Og meget har endret seg ...?

Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.

- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.

Stemningsrapport

Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

Littérature engagée

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Sett gjennom gullbriller

Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.

Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

Kjære Død

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

En lettbent utfordring

Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!


Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.


Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?

Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!

Seriemonogami

En skikkelig bibliotekkunde er som en elsker. For ham finnes det bare én bok, nemlig den han vil lese nå; og mens han fremdeles er på leting, tenker han ikke på mengden, men på den ene boken som venter på ham et eller annet sted. I alle fall har han en tilbøyelighet til seriemonogami, og hver bok er en ledsager i denne leseprosessen.

- Dietrich Schwanitz.

Livets begrensning

Bevisstheten om at livet er begrenset gir en ubegrenset verdi til hvert enkelt øyeblikk.

- Epikur

Boller i ovnen.

Niels Chr. Geelmuyden er en stor stilist og en vittig mann. Og vittige mennesker har ofte et stort alvor i seg. Jeg lar denne teksten tale for seg. Bon Appétit!

Jeg vet det lyder både middelaldersk og gammeltestamentelig. Jeg vet også at jeg som mann ikke burde ha lov til å inneha noen mening om fenomenet. På alle mulige måter er jeg inneforstått med at mitt synspunkt er fundamentalistisk, kvinnefiendtlig og utidsmessig. Likevel synes jeg det er galt av norske leger å avlive enogfemti småbarn hver dag ved våre sykehus. Ved stilltiende å akseptere utryddelse av ti skoleklasser ukentlig har vi her i landet faktisk en høyere barnedødelighet enn man har i Etiopia. Forskjellen består i at vår dødelighet har ord på seg for å være selvvalgt. Noe som selvfølgelig gjør den vesentlig mer tragisk.

Allerede nå fornemmer jeg at mange lesere skummer av raseri over min bruk av begreper som "avlive", "småbarn" og "utryddelse". Jeg kunne som talløse mannfolk før meg isteden velge å betrakte det ufødte barn som "en bolle i ovnen". Spørsmålet er om leseren i så fall ville bli vesentlig mer fornøyd med meg og min menneskelighet. Jeg kan vanskelig skjønne annet enn at det ville være kvinnfrigjørende å forklare oss pungdyr en gang for alle at graviditet ikke handler om et alminnelig bakverk som står til heving. Det bisarre er imidlertid at norske helsearbeidere fyller søppelsekk på søppelsekk med halvstekte mennesker, samtidig som sterke krefter i samfunnet forsøker å innbilde oss alle at mannens grep om livet er blitt mindre.

Det står for meg som helt ubegripelig at moderne kvinner er i stand til å oppleve abortloven som frigjørende. I mine øyne forholder det seg slik at loven imøtekommer alle mannens urgamle ønsker om å unnslippe ethvert forpliktende ansvar. Ved at avgjørelsen legalt er overgitt kvinnen, er mannen kvitt sin svarteper. Skylden og ansvaret er det kvinnen som må bære. Det var hun som valgte. Mannen går fri. Man kan meget vel mene at mannen ikke burde føle det slik. Men moralsk har mannfolk vært på rømmen siden Adams tid. I tyve absurde år har opplyste kvinner demonstrert gatelangs i favør av mannssamfunnets drømmeordning. Så mannsdominert er vårt samfunn at ingen lovendring blir vedtatt hvis ikke menn har direkte fordel av den. Som kvinnegrupper utenlands i tiltagende grad har fått øynene opp for, er det fullt mulig å betrakte selvbestemt abort som en avansert form for kvinnemishandling.

Hva er det man ser hvis man barberer bort alle paroler og gjør seg til en flue på klinikkveggen? I de fleste tilfeller ser man en velhavende mannlig lege med enebolig, ektefelle og tre barn idet han omsorgsfullt fjerner det ufødte barnet til en fattig, ugift og barnløs kvinne. Så forkvaklet av materialisme og tingliggjøring er vi blitt at vi tror omsorgsevne er knyttet til reallønn og boareal. Det til tross for at vi alle av mer eller mindre personlig erfaring vet hvor omsorgsløst rike mennesker kan opptre. Så som legen. Ikke tar han kvinnen alvorlig som mor. Ikke tar han fosteret alvorlig som menneske. Og ikke tar han heller seg selv alvorlig som lege. Noe av det eneste som tas alvorlig er fars ønske om å unnslippe ansvaret og kapitalismens ønske om å beholde en lavtlønnet, stabil kvinnelig arbeidsstyrke.

Jeg kan ikke for at jeg synes det oser av menneskeforakt. Hadde legen tatt kvinnen alvorlig som mor, ville han bladd frem noen tusenlapper fremfor å klargjøre vakuumpumpen. Hadde samfunnet tatt seg selv alvorlig som verdifellesskap, ville man i utgangspunktet aldri foreskrevet død som løsning på et sosialt problem. Det virkelig bestialske består i at utdeling av død er en meget rimelig helsetjeneste. Så billig at gjerrigslekten ikke finner den ringeste grunn til å protestere. Formodentlig er jeg både bakstreversk og fascistoid, men jeg tror ikke at man kan begynne å gradere menneskeverd uten å nedgradere alt menneskeverd. Etter mitt selsomme skjønn spiller det ingen rolle om graderingen skjer på basis av rase, kjønn eller utviklingstrinn. I praksis har Stortinget vedtatt at hele menneskeslekten er kassabel. Nå fjernes én av tre, men intet er til hinder for å fjerne alle tre.

Det råder ingen tvil om at jeg er akterutseilt. Men all den tid man anser et menneske for dødt i det øyeblikk hjertet stanser, synes jeg det virker logisk å regne et menneske som levende i det øyeblikk hjertet slår sitt første slag. Det inntreffer som regel i fjortende dag i svangerskapet. Hva er alternativet? blir det spurt. Jeg synes det er et snodig spørsmål. Alternativet til å drepe har alltid vært å la det være. Jeg har truffet flere kvinner som avbrøt det eneste svangerskapet som skulle bli dem til del. Noen feirer sitt døde barns femårsdag. Det er ingen lett oppgave å forklare slike kvinner at de er frigjort og likestilt.
Selv er jeg ihvertfall så forkvaklet at jeg mener man står overfor menneskeofring i stor stil. Ikke til kvinnens fordel. Ikke til legekunstens fremme. Gevinsten går uavkortet til produksjonssystemet, staten og mannssamfunnet. Dette er jappetiden ingen skriver om. Jappetiden i livmoren.

Campanula rotundifolia

"Inni blåklokken er det alltid tørt, selv om det regner. Humlene søker ly mot regnet inni blåklokken. Der er det akkurat plass til en humle med vannskrekk".

Fra boken "Mads og Mia ser på blomster" (Eidissen/Ransedokken).
Og der ligger altså nivået per i dag. Akk ja.

"Boken"

Vi er et lesende folk, men vi burde lese enda mer. Bokens rolle i samfunnet er en av de sikreste målestokker på kulturell standard, og tiltak for å sikre bredde i litterær produksjon og litteraturformidling er av de viktigste oppgaver i kulturpolitikken.
Vi vet nå at boken slett ikke er blitt dødsmerket av nye medier som konkurrerer om folks oppmerksomhet - den er uunnværlig og uerstattelig. De nye mediene gir til gjengjeld nye sjanser for å vekke appetitt på bøker, og om også skoleverk og opplysningsorganisasjoner spiller mer aktivt med for å styrke leselyst og god litteraturformidling, er mulighetene store for at boken skal få en enda viktigere rolle i fremtiden.
Jeg nevner dette perspektivet først, for boken står i sentrum for ethvert forfatterjubileum - ikke som vare, men som åndsverk. Bokens evne til å gripe, bevege, forarge, gi ny innsikt, nye anelser - det kan hverken vareutstyr eller markedsføring sørge for, det er forfatterens ansvar og gave, som gjør forfatterenn uunnværlig og uerstattelig i kulturlivet.
Norge står i særlig gjeld til sine forfattere. Ja, jeg tror vi kan si det så sterkt at det moderne Norge som vokste frem fra glemsel, vanmakt og uselvstendighet, på mange måter ble formet av sine diktere - formet og tuktet, det kom ofte ut på det samme. En av dem, kanskje den største, skrev i en stipendiesøknad at han så det som sitt mål å lære sine landsmenn å tenke stort. Jeg vet ikke om man kan påstå at han oppnådde det, men det står fast at Norge ville vært et annet land uten det han skrev. Det er fremfor alt norske diktere og forfattere som har uttrykt hva det er å være norsk - og uten uttrykket ville ikke innholdet ha eksistert.
Ifjor feiret vi Bjørnson-jubileum, og jeg måtte i den anledning friske opp halvglemte kunnskaper om flere sider ved hans virksomhet, som for eksempel den store kampanjem han nær sagt egenhendig forte for slovakenes rettigheter. Det slo meg umåtelig sterkt hvilken rolle han spilte i sin samtid - en langt viktigere rolle enn jeg før hadde forstått. Her sitter altså en mann i en avkrok av Europa (slik må jo omverdenen ha sett det), uten stab eller sekretærer, uten andre våpen enn penn og papir - men når han skrev sine artikler, fikk de oppslag på dagen i Europas største aviser, og når han blåste til kamp, var det alltid noen murer som falt.
Vi har hatt og har betydelige forfattere med en helt annen legning. "Å være dikter må være en ensom sak," sa arnold Eidslott i A-magasinet sist lørdag. Det lyder jo ikke som noen foreningsideologi. Men i norsk diktning har begge ytterpunktene sin selvfølgelige plass, og Den norske forfatterforening har gjennom alle år vært et særdeles viktig redskap for å sikre bredden i vår litterære utfoldelse og gi norske forfattere skikkelige kår.
Vi lever i en tid da bølgen av inntrykk utenfra vokser, og stadig flere underholdningstilbud av delvis underlødig kvalitet gjør krav på vår interesse. Det stiller et lite språksamfunn i en pressituasjon. Med adskillig rett tales det om en voksende kløft mellom "kultureksporterende" og "kulturimporterende" land, særlig når det gjelder masseprodusert underholdningsstoff for de nye mediene. Vi hverken kan eller vil stenge våre grenser for den utvekslingsprosessen, selv om den bringer mangt med seg som vi ikke liker - det ville være i strid med de grunnleggende prinsipper som demokratiske land står for. Desto viktigere er det å bygge opp vår egen kulturelle beredskap, gjennom høy kvalitet, som gjør norske kulturytelser interessante også i andre land, og ved støtte til og aktiv formidling av det som har kvalitet.
Forfatterne har her en særlig stor oppgave: å pleie og dyrke norsk språk, som er det viktigste av alle uttrykk for vår nasjonale identitet. Den forflatning vi nå ser og hører i språkfølelse og språkbruk, er et alvorlig sykdomstegn. Forfatterne som viser hva norsk språk virkelig duger til, hvor stort et register det har, og hvor mange ubrukte muligheter det ennå rommer, gjør en livsviktig gjerning i norsk kultur.

Lars Roar Langslets tale ved Den norske forfatterforenings 90-årsjubileum, november 1983.

Dostojevskij på en søndag

"Hun forhørte meg og forsøkte å finne ut av hva jeg egentlig drev med, og da jeg ikke ville ut med det, tok hun den ed av meg at jeg ikke skulle spolere meg selv som en dovenpels og døgenikt. Sant nok, jeg betrodde meg ikke til henne med hva jeg holdt på med, men jeg kan huske at for et eneste oppmuntrende ord fra hennes munn om mitt arbeide, min roman, skulle jeg gjerne ha gitt alle de mest smigrende uttalelser fra kritikere og kjennere som jeg senere fikk høre.
Og så utkom da endelig romanen min. Alt lenge før den så dagens lys, hadde den vakt stort oppstyr i den litterære verden. B. var så glad som et lite barn da han hadde lest manuskriptet mitt. Men nei! Har jeg noensinne virkelig vært lykkelig, så var det faktisk ikke i de første berusende øyeblikk av min suksess, men den gang da jeg hverken hadde lest eller vist manuskriptet mitt for noen ennu - i de lange netter, fylt av oppstemte håp og drømmer og av en lidenskapelig kjærlighet til arbeidet, den gang da jeg hadde levet meg inn i min fantasi, inn i de skikkelser jeg selv hadde skapt - som om de skulle ha vært virkelige personer, mine egne slektninger, ja, den gang da jeg delte deres gleder og sorger og stundom endog gråt mine oppriktige tårer over min fordringsløse helt. Og jeg er ikke i stand til å beskrive hvor glade de gamle ble over min suksess, skjønt til å begynne med var de skrekkelig forbløffede: så besynderlig syntes de det var. Anna Andrejevna, for eksempel, ville slett ikke tro at denne nye forfatteren som alle skrøt så av, var den samme Vanja som osv., osv. - så hun gikk bare å rystet på hodet.
Det gikk lang tid før gamle Ichmenev godtok det, og til å begynne med, da han første gang hørte om ryktene, ble han til og med redd og begynte å snakke om embedskarrieren som var spolert og om det uordentlige liv som var enhver litterats skjebne. Men stadig nye rykter, omtale i tidsskrifter og endelig noen rosende ord om meg fra personer han hadde blind tillit til, fikk ham til å skifte mening. Og da han så fikk se at jeg plutselig hadde fått penger mellom hendene og oppdaget hvor mye det var mulig å tjene på litterært arbeide, forduftet også hans siste tvil".

Fra Dostojevskijs "De fornedrede og krenkede".

Drømmer får som kjent næring av aldri helt å bli oppfylt - og de visner og dør av overoppfyllelse, når metningspunktet inntreffer og overstiges.
Hold altså på drømmene, kjære aspirerende litterater. Men skriv, skriv!
Det er det skapende som er tilfredsstillende, som gir mening - en suksess eller en fiasko burde altså være fullstendig irrelevant. Eller?

Knausdrofobi.

Tilsynelatende har hele landet gått fullstendig av skaftet over en etterhvert så meget omtalt litterær kamp. Du vet hvem jeg snakker om.
Mediene elsker ham. Moren din synes han bare er såååå skjønn (dessuten dyp og mystisk). Bokelskere, bokhatere, bloggere, ja, tilogmed analfabetene skal lese samtlige av hans bind.
Alle vil delta i denne kampen, og alle mener noe om selve kamphanens gunst, stamina og ... hår. Ved en ren tilfeldighet så jeg hvordan VG sist lørdag presenterte den aktuelle forfatters hårsveiser(!) gjennom tidene, - dessuten, hvor han pleier å handle mat(!).
Og "kjendisstylist" Jan Thomas var oppriktig fascinert så klart...

Det er da jeg kjenner det er godt å sette seg ned i godstolen foran den sprakende peisen med et glass utmerket cognac, og kikke sultent bort på de innbydende bokhyllene. Én solid slurk, så enda én ... den brennende sødmen stiger opp i et kaldt hode, og man begynner å nikke smilende over å figurere i sin egen illustrerende klisjé.
Kanskje et par epistler av Nils Kjær kunne passe ved en sådan anledning? De frister unektelig igjen etter nettopp å ha lest ferdig Margrete Kjærs "Nils Kjær og hans samtidige". Eller enda en novelle av William Somerset Maugham? Rimbauds dikt har en sær tiltrekningskraft, Lautréamont likeså, - og Rieber-Mohns betraktninger om livet generelt er alltid forfriskende og nyttig. Dessuten, Dostojevskijs klassiske romaner er en ren nytelse, for ikke snakke om Eidems flanerier, Graham Greenes fengslende historier, eller f.eks. Sigrid Undsets manuskript om Edmund Burke. G.K. Chesterton får meg bestandig til å le (og gråte beundrende tårer), og Gabriel Marcel, Arne Hestenes, Karl Jaspers, Johan Borgen og Gunnar Heiberg skriver så knakende godt! Kanskje en novelle av Jan Jakob Tønseth, eller hva med essayets far, Montaigne? Eller skal jeg rett og slett bare bla litt i Erik Palms "Oppslagsverk for skrivebordet"? Noen historier av Woody Allen?
Mulighetene er så klart mange som Campylobacteriose ved de norske gatekjøkkener.
Men aller helst burde man lese Ibsens "Folkefiende" og et og annet om "Den kompakte majoritet". Det kunne blitt en vekker for noen hver.
Skål for monokulturen, og god bok folkens!

"Jeg tror på melankoliens seier"

(Aftenposten Morgen - 24.11.1986. Odd Eidem intervjuet av Jan E. Hansen)

Odd Eidem ble nylig tildelt et statsstipendium for sitt forfatterskap. Han har mottatt nyheten med glede, sier han. I en samtale med Jan E. Hansen uttaler han seg om samtidens aktuelle kulturspørsmål.

November har senket sin hvite tåkedis over fjorden mellom Oslo og Nesoddtangen.
Odd Eidem ser imidlertid klart i allslags vær. Han sitter ved vinduet og forsøker som han selv sier - å lage noen setninger. Han stirrer ut i høsten.

- Skulle jeg gi et intervju idag, måtte det være for å meddele noe som er en moderne skribents tilværelse. En skribenttype som min i forbindelse med moderne aviser eksisterer ikke mer. Det er aldeles ingen merkverdighet. Det er lenge siden den danske avisen BT innførte minuttkronikken. Å tro at man kan bekjempe denne formen for analfabetisme er bare omsonst fiksfakseri. I den grad jeg leser norske aviser, konstaterer jeg at de ikke lenger evner å deprimere meg.

Hører man en viss resignasjon? Snarere den særegne melodien fra et dikterisk instrument som alltid har tolket livet lyrisk.
Alltid har han skrevet om døden, ikke minst i forbindelse med flyktninger og andre hjemløse fantaster. Han er blitt kalt en stor humorist, blant annet fordi et treffsikkert blikk for det barokke alltid har glimtet som det fjerde øye over hans litterære motiver. Men hver gang en leser har ledd av noe morsomt i Odd Eidems forfatterskap, har også tårene sittet løst. Mer enn det sunne humør, som er så åpenbart for de fleste, er det et like sunt vemod som har stemt strengene i hans musikalske sinn.
- Det tror jeg du har rett i, sier han. Jeg tror på melankoliens seier. Den er som en konkylie, paradoksalt nok ofte med gjenklang fra et overstadig godt humør. Men også med brus fra redsel. Jeg har ofte vært livende redd for ingenting.

Jo, han lager noen setninger. Men i sin stilistiske letthet er de tunge av mening. Ikke av meninger, som aldri har gjort noe betydelig inntrykk på ham, om de så var riktige eller gale. Sitt åndsliv har han ført på grunnlag av en omreisende tilskuers inntrykk i en irrasjonell verden, hvor intet menneskelig har vært hans sprog fremmed. Idag er han en nestor i norsk litteratur som aldri har følt seg som noen herlig skribent, skjønt han stadig lar seg forbløffe over hvor få som befatter seg med skrivekunsten utfra kjennskap til dens vanskelighetsgrader.

- Spurte du meg om det var noe særlig jeg ville oppnå med mitt forfatterskap, hadde jeg ikke hatt stort å nevne. Jeg er altfor antisosial til å bruke litteraturen som forløser av hverdagens problemer. Jeg ville gjerne skrive, om det så bare var en enkelt setning, om en hveps som surret innenfor glassruten en dag i april. Eller om hvorledes et tre kom i knopp. Jeg er antiideolog i enhver forstand. Trosmennesker har imidlertid alltid fascinert meg som de fantaster de nødvendigvis må være. Jeg har sett politisk og religiøs trosutfoldelse under alle himmelstrøk. Føttene mine fant alltid veien til en ny historie om livets glade vanvidd.
Men glem ikke at han som eide skoene begynte sin vandring i Hamar. Hadde jeg ikke vært fra Hamar, hadde jeg vært fra Lillehammer. Nærmere kan man ikke komme Mentz Schulerud.

- Men du mottok ikke få ideologiske inntrykk underveis?
- Jeg fikk en impuls i møtet med Mot Dag, hvor jeg selv ikke spilte noen rolle, foruten å være ung mann. Leif Longum er opptatt av noe avgjort interessant i sin bok om kulturradikalismen. Han skriver om en død verden, som fremdeles sitter igjen som røttene på en tapt jeksel. Hvorfor kan vi ikke la være å tro at kulturdebatten fortsatt må føres på forutsetninger fra 1930-årene? Radikalerne fra dengang har vunnet. Det vil si: Gjennom en rekke seire har de tapt. Det gjelder for eksempel sprogsaken, som ikke lenger kan opphisse et normalt menneske. Når det gjelder vårt litterære liv, opprettholdes det idag ved hjelp av terningkast, og man må visst være filolog av den aller eldste sorten for å begripe hvor tåpelig dette er.

- Er du bekymret for det litterære nivå?
- Nei. Viktigere enn å ta stilling til litterære moter er det å bli elsket av sine barn. Det er imidlertid mitt inntrykk at romanen igjen er i ferd med å få en oppsving ute i Europa, uten at jeg kan peke på noe motstykke til dette fenomenet i Norge. Jeg vet at begavelse er noe som går i bølgegang i et folk. Akkurat nå er Norge inne i en slak kurve som jeg kjenner igjen fra flere epoker i historien. Absolutt intet er nytt. Og jeg er hverken optimist eller pessimist i den forbindelse. Jo eldre jeg blir, desto mer blir jeg opptatt av kunstneriske opplevelser. Men det betyr ikke at jeg forlanger å finne dem hos den norske forfatterstand. Å høre musikk blir for meg den største av alle nydelser. Ingen har ennu kunnet overbevise meg om at lykken består i å lese enda en novelle fra Fanaråkken.

Her kommer Odd Eidem til å tenke på Arnulf Øverland, som i sin tid begynte å ta honorarer for å bli intervjuet. "Jeg polemiserer ikke gratis, " sa han. Det gjør imidlertid Eidem, skjønt polemikken unnlater å more ham slik den gjorde før.
- Jeg har simpelthen ikke tid til å være aggressiv, sier han og stirrer ut i tåkehavet. Der får han øye på noe.
- Det menneske som har interessert meg mest i mine litterære samliv, er Hallvard Rieber-Mohn. Han representerte en urgammel skikkelse i menneskehetens historie. Han uttrykte sitt åndsliv i et sprog hvor medlidenhetens og viddets egenskaper var
innflettet i hverandre. Hans forstand imponerte meg, hver gang han utfoldet sin toleranse overfor andre miljøer enn sitt eget. Han var herold for noe som jeg selv sto utenfor. Jeg er ikke katolikk. Jeg vet ikke om jeg kan kalles kristen i det hele tatt. Skjønt det siste er noe gedigent sludder, for hele vår sivilisasjon bærer kristenhetens signatur.

Samtalen beveger seg naturlig fra katolisismen til jødedommen, som alltid har vært en trofast gjest i Odd Eidems skribentliv. Et halvt århundre efter Carl von Ossietzky får Elie Wiesel den omstridte Nobels fredspris.
- Det kan ikke være noen tvil om Elie Wiesels verdighet som fredsprisvinner. Vi trenger hans impuls, og jeg bøyer meg dypt for den gjerning han har utført ved ordets hjelp, skjønt jeg ikke kan se at han er noen stor dikter. Han har da heller ikke fått Nobelprisen i litteratur, slik mange later til å tro.

- Du nevnte Ossietzky?
- Som ungdom av idag neppe har hørt om! I sitt tidsskrift "Weltbühne" redigerte han en spalte som noterte hvilke nederlag demokratiet hadde lidd siden sist. Skulle jeg ha foretatt meg noe vesentlig i en avis idag, ville jeg ha opprettet en lignende spalte. Den ville ha redigert seg selv. Daglig er man vidne til at alminnelige rettsprinsipper krenkes. Men det behøver for eksempel ikke være kapitalistene som begår krenkelsene, det kan være streikegeneralene, hvorav en heter Høst.
- Er du blitt motstander av streikeretten?
- Bruken av slike begreper tar hver dag en ny jafs av vårt kulturgrunnlag. Vi har politisert tilværelsen, ikke engang døden går fri. Av finansdebatten oppfattet jeg ikke annet enn at ordet milliard ble gjentatt med stadig større hissighet. Om streiker er jeg av den formening at de fleste av dem er rettferdige, eftersom de dreier seg om penger, som folk aldri kan få nok av.
- Du lovet at du ikke hadde tid til å være videre polemisk?
Odd Eidem sluker meg med blikket:
- Det eneste jeg frykter ved siden av smerter, er nasjonalismens uhyre tåpelighet, dens livsfarlige mangel på skjønnhet. Men når jeg hører de spede kalvebrølene fra nye nittenåringer som går i døden for en vanvittig mening, mens familien står ringside og heiser flagg, burde jeg egentlig ikke la meg forbløffe. Jeg vet bestemt at nasjonalismen, slik den organiserer seg i ett lite guttesinn, alltid vender tilbake til nye generasjoner.

Det sies at det verste som kan skje menneskeheten er at den utslettes med en bombe?
- Det er jo ikke sant. Man kan jo ikke oppleve sin egen død, hverken med sorg eller glede. Men vi vet at vi skal dø, for eksempel av influensa.
Å gjøre døden til et produkt av atombomben er et hykleri med ord, særlig i en tid hvor man er mer opptatt av et fotballresultat enn av livet efter døden. Ingens død har hittil gjort noe nevneverdig inntrykk på verdensordningen.
Nevn meg en mann med dødelig influensa i det forrige århundre som er husket av noen!
- Tror du på livet efter døden?
- Det raker meg midt i ryggen, på samme måte som jeg er ute av stand til å interessere meg for hvorvidt fru Westerlund er sanndrømt. Døden derimot snakker jeg gjerne om. Den er jeg ikke lenger redd for. Jeg så for noen år siden et elsket menneske under dødskamp. Selv ikke under lyden av hospitalets hvite sluttakkorder unngikk man imidlertid populasens mekring. En dør åpnet seg, og inn kom en rockedame fra et av byens underholdningsetablissementer. Hun hadde ikledt seg sitt kostyme, utfra troen på at man med et larmende yttertøy kunne overdøve stillheten, hvor min venn forsøkte å dø. Det skal tilføyes at den døende trakk et av sine siste sukk i mild overbærenhet med sin ubehjelpelige gjest.

Efter en liten taushet snakker vi om illusjonens lov i teatret, om den franske pantomimikeren Marcel Marceau, om skrivefagets finesser. Hvordan er en forfatters tilværelse på Nesodden?
- Ord for ord. Setning for setning. Jeg er perfeksjonist når jeg skriver. En forfatter må være sin egen dommer, derfor må han også kunne sitt fag.
- Hva vil det dypest sett si å skrive?
- Dypest sett er det en drift. Dernest: Å la seg underholde av egen erfaring.
- Kunne du noensinne holde opp å skrive?
- Nei.

Når det er tid for oppbrudd, står Odd Eidem i en åpen dør og ønsker lykke til:
- Du hører sikkert at i dypet av mitt hjerte ligger det et kjøttben som venter på å bli spist.
Med denne setningen i ryggen går jeg selv ut i tåken.

©Aftenposten

Langslet om Rieber-Mohn

"Han fikk døpenavnet Gottlieb, et første forvarsel om skjebne? - Hallvard er det navnet han selv tok da han ble klosterbror. Et tyskklingende fornavn var kanskje en byrde etter krigen? Iallfall valgte han å knytte seg til hjemlig tradisjon med navnet på den folkekjære norske helgenen Hallvard av Huseby.
Familien var av solid bergensk borgerskap på begge sider, men ettersom faren, Chr. Rieber-Mohn, var redaktør i vekslende høyreaviser, kom også sønnen til å leve et ambulerende liv som barn - født i Molde 2. oktober 1922 (Molde Annonceblad), siden i Kristiansand (Christianssands Tidende) og sluttelig på Hamar fra 1932 (Hamar Stiftstidende). Selv mente han at all flyttingen kunne ha gjort ham usikker i norsk.
Det var ikke merkbart for oss andre.
Her er allerede et par trekk av biografisk interesse.
Bergenstonen i hjemmet har sikkert Gottliebs konversasjonstalent og muntre formglede - men han følte seg som hedmarking, skjønt med et mål av selvironisk koketteri og helt uten den tunghet i sessen som forbindes med fullblods hedmarkinger. Odd Eidem, som ble hans nære venn siden i livet, hadde de samme røtter og den samme sans for gode hedmarkshistorier. Å høre dem sammen var et verbalt festfyrverkeri, hvor den ene vittigheten antente den neste. De lånte hverandres "bons mots". Pateren elsket å gjengi den kvikke kommentaren hans far hadde fått da han nøt utsikten fra Høsbjør: "Her er'e fint gett, her ser'u sju kjerker og ni brennerier!" Eller den uvanlig omfangsrike ordføreren, som gikk surr i billedbruken da han holdt 17.mai-tale: "Vi er et stort folk - itte i tal, men i flateinnhold". Odd gav ham en annen yndet formulering: Hamar er den eneste by i verden der ordet "ideal" utelukkende forbindes med flatbrød".

Utdrag fra Lars Roar Langslets "Veivisere" (2008) hvor han "portretterer ni innflytelsesrike personer som har vært hans venner, veivisere og forbilder gjennom livet". Her kan Per Egil Hegges fine omtale av boken leses.