Brodecks rapport

Etter å ha latt meg forføre og gripe av "Grå sjeler" - denne boken som rettmessig blir beskrevet som "mørk og mesterlig" og som "tåler sammenligninger med de store russiske forfattere" - var mine forventninger til Philip Claudels ovnsferske roman, "Brodecks rapport", mildt sagt himmelhøye. Kort fortalt: Boken innfridde samtlige krav jeg våget å stille, og vel så det. For sjelden har jeg opplevd dysterhet, håpløshet, frykt, samvittighetskvaler, ydmykelse og menneskelig ondskap la seg skildre på en vakrere og mer poetisk måte. For det graves vitterlig i dritten, - man synker ned i den. Og man forblir der.


«Jeg er kloakken, Brodeck. Jeg er ikke presten, jeg er menneskekloakken. Og i hodet til den kan de tømme all materien, alt svineriet, for å skaffe seg lindring, for å lette børen.»


Historien er lagt til et fiktivt land i østeuropa(?) - antagelig rundt den annen verdenskrig. Fra baksideteksten: "Brodeck kommer inn på det lokale vertshuset og forstår at noe forferderlig har skjedd. Landsbyens menn pålegger ham å skrive en rapport om det som har utspilt seg. De vil at den som leser rapporten skal forstå og tilgi". Dette er utgangspunktet for "Brodecks rapport". Bokens fellesnevner er frykten for det fremmede og ukjente, med temaene moral og tilgivelse som viktige bærebjelker. Kontrasten hat/kjærlighet - sadisme/uskyld, og sort romantikk, samfunnets tap av moralsk orden, underkastelse under samfunns- og naturlover, fremmedgjørelse, isolasjon, kroppens uverdighet (utsondringer, skitt, skam) og et altoverskyggende fokus på det håpløse og heslige, viser at Claudel - rent genremessig - låner elementer og virkemidler fra såvel tragedien som satiren. Og disse lar seg blande i et dragsug av en dramaturgi som løftes av møysommelig broderte setningskonstruksjoner og storslagen bruk av metaforer og symbolikk. Historien er holdt i en langsom, litt gammelmodig stil, uten å fremstå arkaisk (eller utpreget tungrodd) , med en tone som er enkelt fremlagt, farlig treffende og med en lavmælt eleganse som masserer sjelen. Men det er langt fra bare en vev av fine ord hvor forfatteren blir selvnytende ordonanist. Både Hamsun og Celine kan fungere som gode referansepunkter, men Claudels særegne fortellermåte er nettopp det, særegen. Og jeg vil påstå nokså enestående.

«Leiren lærte meg det paradokset: Mennesket er stort, men vi er aldri på høyde med oss selv. Det er en umulighet som er nedlagt i vår natur. Da jeg la ut på den svimlende ferden, da jeg trinn for trinn gikk ned den motbydelige stigen som førte meg dypere og dypere i Kazerskwir, beveget jeg meg ikke bare mot fornektelsen av min egen person, men også, på samme tid, mot full erkjennelse av beveggrunnene til bødlene mine, og til dem som hadde utlevert meg til dem. Og dermed også, på sett og vis, mot en ansats til tilgivelse.»


Claudel er en dyktig stilist og forteller, i besittelse av en faglig sikkerhet hvor prinsippene språkbygging og ordklasser omslutter hverandre i evig kjærlighetselskov. Det endelige resultat viser at innhold og den rent tekniske form er komplementære størrelser. "Brodecks rapport" er stundom vond å lese - all begredeligheten, den fysiske og psykiske torturen, hvordan et folk og et samfunn projiserer alt sitt oppdemmede hat mot enkeltpersoner, smerten, meningsløsheten - men det er likevel langt fra litterært sensasjonjag, voldsromantikk og forherligelse av kynisme. Boken er også båret av kjærlighet, og den er rørende nydelig.
Det handler mye om naturen; landskaper og dyr, det vakre og stygge - også i metaforisk forstand. For det er naturen selv som har belemret mennesket med en disposisjon for all umenneskelighet. Ondskapen er like uforklarlig som kjærligheten, men med kjærlighet (og tilgivelse) har man universalnøkkelen til å se mennesket i dets rette lys, i sin egen tragedie, og dermed evnen til å befri det. For slik bokomslaget forteller: "Under alt sammen gløder kjærlighet og forhåpning som en svak flamme" - og det er nettopp i skjæret av dette lyset vi fomler oss frem, klamrer oss til håpet. Slik som i Brodecks tilfelle: Det som holder ham oppe er ønsket om å se igjen sin kone. For det er hva det til syvende og sist handler om - tro, håp og kjærlighet.
En stor leseropplevelse. Anbefaling er herved gitt.