søndag 22. februar 2009

God/dårlig litteratur


I A-magasinet på fredag kunne man lese en artikkel kalt "Solstads storhet". Selv har jeg på langt nær lest alle hans bøker, men av det lille jeg har fordøyd stiller jeg meg nokså uforstående til hans "helgenstatus" i norsk litteratur. I mine øyne, en god forfatter, men temmelig oppskrytt. Nok om det.
Gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo, Inger Østenstad, forsøker gjennom avhandlingen "Hvorfor så stor?" blant annet å finne svar på nettopp det; Solstads storhet.
Det fins ingen objektive kriterier for litterær kvalitet. En litterær fortolkning av et stort verk kan bidra til verkets storhet og verdi, men forklarer ikke storheten. Min hypotese er likevel at det er mulig å analysere årsaken til at litteratur lykkes og at det er Solstad, og ingen andre, som har fått ry som Norges største nålevende forfattere. Grunnpåstanden er: Man kan ikke lage stor litteratur ut av dopapir. Solstads storhet kommer fra verket selv. Men bøkene blir ikke så store hvis ikke venner og lesere med definisjonsmakt gir sin tilslutning.

Bøker og forfattere som har betydd mest for meg, behøver ikke være de store kanoner i verdenslitteraturen - naturligvis, og heldigvis. Og de penneknekter som til enhver tid har bygget rede på toppen av bestseller-listene, eller de bøkene som "alle" snakker om, behøver ikke jeg lese av den grunn. Altså at "alle" har lest dem.
Men vi trenger begge deler - god og dårlig litteratur, noe annet er komplett umulig. I denne betydningen betyr "betydd mest for meg" de beste bøkene. Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig. Språket kom i annen rekke. Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; at bare en særlig streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede teknisk hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer. Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter. God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse. Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mere intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Hva tror dere - hvor ligger forskjellen mellom god og dårlig litteratur?

3 kommentarer:

Janke sa...

Det er et vanskelig spørsmål, men at det faktisk ER et skille mellom god og dårlig litteratur syntes åpenbart for meg.
Morgenbladet hadde også en lang artikkel om Solstad, og jeg syntes det er en interessant prbl.stilling. Særlig fordi Solstad først og fremst blir hypet av menn. Se ulike jeg-digger-deg-solstad blogger og diskusjoner - det er mange menn som bidrar. Et kjennetegn på disse mennende er at de er xtremt selvhøytidlige. Jeg tror at dette henger sammen : selvhenførte menn og konsensus om at Solstad er xtraordinær.
Jeg syntes Solstad er helt ok, ja - av og til ganske glimrende. Som forfatter vel og merke.

Lille søster sa...

Jeg synes du har formulert det veldig bra!
Men det er veldig vanskelig å formulere hva litterær kvalitet er, jeg vet ikke om jeg tør prøve.
Og samtidig er det bra at vi ikke kan lage noen formel for hva som er god litteratur.
Dårlig litteratur er vel bøker som er preget av klisjéer, både språklig og innholdsmessig. God litteratur har egenart. Det vanskelige er å sette ord på hva skillet mellom virkelig stor litteratur og middelmådig litteratur er. For den middelmådige kan ha mange av den store litteraturens kjennetegn. Og likevel er den middelmådig.
Og så har du dette med smak da...

Bai sa...

Eg har nyleg lese ein artikkel av Erling Aadland, ein av universitetet i Bergen sine litteraturvitarar. Han skriv om "intellektuelle følelser", som dette "noko" som skiljer god og dårleg lyrikk frå kvarandre. Eg liker det uttrykket, fordi det eg ser på som god litteratur ofte både har eit intellektuelt og eit emosjonelt perspektiv. Det neste spørsmålet blir jo kor vidt dei "intellektuelle følelsane" er kollektive eller subjektive.