Bloggprisantydning

Bevare meg vel! Den elskelige Dipsolitteraten har virkelig gått av skaftet; han har nettopp forært meg, den yppige rosabloggeren Sjeldnere enn rosa pip-piper, et sjokkrosa bloggdiplom i form av tre muffins med kirsebær på toppen!
Ja, her er det saktens noe muffens på gang, og man mer enn aner både svaner og burugler i den sagnomsuste mosen.
Dog. Man takker så ydmykt.
Takk, takk (naturligvis bukkes det også).

Og før stafettpinnen hives avgårde, det vil si videre til bloggere man verdsetter, skal det altså anbefales tre bøker. Så, hva med disse godbitene?

1. John Steinbeck: "Vår misnøyes vinter".
Steinbecks fortellergenius og skjebneskildringer (ofte av mennesker på skråplanet) er viden kjent. I denne romanen møter vi diskenspringeren Ethan, en rolig og tilsynelatende kjedelig familiemann i en enda roligere og kjedeligere by i New England.
Men det ulmer bak fasaden. Den slu Ethan planlegger den perfekte forbrytelse.
Uten å røpe for meget: Ethan (og hans barn - i en sidehistorie) tar i bruk utspekulerte metoder for å nå sine mål, og om straffen unngås, så vil den uunngåelige samvittigheten rette sitt granskende øye på dem.
Med humor og sjarme har Steinbeck skrevet en liten perle av en bok som omhandler makt, moral, ære og samfunnsposisjoner.
Og spør du meg, bør all god litteratur på et eller annet vis dreie seg om moral.


2. Nikolai Gogol: "Døde sjeler".
Kort fortalt: Handelsmannen (og lurendreieren) Tsjitsjikov ankommer til en russisk landsby i den hyggelige anledning for å kjøpe livegne som har omkommet siden forrige folketelling.
Dette er en humoristisk og smått absurd bok med religiøse intensjoner, den er generelt samfunnskritisk i formen, dialogen er merksnodig og latterfremkallende - og Gogol selv "så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie".
Fortellingen er storveis på mange måter, og språket er, som alltid med Gogol, sobert og klart - og derfor er det en fryd å spise "Døde sjeler" med øynene.

3. Graham Greene: "Slutten på leken".
Greene er blant favoritteggene i svaneredet, og denne mørke og spennende kjærlighetsromanen, kanskje hans aller beste og mest intense, inneholder det meste. Fra bokens omslag: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet".
Jeg tror virkelig det er sant.


De som herved får stafettpinnen i hodet, er som følger:
Lille søster, Epistler og Predikeren

Krøllete hus

Her står det halvgamle krøllete huset og skjener med keramikk i alle vinduene. Moderniteten har fått has på nesten hele Tønsberg, men Graabrødregaten holder stand.
Her er boerkrigen ennå ikke begynt. Innenfor porten står to tilårskomne sykler og omfavner hverandre med frost i ekene. Og innenfor der igjen står Eva Bødtker Næss, med fjeset fullt av streker som nesten er kommet helt frem. Smilet hennes smitter og varmer som solskinnsvær. Det er sånn det er.
Hun knirker vei oppover trappen til kjøkkenet, hvor Odd Børretzen sjenert står med ryggen til i olabukser og grå ullgenser. Så lang og tynn at han nesten kan gå gjennom brevsprekken når han skal inn og ut.

Slik er åpningen av et intervju Niels Chr. Geelmuyden har gjort med Odd Børretzen for bladet Kapital. Jeg liker den svært godt, og det gjorde visst Odd Børretzen også. Faktisk så godt at han samtykket til en samtalebok, "På gyngende grunn - samtaler med Odd Børretzen" (2005). Han var nemlig noe skeptisk til Geelmuydens kjente sjofle stil og de berømmelige harseleringer med hans "ofre".
Men boken er lun, varm, underfundig og tankevekkende - og ikke minst velskrevet.
Selve historien eller handlingen i boken, hvis man kan tillate seg å kalle den det, duver frem på en bedagelig måte; det hviler nærmest en trygghet og ro over disse samtalene som vokser seg frem side for side.

Og når de to reflekterte herrer - den ene en ydmyk og melankolsk skeptiker: "Du må huske på at jeg er et helt alminnelig menneske. Jeg er ikke noen Arne Næss. Jeg er ikke noen klok person med gjennomtenkte holdninger og tanker", og den andre, vel han forteller det best selv: "Jeg har gradvis blitt mindre sjofel, eller sjofel på en mer hensynsfull måte", med samlet skråblikk betrakter livet og verden, blir resultatet simpelthen "en uforutsigbar og morsom bok, full av springende refleksjoner omkring hva det vil si å være menneske".

Ord

Klare tanker og dype følelser. Alt kan avhenge av det ene riktige ord.
Hver tapt nyanse, hvert oversett eller forbudt ord er derfor verdt å kjempe for.
Riksmålet er vår kulturs viktigste skanse.

- Unn Bendeke,
universitetslektor, oversetter.



Godt sprog må være klart og presist (men gi rom for anelser); normbevisst (men med sans for avvik når effekten krever det); nyansert (men aldri overlesset og oppstyltet); klangfullt i lyd og rytme (men aldri gli ut i klingklang).
Stil betyr alt, men den må komme innenfra, avpasset emne og genre. Det er vanskelig.
Men ingenting kan overgå den glede det gir når det av og til lykkes!

- Lars Roar Langslet
journalist, forfatter.

Henrik Groth

Ingenting er farligere enn å sperre for det umiddelbare inntrykk - vi taler her først og fremst om kunst. Like skuffende er det når det umiddelbare inntrykk blir mottatt, for derefter å bli underslått eller desavouert av den kritiske intelligens.
Det har alltid undret meg at man ikke har anstillet betraktninger om dette. De ville føre til den sørglige konklusjon, at de som profesjonelt vurderer og formidler former for kunst og skjønnhet til almenheten, ikke forstår å bevare det spontane inntrykk intakt. Når vi leser kommentarer og kritikk virker det ofte kunstig fordreiet, som om kritikerene ikke hadde sett eller opplevd det samme som jeg.

Jeg hører selv til de få som - ikke uten anstrengelse - har tviholdt på min uvitenhet. Især har jeg unngått enhver faglig spesialisering, som om det gjaldt å forsvare min dyrebare, åndelige mødom mot alle besser-wissere. Heller da legge seg åpen for frie assosiasjoner fra fjerne og fremmede, men befruktende kunnskapsområder. Det finnes estetiske veiledere som forener opplevelse med begrunnet kritikk. De er sjeldne fugler.

Et lite utdrag fra essayet "Om å forstå seg på noe" av Henrik Groth.
Litt underlig er det at ikke flere nevner den glimrende (og provoserende) artikkel- og essayforfatter(han var først og fremst forlegger og politiker) Henrik Groth (1903 - 1983).
Han skrev vittig, ofte med en ertende, småinfam og selvironisk tone. Men tekstene preges først og fremst av at de var reflekterte, intelligent skrevet.
Men hør ikke på meg - les heller hva disse hadde å si om den godeste Groth:

"Norges morsomste melankoliker ... han er visere enn de fleste".
- Bjørn Kolstad, Morgenavisen.


"Han er jo morsom. Altså "en moromann" og ferdig med ham - det var bare et underholdende gys: Bø! For ingen skriver da vel så lekende om det som kaller på tårene? Jo, Henrik Groth gjør det. Slik er hans form - over noen bekymrende vyer inn i det kommende, et alvor på håpløshetens grense. Om nødvendig, får en lese ham to ganger - nyte ham den første og rystes inn i sin sjel den andre ... Farligere utfordrer ingen oss her på berget".
- Hallvard Rieber-Mohn, Arbeiderbladet.


"Groth har rett, han bør henges".
- Per Thomsen, Stavanger Aftenblad.

Store Norske Leksikon har en informativ artikkel om Henrik Groth her.
Nå har De intet annet valg, enn å lese ham fra perm til perm.
Om igjen og om igjen.

Fra "Livets lenker"

"Hvis troen er vakker, så spiller det ikke noen større rolle at den ikke er så sannferdig. Det er å forlange temmelig meget at allting skal tiltale både ens fornuft og ens estetiske oppfatning. Jeg ville at Betty skulle bli romersk-katolsk, men hun er protestant av alle krefter. Religionen er jo avhengig av ens lynne. En er i stand til å tro på hva som helst når en først er religiøst anlagt, og hvis en ikke er det, vokser en fra religionen. Kanskje religionen er den beste morallæren. Den er vel akkurat som de stoffene dere leger lager medisin av: hver for seg spiller de vel ingen rolle og gjør ingen nytte, men blandet sammen virker de på hverandre og blir fin medisin. En har nytte av moralen fordi den er bundet sammen med religionen. Når en ikke lenger tror på religionen, har en moralen igjen. Et menneske har større sjanser til å bli et godt menneske av å lære om Guds kjærlighet, enn av å lese Herbert Spencer."

Den snurrige fritenkeren, reklamemannen og bohemen Thorpe Athelny til Philip Carey under deres "bli bedre kjent"-middag.

Noen sitater om boken

Bøker har fortrinn sammenlignet med mennesker. De setter tanker i bevegelse, noe mennesker sjelden gjør. Og de tier når man ikke spør dem.
- Georg Brandes


Et hus uten bøker er som et legeme uten sjel.
- Marcus Tullius Cicero


Det virker som om noen bøker er skrevet, ikke for at man skal lære noe av dem, men for at man skal få greie på at forfatteren har visst noe.
- Johann Wolfgang von Goethe


Gud forby at folk leser bøkene våre bare for å finne de saftige passasjene!
- Graham Greene


Det finnes hverken moralske eller umoralske bøker. Bøker er godt eller dårlig skrevet, det er det hele.
- Oscar Wilde


En bok som ikke fortjener å leses to ganger, fortjener heller ikke at man leser den første gang.
- Karl Julius Weber


Ikke alle bøker er så kjedelige som leserne deres.
- Henry David Thoreau


Det er ganske pussig å legge merke til at de fleste dagbøker er skrevet om natten.
- Robert Storm Petersen


Jo flere tankestreker det er i en bok, desto færre tanker.
- Arthur Schopenhauer.


Bøker er en tvilsom handelsvare. De trykkes av folk som ikke forstår dem, selges av folk som ikke forstår dem, bindes inn, leses og kritiseres av folk som ikke forstår dem. Og til alt overmål: de er noen ganger skrevet av folk som ikke forstår noen ting.
- Yosef Lichtenbaum


Man må kreve av en bok, som fortjener dette navnet, at den forandrer leseren. Etter å ha lest den er man ikke lenger den samme.
- Ernst Jünger


Bøkenes mangfold gjør oss uvitende.
- Francois de Voltaire


Også dårlige bøker har sin gode side: den siste.
- John Osborne


Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige.
- Henrik Wergeland


Til verdens truede arter, som pandaen, blåhvalen, de danske ølkuskene og den bengalske tigeren, kan man nå regne boken.
- Henrik Wivel

Turist i kirken.

"En turist i en kirke er dummere enn en spurv i tranedans. Han er ikke til, han er av-jeg'et. Likevel synlig som en soldat i fiendeland. Med undring har man sett andre i samme situasjon, men altså tydeligvis ikke likesinnede, skride uanfektet rundt blant mennesker som dyrker sinde gudelige gjøremål som en pause i forretningene. De har krav på å ha det for seg selv."

- Johan Collett Müller Borgen.
(bilde: snl.no)

Sex i litteraturen?

Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?

Ord for dagen

"Landstrykeren har det til felles med kunstneren, og kanskje med gentlemannen, at han ikke tilhører noen klasse. Han lar seg ikke forbløffe hverken av fantens usjenerthet eller av fyrstens etikette."

Fra boken "Skillingen og drømmen" av W. Somerset Maugham.

Og meget har endret seg ...?

Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.

- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.

Stemningsrapport

Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

Littérature engagée

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Sett gjennom gullbriller

Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.

Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

Kjære Død

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

En lettbent utfordring

Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!


Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.


Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?

Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!