For at et betydelig åndsprodukt straks skal kunne utøve en bred og dyptgående virkning, må det være et hemmelig slektskap, ja, en overensstemmelse mellom skaperens personlige skjebne og den samtidige generasjons almene lodd. Mennesker vet ikke hvorfor de berømmer et kunstverk. Uten på noen måte å være kjennere mener de å oppdage hundrer av fortrinn ved verket bare for å motivere sin begeistring for det.
Men den egentlige grunn til deres begeistring er noe ubestemmelig, sympati.
Aschenbach hadde engang på et lite iøynefallende sted direkte sagt at nesten alt stort som blir stående, står som et Tross Alt, og er blitt til tross bekymring og kval, armod, forlatthet, legemssvakhet, last, lidenskap og tusener av hemninger. Men det var mer enn en henkastet bemerkning. Det var en erfaring, var simpelthen formelen for hans liv og berømmelse, nøkkelen til hans verk.
Hvilket under da at det samtidig var den moralske karakter, den ytre holdning hos hans mest særegne figurer?
For tiden leser jeg altså "Døden i Venedig" av Thomas Mann (påbegynt i går) og Kritikk av dømmekraften" av Immanuel Kant (påbegynt i romjulen) om hverandre. Det går fint. Kants "Kritikk ..." er et strengt filosofisk verk, og Mann er jo kjent for å skrive romaner og noveller med ikke bare filosofiske innslag, men hvor betydelige filosofiske argumentasjoner finner sted, da tenker jeg spesielt på "Trollfjellet".
"Døden i Venedig" treffer meg først og fremst med sitt vakre og poetiske språk, og det er en fryd å mate øyne og sjel med Manns stilistiske beskrivelser og skildringer av den fornuftbaserte og melankolske dikteren Gustav von Aschenbach (hvis fornavn og enkelte biografiske trekk er hentet fra komponisten Gustav Mahler) og hans skjebnesvangre møte med en fjorten år gammel gutt.
"Den platoniske forelskelsen blir et uttrykk for den trette og etter hvert syke kunstnerens lengsel etter indre skjønnhet, men også en drift mot døden".
Filmen av Visconti har vi sett, den er en perle! Men novellen skinner som den klareste stjerne på en mørk vinterhimmel.
2 kommentarer:
Undertegnes herved. Tomas Mann er en utrolig beskriver.
Jeg prøvde meg på hans bokserie om Josef. Det var smertefullt! Han formidlet smerten ved å utøve både moderne teologi, og samtidig å formidle fortellingens poetiske utrykk og opprinnelige naivitet.
Det var en selsom leseropplevelse, og jeg anbefaler det ikke, men det ville glede meg å høre andre uttale seg om dette.
Så om du engang stålsetter deg for å møte Hr. Manns sjelelige og litterære dilemma i Josefbøkene, håper jeg du blogger om det etterpå.
Predikeren.
Den noe tvetydige anbefaling er herved mottatt. Jeg har ikke lest Josefbøkene - kanskje gjør jeg det en eller annen gang?
Legg inn en kommentar