de ikke får lov til å glemme sitt handicap et eneste øyeblikk av dagen. Sett Dem selv i samme situasjon. Vær imidlertid hjelpsom når det trenges. Det er ingen skam å ha vanskelig for å komme av og på en trikk f.eks. Vær derfor ikke redd for å tilby Deres hjelp på en naturlig måte - uten å gjøre noe vesen av det.
Og blir De tilbakevist, er det ingen skade skjedd.
Det viktigste er jo, selv å være høflig, naturlig og hensynsfull mot andre. Småtingene i dagliglivet blir så meget lettere ved det. Og livet består jo av små ting, som i det lange løp - sten for sten - bygges sammen til et stort byggverk.
Høflighet begynner hjemme, og foreldre gjør sine barn dårlig tjeneste hvis de ikke lærer dem til å klare seg sosialt, også når det gjelder skikk og bruk og takt og tone - kort sagt ta hensyn til andre.
Et barn som ikke hilser, eller takker for seg, eller viser tilbørlig beskjedenhet, tar hensyn til eldre mennesker osv., vil ikke bli likt av andre. Og et barn mistrives hvis andre ikke liker det.
Eksemplet er den beste læremesterm og et barn som vokser opp i et miljø hvor det som en selvfølge tar hensyn til alle innen hjemmets lille samfunn, og hvor det kreves en viss form og en høflig omgangstone - selv i dagliglivets travelhet - vil ta med seg noe verdifullt ut i livet.
"Regler" for takt og tone kan ha et visst skjær av latterlighet hvis de misbrukes. Men det vil alltid være behov for en viss form tilpasset miljøet, tiden og situasjonen.
Fra boken "Takt og god tone ved små og store anledninger" (1961) av Sante, en bok som neppe vil komme på mote igjen med det første.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar