Stalker

Filmen "Stalker" lar seg best karakterisere som en pilegrimsferd, en form for søken etter viten, i en abstrakt og episk handling lagt til en liten by i Russland i nærheten av det vi etterhvert får vite kalles eller omtales som Sonen.
Her lar temaer som religion, kunst, musikk, tro/tvil og vitenskap seg blande med et særdeles estetisk billedspråk som treffer intuitivt og åpner dører til rom hvor de eksistensielle spørsmål ligger bevart.

Andrej Arsenyevich Tarkovskij (1932-1986) er kanskje den mest innflytelsesrike filmskaper Russland noensinne har fostret (Sergei M. Eisenstein må være den eneste reelle utfordrer), og han har vist seg å være en regissør av et kaliber man enten elsker eller hater. Signifikative trekk ved hans filmer er den poetiske rammen på det pittoreske og levende lerretet, spekket med religiøse, metafysiske og filosofiske referanser. Rent tematisk tenderer hans filmer ofte mot lengsel til barndommen/fortiden, drømmer, tro og refleksjon, hvor tilbakevendende fremstillinger i billedpoesien også inkluderer levitasjon og rennende vann (særlig innendørs regn).
Vi av den mer panegyriske arten vil hevde han ikke bare laget visuelt betagende kunst, men snarere skapte en enigmatisk opplevelse for sitt publikum å "jobbe" med. Men kunstens varmende stråler treffer dessverre - og naturligvis - ikke alle. Beskyldninger om manglende dramatisk struktur og/eller plot er slettes ikke uberettiget, men det er formodentlig i kombinasjon med de svært lange og dvelende sekvenser(samt temaenes kompleksitet) at resultatet fort kan beløpe seg til - for den rastløse sjel - en forvirrende og pretensiøs skildringsonani hvor det dypsindige forveksles med det tåkefulle og meningsløse.

En ting er i alle fall sikkert: Regissør krevde uhorvelig mye av sin seer. Som en apoteose over Tarkovskijs tidligere anliggender, stikker den merkverdige "Stalker" seg frem på flere måter, og kan gjerne oppsummeres som selve kronen på verket over en samling kinostykker hvor samtlige burde få lov til å besmykke seg med hodeplagg av den noble sorten.
Dette er imidlertid en film som blir så god eller dårlig man selv ønsker. Men stiller man med åpent sinn og tillater seg en reise til Sonen, kan det bli en skjellsettende opplevelse hvor grublende tanker og vidløftige assosiasjoner frigjøres. I så fall vil evigvarende, lystbetonte og hjemsøkende minner fra "Stalker" flyte i små livlige bekker og dyppe frydefullt i en kulp fremst i den frontale hjernelapp.

Løst basert på en novelle av brødrene Arkadi og Boris Strugatskij, som er for pionérer å regne innen moderne russisk science fiction, tok Tarkovskij utgangspunkt i de mer moralske aspektene ved historien. De "fantastiske elementene" som kjennetegner den opprinnelige beretningen, skar Tarkovskij enkelt og greit vekk. Dette er ikke en reise i det ytre rom, men snarere det indre. Og selv om den dypt religiøse Tarkovskij uttrykte sin fascinasjon både for UFO-er og det paranormale, var dette en genre regissør ikke nødvendigvis omfavnet hjertevarmt: "I vår verden, fri for det spirituelle, er religiøs kunst erstattet med science fiction ... det er en sublimering av det transcendentale".

Sonen er et avstengt område, strengt bevoktet av militære styrker. Det antydes at et meteorittnedslag har funnet sted, eller at Sonen muligens kan ha vært åsted for en UFO-landing. Mennesker som har trosset advarslene og saumfart den forbudte sfære for eventuelle svar, har aldri kommet tilbake.
Myten forteller at i sentrum av dette postapokalyptiske ingenmannsland man omtaler som Sonen, eksisterer et rom hvor de innerste drømmer eller de ubevisste ønsker går i oppfyllelse.
Vi blir så presentert for en såkalt Stalker hvis gebet innebærer å veilede mennesker inn og ut av dette nærmest hellige stedet - en profesjon like mye en velsignelse som et lodd i livet. Stalkerens datter er mutant, og det insinueres at hennes sykdom er som en direkte følge av farens stadige utflukter til Sonen. Dit skal han, på tross av hustruens protester, føre Forfatteren og Professoren. Begge fulle av moralske konflikter, og tilsynelatende parkert på en korsvei i livet. Som et kall skal Stalkeren tenne en gnist av håp i dem begge, på en ferd hvor selve reisen kanskje er målet, underforstått betydningen av det forlokkende rommet.

Ifølge Stalkeren er Sonen et gåtefullt og farlig sted; en slags levende ikke-materialisert sfære full av feller hvor, paradoksalt nok, kun de som er frarøvet alt håp levnes en sjanse til å overleve, og til syvende og sist få sine innerste ønsker innfridd. Dette er hans sanktuarium; en verden hvor naturkreftene angivelig har opphørt, hvor stillheten hersker, logikk utfordres og ens virkelighetsoppfatning sakte brytes ned – men, hvor konvergensen er total.
Sonen er kanskje en illusjon, muligens totalt betydningsløs i skjæringspunktet mellom drøm og virkelighet. Selv hevdet Tarkovskij at filmen er fri for allegorier, symbolikk og esoteriske budskap: "Sonen er en sone. Sonen er livet. En mann som forsøker å ta seg gjennom den vil enten lykkes eller mislykkes. Alt avhenger av egen selvrespekt og evnen til å skille mellom vesentlig og uvesentlig".

Filmen er stillferdig sjelegranskende, nærmest innadvendt i uttrykket, men allikevel langt fra avpersonalisert eller utilgjengelig. Som en konsekvens av Forfatterens og Professorens ukjente motiver for reisen, og ikke minst, mysteriet knyttet til det hemmelige rommets eksistens, følger intensiteten filmen på en lavmælt og subtil måte, og spenningen er fullt artikulert.
Gjennom drømmesekvenser, filosofiske og psykologiske vekslinger, sitater fra Det nye testamente, samt referanser til både Lev Tolstoj, Fjodor Dostojevskij, panteismen og det telekinetiske, åpnes sinn for mildt sagt besværlige temaer i dette mesterverk.

Mange anser filmen som pessimistisk – mennesker utadtil fortapte i et samfunn som mest av alt ser ut til å være rammet av en ulykke av kjernefysisk karakter, hvor Forfatteren og Professoren kan leses som desillusjonerte representanter for dette moderne samfunnet, og Stalkeren som en reddende Messias.
Selve Sonen er ikke særlig bedre. Den brutale ironien i å finne håp blant evig forurensning, søppel, skrot, brukte sprøyter og knust glass, er tungt påfallende. Med fantastisk kamera/foto, er det dunkle og dystopiske samfunn vidunderlig gjengitt i sepia, sort/hvitt og i farver. Tarkovskijs maniske tanker omkring det holistiske, inviterer seeren til å se gjennom prismet fra flere kanter. Håpet ligger der - i underbevisstheten, blant svarene, blant gåtene. Sonen visker vekk grensene mellom objekt og subjekt, fantasi og virkelighet, Sonen gir slipp på gravitasjonen og fordufter langt utover det sanselige. Tarkovskij uttalte følgende: "Det moralske vakuum som forgifter den moderne verden, bare kan overvinnes av menneskelig kjærlighet".

Tarkovskij aspirerte vel aldri til betegnelsen folkekjær. Hans visuelle epos av en nøtt, som kanskje best kan sammenlignes med Kubricks "2001", og forøvrig hans egen "Solyaris", byr ikke på eksplosjoner, spjåk, billig frieri eller "smart" dialog jagende en forløsning i kjent Hollywood-stil. I all sin unike prakt befinner den seg, rent filmatisk, kanskje et sted mellom Ingmar Bergman, Robert Bresson, Luis Buñuel, Carl Theodor Dreyer og Kenji Mizoguchi. Dette er kunstfilm i syntese med det "tenkende jeg", hvor det grunnleggende handler om å se den store sammenhengen i den lille detaljen og den lille detaljen i den store sammenhengen. Om det å være et ydmykt menneske underlagt lover i et kosmos vi kanhende ikke rår over, på søken etter det harmonisk helhetlige. "Stalker" kan lede til dypere erkjennelse og bli en åndelig berikelse. Andrej Tarkovskij beviser hvorfor og hvordan film er kunst.
Personlig må jeg innrømme at første gang jeg så filmen, var den en liten skuffelse. Men Stalker begynte snart å forfølge meg - jeg drømte om den, den tvang seg frem fra erindringen, insisterte på å bli sett igjen. Og igjen. Slik har det blitt. Stalker er en unik opplevelse, en slags erfaring. Gjerne transcendental.

Som en kuriositet med bismak kan nevnes at Stalker har fått stempel som profetisk. Etter sigende er filmens inspirasjon hentet fra Majak-ulykken i det tidligere Sovjetunionen. I 1957 eksploderte en tank med radioaktivt avfall og eksponerte 272 000 mennesker i 217 nærliggende byer og bygder for stråling, og kjempemessige arealer ble fullstendig lagt øde. I "Stalker" kastes riktignok de estetiske lys over nedlagte fabrikker, avfall, ruiner og generell menneskelig ødeleggelse, men kulissene er dessverre av autentisk art. Deler av filminnspillingen foregikk blant annet ved Pirita-elven nær Tallin, hvor et kjernekraftverk dumpet store mengder gift og la et samfunn i grus. ”Sneen” som faller om sommeren er unektelig visuelt betagende - dog med uhyggelige undertoner - og den skummende elven med det spøkelsesaktige skjæret, tjener også som en underbyggende faktor til filmens "dommedagsstemning". Men dette er da altså ikke effekter fra filmselskapets trylleeske. Det er simpelthen kjemisk avfall. Flere medlemmer av filmteamet fikk umiddelbart alvorlige allergiske reaksjoner som dessverre endte i kreftrelatert død, og Tarkovskij led samme skjebne noen år senere. Ringen ble sluttet få år etter premiéren, da Tsjernobyl-katastrofen var et faktum. Som en slags honnør kalte arbeiderne som i ettertid tok seg av den ødelagte kjernekraftreaktoren seg for "Stalkers", og det øde området rundt reaktoren ble referert til som "Sonen".

God film!