mandag 31. januar 2011

Når Kristus fornektes


Disse herrer (John Stuart Mill, Charles Darwin, David Strauss) mener - efter hva man forsikrer meg - på ingen måte å forkynne barbariet; for eksempel, når Strauss hater Kristus og opphøyer det til et prinsipp å spotte og håne kristendommen, så tilber han ikke desto mindre menneskeheten i dens helhet, og den forkynnelse han kommer med, kunne ikke være edlere og mer opphøyet.
Det er meget mulig at det forholder seg slik, og at målet for alle samtidens ledende talsmenn for Europas fremskrittstanke er både filantropisk og storslagent. Men dette synes meg til gjengjeld å være hevet over tvil: at man kunne bare gi disse store moderne professorer den fulle og hele mulighet til å avskaffe det gamle samfunn og bygge et nytt, så ville resultatet bli slikt et mørke, slikt et kaos, noe så plumpt, så blindt og så umenneskelig, at hele byggverket ville styrte sammen under menneskehetens forbannelser endog før det var ferdigbygget. Når Kristus fornektes, kan menneskeånden frembringe de mest forbausende resultater. Det er et aksiom. Europa, i det minste i de høyeste representanter for sin tenkning, forkaster Kristus; og vi er, som man vet, nødt til å efterape Europa ...


- Fjodor Mikhailovitsj Dostojevskij, "Grazjdanin" (Borgeren) 1873.

Slavofilene i Russland førte sin kamp mot de vestvendte radikalerne (zapadniki; av zapad = Vesten); de stod på det gamle Russlands grunn, med feste i dets åndelige og religiøse tradisjoner, og bekjempet innflytelsen fra Vestens gudløshet og overfladiske overtro på vitenskapen. Først og fremst var det diktergeniet Dostojevskij som gjorde denne åndskamp til stoff i noen av de største dikterverker i verdenslitteraturens historie.

Dostojevskij var i sin ungdom tilhenger av den vestvendte radikalisme som så mange i den russiske intelligentia var inspirert av. Et lengre tukthusopphold i Sibir gjorde ham til en troende kristen; og i lyset av troens erfaring så han klarere det russiske folks arv og oppgave - og hulheten i sine egne tidligere meninger. Mot det vantro, radikale Vesten satte han troens Russland - et kraftsentrum for fornyelse i Kristi ånd. Hans store romaner, så rike på et liv som sprenger alle skjemaer, var også tenkt som kampskrifter mot de radikale samfunnsstormere - anarkister og sosialister, vantro liberalere og vitenskapsdyrkere - som i hans øyne var "besatte" av fornektelsens og ødeleggelsens ånd.

- Lars Roar Langslet

2 kommentarer:

Anonym sa...

Ja, dette er de tanker vi trenger å sette oss inn i, nå mer enn noen gang.
Takk for å hente dem frem!
Det gledet meg at mine "unge håpefulle" umiddelbart satte pris på "Brødrene Karamasov" da vi ofret Oslo et besøk i fjor.
Så er ikke Dostojevskij ute av historien ennå...tenkte predikeren.

jatman1 sa...

Would you more know about Dostojewski, see please here:
http://dostojewski.npage.de/