Akk, vi må se det i øynene. Når det kommer til de unge pikene i litteraturen er utvalget heller beskjedent. De fins nok, men helst som objekt, fremmedelement sett i relasjon til det mannlige subjekt. Eller som ble fotografier, overeksponert av altfor megen maskulin sol. Når den engelske forfatterinnen Elizabeth Bowen skal beskrive en kvinne som står urørlig og venter, tyr hun til følgende sammenligning:
- Hun sto like ubevegelig og uttrykksløs som en ung pike i en roman skrevet av en mann.
- Akkja.
Men hva så med våre kvinnelige forfattere? Burde ikke det være en oppgave for dem - å skildre den unge piken innenfra? Hun har jo dog en viss interesse. Om ikke annet som gjenstand for så megen maskulin attrå og brunst. Men det er ikke så enkelt.
Nei, det er slett ikke så enkelt. - For det første er det unge piker, muligens en tanke mindre eksibisjonistiske når det gjelder det sjelelige, enn de unge menn, for å si det på en skånsom måte. Den samme unge pike som villig poserer for fotografen i diminutiv bikini, blir viktoriansk når det gjelder å eksponere sitt sjeleliv.
Hvorav enkelte skarpsindige unge menn slutter at hun ikke har noe. Men hvorfor skulle man ikke vise frem en vakker og lytefri kropp? At eldre og yngre kvinnelige forfattere ikke utleverer sin ungdom, eller iallfall ikke gjør det så hemningsløst som mange av sine mannlige kolleger, kan skyldes så mangt.
Ofte er det nok en viss, unnskyld, beskjedenhet; en fornemmelse av at det kan jo ikke ha almen interesse at jeg utleverer meg selv i alle detaljer - en tanke som ikke alltid faller de unge menn inn.
Men det kan jo også skyldes redsel for å havne i ungpikelitteraturen.
Selv en Rosamond Lehmann er blitt utsatt for det.
Et utdrag fra et essay (1957) skrevet av vår alles kjære Ebba Haslund.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar