Blant de tusenvis av tingene jeg aldri har forstått, er det spesielt én som skiller seg ut. Det er spørsmålet om hvem som var den første som sto ved siden av en haug med sand og sa: "Du, jeg skal vedde på at hvis vi tar litt av dette her og blander det med litt pottaske og varmer det opp, så kan vi lage et materiale som ville være fast og likevel gjennomsiktig. Vi kunne kalle det glass".
Kall meg tungnem, men du kunne plassert meg på en strand til evigheten slutter, og jeg ville aldri kommet på å prøve å lage vinduer av den.
Selv om jeg beundrer sandens mirakuløse evne til å bli omdannet til nyttige ting som glass og betong, så er jeg ingen stor tilhenger av den i dens naturlige form. For meg er den først og fremst en fiendtlig barriere som ligger mellom parkeringsplassen og vannet. Den blåser deg i ansiktet, havner på smørbrødet, svelger vitale gjenstander som bilnøkler og mynter. I varme land brenner den føttene dine og får deg til å si: "Å!Å!" og hoppe ut i vannet på en måte som mennesker med bedre kropper synes er fornøyelig. Når du er våt, klistrer den seg til deg som murpuss og kan ikke fjernes med brannslange. Men - og dette er det merkelige - det øyeblikket du tråkker på et badehåndkle, setter deg i en bil eller går på et nylig støvsugd teppe, faller alt sammen av.
I flere dager etterpå legger du fra deg overraskende, merkelige lite minkende hauger av den på gulvet hver gang du tar av deg skoene, og dusjer omgivelsene med enda mer når du tar av deg sokkene. Sanden holder deg med selskap lenger enn mange smittsomme sykdommer. Og hunder bruker den som toalett. Nei, du kan ha sanden for deg selv.
- William McGuire "Bill" Bryson
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar