Hvorfor riksmål? Her kommer 10 gode argumenter:

Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.

1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.

2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.

3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.

4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.

5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.

6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.

7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.

8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.

9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.

10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.

Leserapport sånn omtrent midt i året

Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!

Man svarer seg selv.

Jeg skal gjøre det kort og greit. Den godeste blogger Dipsolitteraten, har nylig truet meg på livet til å besvare de spørsmål jeg stilte ham (og alle andre der ute), og siden undertegnede ikke liker å stirre inn i en pistolmunning, så skal jeg pokker meg skrive så brokken formerlig spruter!

Spørsmålene lød som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien -
hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

Mine svar:

1. Hadde du spurt meg for atten år siden; "American psycho" av Bret Easton Ellis og/eller "En verdensomseiling under havet" forfattet av Jules Verne. Idag er jeg neimen ikke sikker. Et stort definerende og moralsk, filosofisk verk à la Dostojevski eller Platon? Jeg hadde vært stolt av f.eks. "Beretninger om beskyttelse" av Fosnes Hansen, kunne hvilt i evig tid på laurbærene om jeg kunne ført opp "Dr. Zhivago" (Pasternak) på CV-en, og synes "Maldorors sanger" (Lautreamont), "Cruise" (Eidem), "Mesteren og Margarita" (Bulgakov) og "Døden i Venedig" (Mann) er storveis. Kanskje "Drømmetydning" av Freud; jeg husker den som relativ tung. Sikkert et godt tegn. Nei, jeg går for Bibelen.

2. Ikke mange romaner, men flere fagbøker innen filosofi og religion.

3. "Tilværelsens uutholdelige letthet" - Milan Kundera.
("Krig" av Knut Nærum var også overraskende kjedelig og platt, ellers liker jeg Knut).

4. Lettere henslengt på sofaen, dormende i sengen, med en drink på verandaen. Ellers leser jeg på bussen, og faktisk mens jeg går.

5. Svensk, dansk, engelsk, noe italiensk.

6. Husmorporno.

7. Jeg er fristet til å svare ja. Men jeg forstår at det selvfølgelig er umulig å besvare dette spørsmålet, hva skal sammenlignes, egentlig? Før og nåtid er så mangt.

8. Nei. Her kjøpes det bøker over en lav nypusset sko.

9. Jeg har aldri telt. Noen hyllemeter her, noen hyllemeter der. Noen esker her, noen esker på loftet hos mine kjære foreldre. Om noen år har vi bibliotek, min frue og jeg.

10. Man kunne jo starte med én av sine intellektuelle forbilder, Lars Roar Langslet - subtil, reflektert, dannet og pen i verbene, uhyre kunnskapsrik. Dessuten, en liten skøyer i private sammenhenger tror jeg. Verdt å lytte til med andre ord.
Odd Eidem ville kunne bidratt med mange tankevekkende historier og filosofiske anekdoter, og i dette selskapet ville nok også Hallvard Rieber-Mohn, Umberto Eco og David Hume utgjøre en dynamisk og frisk gruppe. Jeg synes også Richard Dawkins er interessant å lytte til, selv om jeg ikke nødvendigvis deler hans oppfatninger. Men det er jo irrelevant.
Andre forslag: Michel Houellebecq, Arnulf Øverland, Bill Bryson, Johan Borgen og Giovanni Boccaccio. Tjohei!

Fem utvalgte bøker

Ikke én kjeft har sendt meg en litterær utfordring; denslags fjas brer som kjent om seg lik en lystig epidemi på de ymse bokblogger i vårt ganske land for øyeblikket. Lar jeg meg affisere? Føler jeg meg utelatt fra det "gode selskap"? Håhå! Å nei, -ikke denne gamle lesehesten med den frådende mule i bokstavenes havresekk og de iltre bakben galopperende på samfunnets rumpe! Eller noe sånt. Tar jeg likevel imot den ikke-eksisterende utfordringen, illusjonen, og kaster opp mine svar? Det kan De bite Dem i portvinsnesen på!

Altså, jeg skal herved sitere innledningen på fem bøker jeg liker forbasket godt, og som jeg under enhver omstendighet ikke ville nøle med å anbefale til de mange ubefestede sjeler der flakser og bakser avsted i vårt mørke kosmos som fluer omkring en glinsende brun bæsj! Nuvel.
Det kunne like gjerne blitt fem andre verker, men idag, av visse og uvisse grunner, ble det følgende:


"Grå sjeler" av Philippe Claudel
Jeg vet ikke riktig hvor jeg skal begynne. Det er så vanskelig. Det har gått så lang tid at ordene aldri vil tre frem igjen, ikke ansiktene heller, smilene, sårene. Likevel må jeg prøve å få sagt det. Få sagt det som har pint meg og plaget meg i tjue år. Angeren og de store spørsmålene. Jeg må ta kniven fatt og åpne mysteriet som en vom og stikke begge hender inn, selv om ingenting forandrer seg det minste grann.


"Maldorors sanger" av Comte de Lautréamont
Himmelen gi at leseren blir dristig og at han øyeblikkelig blir like vill som det han leser her, og måtte han finne sin steile og øde vei gjennom det ødslige myrland som disse dystre og forgiftede sidene er, uten å gå seg vill. For hvis han ikke legger minst like mye streng logikk og åndskraft som kritisk sans i det han leser, vil de dødelige dunstene fra boken suge seg inn i hans sjel som vann i sukker.


"Filosofi på kammerset" av Marquis de Sade
Til dere libertinere. Nytelsesmennesker i alle aldere og av alle kjønn! Det er kun dere jeg tilegner dette verket. La dere nære av bokens prinsipper, for de vil fremelske deres lidenskaper, og disse lidenskapene - som kalde og platte moralister skremmer dere bort fra - er ikke annet nettopp de samme midler som naturen benytter for å få mennesket til å nå frem til de anskuelser som naturen selv har på det. Ikke lytt til noe annet enn disse deilige lidenskaper. Deres røst er det eneste som bør lede dere frem mot lykken.


"Gleden er gratis" av Kjell Arild Pollestad
Det er ikke mye som er gratis i det moderne liv. Inntil videre er det gratis å puste, men selv om den luften vi puster i blir stadig mer usunn, er det sannsynligvis bare et spørsmål om tid før også den blir avgiftsbelagt. Det er lenge siden det var gratis å drikke vann. Nå må vi mange steder også betale for å late vannet! I matbutikkene blir det stadig dyrere å bruke egne penger. I næringslivet tas det betaling for å sende regning. Til en advokat koster det minst fem hundre kroner å si goddag. På togene trenger vi ikke bare billett for å reise; det kreves i tillegg billett for å sitte. På flyene betaler vi avgift for å lande, på skipene for å legge til kai. Drar vi til Nordkapp, må vi betale to hundre kroner til Magerøy kommune bare for å stå og se på hav og himmel.


"Kala" av Odd Eidem
Det var juni og det var kveld, og en liten pike hadde lagt seg. Da reiste hun seg i sengen og pekte:
-Se! Ser du at månen er en gul boble!
Ut tittet moren av vinduet, men hun så aldri det samme som barnet; hun trakk sammen gardinene.
Boble? gjentok hun, gjennom mørket.
-Ja, svarte det bestemt fra sengen. En liten kone har sittet på et tak, tror jeg, hun har stukket et rør i sepevann, og så har hun blåst måneboblen og alle stjerneboblene utover himmelen. Og vet du hva! Hun har en stor hatt på hodet!
Moren tenkte seg lenge om før hun sa:
Kjenner du navnet på den konen?
-Bibibabå, sa piken, og hun nølte ikke.
Hva sier du for noe?
Piken sa det omigjen og meget tydelig. Moren spurte forsiktig:
Har du truffet - denne - Bibiba -?
-Bå! Å ja! Mange ganger!
Hvor er det hun bor, hun Bibi -?
-Babå! Inne i en have, på taket av et hus!
Og - hvor er den haven?
-Det vil jeg ikke si til noen.
Nå skal du sove, hvisket moren. Kan jeg får en klem?
Og det fikk hun, og litt redd gikk hun ut av værelset, en ung mor med krøllruller i håret.

Utfordringen kastes ned fra mitt elfenbenstårn, tar du imot den?

Oppsøkende forurensning

Etterpå skulle alle på diskotek i sommernatten. Noen av oss følte oss uendelig tilårskomne da vi heller foretrakk en stille bryggeflanering. Ha det hyggelig ...
Diskotek er ikke mitt bord. Jeg har prøvesmakt fenomenet, og velger hva som helst - til og med en diskusjon om Bibelen med ungt, avkristnet folk som aldri har lest Bøkenes Bok - fremfor lokalbedøvende sterk lyd og nevrotiserende blinklys i diskoteket.
Diskotek som står stille får man avfinne seg med, men ikke uten en viss undring. Råsterk musikk og kvikke lys er en forutsetning når miljødoping skal utføres. Sansene skal bombarderes. Og doping med lys-/lydbølge er en forutsetning når dans er blitt en innadvendt egotrip, uten partnerskap og dialog.
Å danse gjør meg så nervøs at jeg må kompensere det ved å la smella gå. Diskotek som ikke står stille er dog det verste. De ruller rundt på bildekk. De virker faktisk som de er lovlige omkring 17. mai. Forunderlig er det, at ordensmaktens forlengede arm ikke for lengst har slått hardt i bordet og bøtelagt, inndratt, kastrert og arrestert disse ølfulle lydfascister som forurenser miljøet i blonde maikvelder i avsavn av glede. Og så dette - i et land der selv stumme plakater til oppslag må godkjennes av politiet ...?
Det må ikke skje igjen i neste års russetid at ambulerende diskotek får kjøre sine vekkelsesrunder etter midnatt uten påtale.
Hva er det de egentlig de vil med sine utadvendte høyttalerier, drevet av sterke strømaggregater lånt fra foreldrenes landsteder og hytter? De vil ha høy musikk, javel. Men det ligger nok en sound-misjonær skjult i decibelkrattet. Eller er det en provokatør? Vil du ikke høre, så skal du ...
Jeg vil bestemt ikke.
Heller en stille aftentur bryggelangs.
En fredelig tur istedenfor.
Ingen morild i fjorden ennå, og fortøyningen var intakt. Springflo er ventet, forteller en bryggevandrer som vet det meste om månens faser og vindenes retninger.
Det er allikevel noe nytt i fjordluften i kveld som ikke har med norsk natur å gjøre. Visse lystbåter er blitt fjordens omflytende, oppsøkende diskoteker, og jeg ber ordens- og roforvalterne utstyre seg med fullmakter til resolutt inngripen, fengsling på ubestemt tid, samt tap av allmenn aktelse, forsterkere og høytalere. Jeg er oppsøkt, oppøst og opprørt nå. Hva er det egentlig de vil med å spille så høyt, fra sine røde lasteplanhytter - og nå også fra lystbåtene? Vil de tvangsfrelse oss til å tro på diskoteksaken?
Det verste er ambulerende diskotek på rett kjøl.
De bare trenger seg på en. Hva i svarte har hasjpåvirket Jamaica-reggae på Svenner Fyr å gjør, bortsett fra å forurense og forulempe?
Diskotek skal stå stille og fylles av frivillige.
Ikke oppsøke.
Det holder nå.
Hører dere det!

- Rolv Wesenlund

Verdens beste land - en pamflett

Nina Witoszek, som idag fungerer som professor ved Senter for utvikling og miljø ved Universitet i Oslo, er en forfatter og skribent hvis resonnementrike meninger og dertilhørende giftige penn jeg "bestandig" har hatt glede av å følge.
Dessverre må det innrømmes at jeg har lest for lite av henne. Kun "Kultur og krise" for noen år siden, men desto flere kronikker og debattinnlegg, portretter og intervjuer. Dette bør det herved gjøres noe med. Hennes nyeste bok, "Verdens beste land", som jeg forstår er restaurerte artikler fra flere år tilbake, er nå i salg, og den virker lovende. Dette er sakset fra ukens Morgenblad:

Spørsmål om hva man kan si og ikke si er ikke fjernt fra tematikken i Witoszeks nye bok Verdens beste land. En spissformulering i boken er at mens muslimer tror på Gud, tror nordmenn at de er Gud. Desstuten at en åndelig opplevelse er noe nordmenn har på en fjelltopp en stakket stund, og som de mister igjen så fort de er tilbake i byen.
-Er dette noe du har erfaring med?
Det er min egen private autopsi eller analyse av det jeg har lest. Det finnes svært lite metafysikk i norsk skrivning, heller ikke i den litteraturen som burde ha appetitt på transcendens. Jeg snakker her om romantikken. Jeg gjør et unntak for Wergeland, som var et klinisk tilfelle. Det som slår meg i Norge er at det en gang var skammelig å ha en kropp, nå er det skammelig å ha en sjel ...Her er det kanskje lett å se at min bok er skrevet av en katolikk? Men en som er betatt av den protestantiske pragmatismen! Den norske kulturen er ikke berøvet for sine åndelige behov, men de er som bursdagstaler: Det åndelige behovet skrus på en gang i året, eller på en tur i naturen i ny og ne. I Norge vinner no-nonsense utilitarisme alltid til slutt. Min erfaring med ACEM Meditasjon er typisk. Jeg gikk dit for å oppnå transcendens, få kontakt med sjelen, Atman, hva du nå vil kalle det. Det viste seg imidlertid at ACEMs mål med meditasjonen var å bli mer energiske overskuddsmennesker. Det handler om hvordan få en opprinnelig åndelig buddhistisk tradisjon til faktisk å fungere innenfor den norske sosialistiske kapitalismen!



(Foto:Scanpix)

Notater mellom forestillingene - Eidem om kritikerrollen

Å være edruelig i begeistringen, lidenskapelig i avskyen -


Av talent er jeg ingen kritiker. Men jeg er en brukbar tilskuer. Jeg har intet program. Jeg gjengir først hva jeg ser, så hva jeg føler. Så hva jeg mener. Men hvis jeg kjeder meg, klarer jeg ikke å skrive mange linjene, ikke engang om det jeg ser. Like fullt skylder jeg avisen en artikkel. Så skriver jeg isteden om kelneren som serverte meg fiskesuppe før forestillingen. Det bør være skribentens ærgjerrighet å lage et severdig drama selv ut av en gråstein, for ikke å snakke om fiskesuppe.


En skuespillerinne sa til meg: "Nå har jeg stått på scenen i tredve år! Jeg vet tusen ganger mer om teater enn en kritiker! Hvorfor er det ingen som har bedt meg om å skrive?" -Ja hvorfor ikke det, tro?


Jeg skjønner musikkritikeren Bernard Shaw. Han ble spikende gal av ukunst. Jeg har lyst til å rive av dem lemmene! skrev han om dårlige fiolinister. De krenker meg for grovt. Enig! Jeg river av en arm, slenger den mot snoreloftet. Men jeg river også til meg et øyeeple. Derpå slår jeg en spiker i Pedersens tunge, skjender hans kone. For selv skjender han alt hva jeg finner guddommelig. Han spytter på min mor. Han truer mine barn med gaffel. Jeg avskyr hans mekringer i tempelet.


Hvis jeg hadde vært sjefredaktør og en dag fikk en ny teateranmelder, ville jeg hilst ham med denne velkomsttalen: Du skal bestrebe deg på å skrive dagsjournalistikk og uten spor av tanke på evigheten berette om "noe som hendte igår". Vær like stor egosentriker som de på scenen, ellers bidrar du til å minske avisens opplagstall. Og forøvrig? -er jeg likeglad med dine åndelige utgangspunkter, såfremt du klarer å forsvare dem på en underholdende måte! Akkurat som skuespilleren må du være en entertainer. Glem aldri at du har et skriveyrke som blant samtlige pennegjerninger har lettest for å ende som verdens kjedeligste lektyre. Belær ikke noen skuespiller! For det første evner du det ikke. For det annet er det slett underholdning, og du fortjener teatrets forakt. Dessuten skal du vite at jeg sparker deg nedover alle avistrappene hvis du får ry for å skrive objektivt. Den slags ry er alltid basert på en umulighet, og det vil igjen si: Du er uleselig, og dermed ikke brukbar for oss andre i redaksjonen. Dixi! Her ender din sjefredaktørs velkomsttale.


Efter en forestilling for 80 tilskuere på et avantgardeteater skrives det 3 millioner ord i avisene. Efter en forestilling for 3 millioner tilskuere på et TV-teater, skrives det 80 ord. Av dette slutter jeg ...

Dagens fangst

Fire bøker til den nette sum av seksti(!) kroner - samtlige funnet på Fretex, samtlige verdt sin vekt i gull tør jeg love.

"Therese - en kjærlighetshistorie fra virkeligheten". Kjell Arild Pollestads rørende biografi om en av katolisismens største helgener i moderne tid.

"Tilfeldighetens røtter" av Arthur Koestler: En nyorientering i livssyn og verdensanskuelse, konfrontasjon mellom to vidt forskjellige forskningsgrener - parapsykologi og moderne atomfysikk - og koinsidenser, såkalte "tilfeldige" sammentreff. Oversatt av André Bjerke.

"Enhet og annethet". Egil A. Wyller tar utgangspunkt i de klassiske tenkere Platon, Cusanus og Kant/Fichte, og reflekterer så deres tankeansats inn i vår egen tid. Første del gir en historisk innføring i tematikken, annen del gir en systematisk prinsipplære i tilknytning til de dialektiske prinsipper enhet og annethet, og i tredje del søkes prinsippene eksistensielt anvendt på temaene "Gud", "verden" og "menneskesjelen".

Med boken "Reisegleder - streiftog i land og sinn", forfattet av vår tidligere åndshøvding Hallvard Rieber-Mohn, ønsker den forhenværende pater å gå "under overflaten" i de landene vi besøker. Hvordan er "egentlig" italienere, engelskmenn, jøder, irer, spanjoler og franskmenn? Hvorfor opplever vi dem som vi gjør? Personlig, muntert og med en penn skarpere enn de fleste, gir Rieber-Mohn svarene gjennom ulike sammenhenger - viten og inntrykk, historie, kultur, litteratur, kunst, sinnelag, atmosfære, språk - og først og sist: Mentalitet.

Om poetisk bruk av språket

Det språklige uttrykks godhet består i at det er klart uten å være banalt. Klarest er språket når det består av vanlige ord, men da er det også banalt. Eksempel på dette er Kleofons og Sthenelos' diktning. Opphøyet og vendt bort fra det hverdagslige er det språk som bruker uvanlige ord, jeg mener fremmedartede ord og metaforer og utvidede ord, overhodet alle ord som avviker fra det vanlige. Men hvis en dikter bare bruker slike ord, vil resultatet bli gåtetale eller kaudervelsk, nemlig gåtetale av bare metaforer og kaudervelsk av bare fremmedartede ord. Eget for gåten er jo nemlig dette, at den taler om noe virkelig, men knytter det sammen med noe umulig, noe som ikke lar seg gjøre ved bare å forbinde ord som har sin opprinnelige mening i behold; det lar seg derimot gjøre når man bruker metaforer, f.eks.: "Jeg så mannen som med ild klebet bronsen fast på en annen" og slike ting. Av fremmedartede ord blir det kaudervelsk. De forskjellige uttrykksmidler bør derfor på en eller annen måte blandes opp med hverandre, på den ene side vil nemlig da de uvanlige ord, fremmedartede ord, metaforen, de utsmykkende uttrykk og alle de andre former det er talt om, de vil påvirke at språket ikke blir hverdagslig og platt, på den annen side vil de vanlige ord gi språket klarhet.

Ikke minst bidrar de forlengede, forkortede og omdannede ord til at språket blir klart uten å bli hverdagslig. Fordi de er annerledes enn vanlige ord og kommer på siden av hva vi er vant til, gjør de at språket ikke blir platt, og fordi de samtidig har noe tilfelles med det vi er vant til, beholder de klarheten. Derfor tar de kritikere feil som klandrer en sådan måte å uttrykke seg på og gjør narr av dikteren, slik Eukleides den eldre gjorde da han sa det var en lett sak å dikte når man skulle ha lov til å forlenge ordene som en ville, og han laget burleske eksempler i denne stil: "Epicháren eidon Marathonáde badízonta" (= Epichares så jeg mot Marathon skride) og: "ouk an g'erámenos ton ekeínou ellboron" (= han begjærte vel ikke den annens nyseurt). Men påfallende bruk av sådan uttrykksmåte er jo latterlig. Måtehold er en felles forutsetning for alle uttrykksmåter.
Den samme virkning kunne man jo nemlig også fremkalle ved en forkjært og lattervekkende bruk av metaforer, fremmede ord og øvrige uttrykksarter. Hvor stor forskjell det gjør når de derimot brukes riktig, kan man se i eposet når man setter inn vanlige ord i metret. Hvis man istedenfor alle disse uttrykk setter de vanlige ord, vil man se at vi taler sant. Således har f.eks. Eruipides skapt det samme jambiske vers som Aischylos, og bare ved å sette inn et eneste ord, nemlig et fremmedartet ord istedenfor en vanlig kjent glose, synes han vers skjønt, Aischylos' ordinært. Aischylos skapte nemlig i "Filoktetes" dette vers: "Et grådig sår som spiser kjøttet av min fot", men istedenfor "spiser" setter Euripedes "holder fest på". Og: "Nu har en mannsling som intet er verd, en ynkelig stakkar", om noen ville veksle ut med vanlige ord: "Nu har en liten mann som er svakelig og ikke pen". Og: "satte han frem en uhøvelig stol og et bord så ynkverdig" i forhold til: "satte han frem en dårlig stol og et bord som var lite." Eller om man istedenfor "strandbredden brøler" sier "strandbredden roper". Også Arifrades gjorde narr av tragikerne fordi de bruker uttrykksmåter som ingen bruker i dagligtalen som f.eks. "fra husene bort" istedenfor "bort fra husene" og "séthen" (= "din-fra") og "egó de nin" (= men jeg ham) og "Aschilléos peri" (= Aschilleus rundt) og ikke "peri Aschilléos" og lignende uttrykksmåter. Det at slike vendinger ikke hører til de vanlige, gjør at språket ikke blir platt. Men det visste ikke Arifrades.
Det er viktig å gjøre riktig bruk av ethvert av de språkets virkemidler vi har talt om, såvel av de sammensatte ord som av de fremmedartede, men det aller viktigste er metaforen. Den er nemlig det eneste man ikke kan hente fra andre og den er tegnet på naturgaven; for å finne gode metaforer er å se likhet.
Av ordene egner de sammensatte seg best for dithyramben, de fremmedartede for heksameterdiktningen, men metaforene for jamber. I heksameterdiktningen er alle nevnte uttrykksarter anvendelige, men i det jambiske trimeter, som jo mest efterligner dagligtalen, passer de uttrykksarter som man også kan bruke i prosa og de er vanlige ord, metaforen og utsmykkende ord.
Om tragedien, altså om den efterligning som skjer i handling, får det som er sagt, være oss nok.


Aristoteles om diktekunsten (oversatt av Sam. Ledsaak).

Foto: Wikipedia

En lusen idé (og kroppsfisking)

Having trouble urinating? Try putting lice in your urinary tract and let them suck out the pee.
This was the proposal of Avicenna of Persia (980 - 1037) who, this suggestion aside, is considered one of the most brilliant scholars of his day; his Canon of Medicine has been called one of the most influential medical textbooks of all time.

Et lite utdrag fra den underholdende boken Weird Cures - The most hilarious, disgusting and downright dangerous medical treatments ever (Sandra Salmans, Joel Fram).
Foruten lus i urinrøret, kan man f.eks. lese om den svært innovative legen Alpheus Myers som i 1856 utviklet og tok patent på en bendelormfelle. I prinsippet var den svært lik en musefelle. I en sylinder av platina, gull og rustfritt stål ville det ligge et stykke fristende agn (f.eks. ost som Myers anbefalte), og når den sultne ormen kom snusende for å ta en jafs, ville en liten metallfjær smekke over den intetanende flatormen - dog ikke så hardt at hodet ble kappet av.
På forhånd måtte pasienten faste i syv dager, dette for å garantere at vår buktende blindpassasjervenn ville være tilstrekkelig sulten nok for en liten snack. Dernest ble fellen festet til en hyssing/tråd, og firt ned i pasientens indre. Slik måtte den ulykksalige sitte i opptil tolv timer, med en felle i magen og et stykke snøre dinglende ut av kjeften. Hvis legen ikke fikk napp etter tolv timer, måtte han fiske opp fellen, legge på et nytt stykke agn, og fortsette den selsomme pilkingen.
Det snodige er at Scientific American kan dokumentere at fellen faktisk virket, én gang. Alpheus Myers klarte til slutt å hale opp en durabelig rugg på 50 fot med den snodige anretningen som legeindustrien idag har dumpet på skraphaugen for skadelige utopier. Gudskjelov får man vel si.

Crimes and misdemeanors

Ikke bare er det min favoritt blant Woody Allens glimrende katalog av filmkunst, det er en av mine virkelige filmfavoritter. Jeg skulle gjerne ha skrevet en hederlig og panegyrisk omtale, malt med gullbelagte superlativer. Kastet konfetti og lovord. Men det ville være fåfengt. Mine verdiløse ord ville uansett ha bleknet sammenlignet med denne juvel. Se den. Så enkelt kan det sies. Se den!

Anobidae

Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydningen kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: "Ta boken og spis den."
Cicero bruker uttrykket devoro om å lese bøker ivrig, "sluke" dem.
Så vet man det.

Kilde: Bevingede ord - ordtak, sitater og deres opprinnelse (Kunnskapsforlaget)

Spørsmål

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien - hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Kvalitet

"Egentlig betyr kvalitet ”egenskap” eller ”beskaffenhet”. Ordet stammer fra det latinske qualis, hvordan, og qualitas, av hvilket slag, og står således for hva noe er. Tingenes kvalitet er dens beskaffenhet eller vesen, og når den er av høy kvalitet, betyr det at den fullt ut er seg selv. Å tape sansen for kvalitet, vil altså si å miste kontakten med det som er, med virkeligheten.
Kvalitet utvikles når noe forbedres og forfines. Denne prosessen kalles også å dyrke eller kultivere. Kultur er ikke hva som helst av menneskelige frembringelser, men det som virkelig er rendyrket og ”fint”. I dag brukes ordet fint ofte på en nedsettende måte, og en taler om ”finkultur” som en form for snobberi. Men ordet fin, som kommer fra det latinske finis, betyr egentlig mål eller sluttresultat. Før var det en selvfølge at ethvert resultat bør være så ”fint” som mulig.
Slik viser ordene oss at kvalitet og kultur er målet for menneskelig virksomhet, og at tilværelsen i grunnen blir meningsløs når kvalitetssansen går tapt. Vi kunne også si at verden mister sin verdi, fordi tingenes verdi er bestemt av hva de er …
Kvalitet er nøye knyttet til form. Det er formen som presiseres og artikuleres når noe forfines, og det er formen som uttrykker tingenes mening. Dagens kvalitetstap går derfor naturlig sammen med en fornektelse av alle ”former”, det være seg omgangsformer, ritualer eller ”finkultur”. En møter til og med denne aversjonen mot form hos dem som søker en ny spiritualitet. Men en spiritualitet som ikke inkarneres i en form, er en illusjon. Enhver forståelse må holdes fast og fremstilles i en form, og formens kvalitet er dens sannhet".

-Christian Norberg-Schulz.

Texas Death Row

Dødsstraff er galt uansett hvordan man vrir og vender på det. Cowboystaten Texas, USA, synes dessverre annet. Dog, skulle en annerledes leseropplevelse allikevel friste, kan boken Texas Death Row: Last Words, Last Meals, Last Rites (Bill Crawford) kanskje falle i smak, om enn på en smule makaber måte.
Den holder hva tittelen grovt indikerer: Siden dødsstraff igjen ble gjort lovlig i staten Texas i 1977, har fengselsvesenet sendt hundrevis av fanger til de evige jaktmarker ved bruk av den elektriske stol og flerfoldige giftinjeksjoner. De domfelte blir presentert i kronologisk rekkefølge etter henrettelsesdager, med fullt personalia, samt deres siste gjøremål, deres siste måltid og deres siste famøse ord; noen ganger dypt urovekkende, andre ganger dypt rørende. I Amerika har Texas Death Row blitt en slags pro-death penalty-bok, men om det var forfatters intensjon er jeg ikke sikker på. Om man ikke setter kirkekaffen i halsen, får man iallfall en fin anledning til å trene sine toleransemuskler. Vond, men fascinerende lesning.