En lusen idé (og kroppsfisking)

Having trouble urinating? Try putting lice in your urinary tract and let them suck out the pee.
This was the proposal of Avicenna of Persia (980 - 1037) who, this suggestion aside, is considered one of the most brilliant scholars of his day; his Canon of Medicine has been called one of the most influential medical textbooks of all time.

Et lite utdrag fra den underholdende boken Weird Cures - The most hilarious, disgusting and downright dangerous medical treatments ever (Sandra Salmans, Joel Fram).
Foruten lus i urinrøret, kan man f.eks. lese om den svært innovative legen Alpheus Myers som i 1856 utviklet og tok patent på en bendelormfelle. I prinsippet var den svært lik en musefelle. I en sylinder av platina, gull og rustfritt stål ville det ligge et stykke fristende agn (f.eks. ost som Myers anbefalte), og når den sultne ormen kom snusende for å ta en jafs, ville en liten metallfjær smekke over den intetanende flatormen - dog ikke så hardt at hodet ble kappet av.
På forhånd måtte pasienten faste i syv dager, dette for å garantere at vår buktende blindpassasjervenn ville være tilstrekkelig sulten nok for en liten snack. Dernest ble fellen festet til en hyssing/tråd, og firt ned i pasientens indre. Slik måtte den ulykksalige sitte i opptil tolv timer, med en felle i magen og et stykke snøre dinglende ut av kjeften. Hvis legen ikke fikk napp etter tolv timer, måtte han fiske opp fellen, legge på et nytt stykke agn, og fortsette den selsomme pilkingen.
Det snodige er at Scientific American kan dokumentere at fellen faktisk virket, én gang. Alpheus Myers klarte til slutt å hale opp en durabelig rugg på 50 fot med den snodige anretningen som legeindustrien idag har dumpet på skraphaugen for skadelige utopier. Gudskjelov får man vel si.

Crimes and misdemeanors

Ikke bare er det min favoritt blant Woody Allens glimrende katalog av filmkunst, det er en av mine virkelige filmfavoritter. Jeg skulle gjerne ha skrevet en hederlig og panegyrisk omtale, malt med gullbelagte superlativer. Kastet konfetti og lovord. Men det ville være fåfengt. Mine verdiløse ord ville uansett ha bleknet sammenlignet med denne juvel. Se den. Så enkelt kan det sies. Se den!

Anobidae

Bokorm, lesehest, bokelsker; sannsynligvis oppstått av at bokorm på mange språk er et navn på larver av f.eks. billeslekten Anobidae, som eter papiret i bøker og borer ganger i det.
Den overførte betydningen kan stamme fra Åp. 10,9, der en engel kommer med en liten bok og sier: "Ta boken og spis den."
Cicero bruker uttrykket devoro om å lese bøker ivrig, "sluke" dem.
Så vet man det.

Kilde: Bevingede ord - ordtak, sitater og deres opprinnelse (Kunnskapsforlaget)

Spørsmål

Av ren nysgjerrighet stilles noen spørsmål til de galopperende lesehester, snokende bokormer og spretne litteraturlopper der ute, i denne vår virtuelle verden, og skulle De være så elskverdig å besvare samtlige av dem – ja, da er De sannelig med i trekningen av to tenner! De intetsigende spørsmål lyder som følger:

1. Hvilken bok skulle du ønske du hadde skrevet?
2. Hvis man kan strekke det så langt, hvilken roman (hvis noen) har endret ditt liv
eller din verdensforståelse?
3. Hvilken bok er den mest oppskrytte du noensinne har lest?
4. Har du en fast leseplass?
5. Bortsett fra norsk, hvilke andre språk leser du?
6. Faller du spesielt for én type litteratur?
7. Var litteraturen bedre før?
8. Låner du bøker fremfor å kjøpe?
9. Hvor mange bøker består din høyt skattede samling av?
10.Jeg har en svakhet for programmer som ”The Big Debate” og ”Hard Talk”. Ja, til og med ”Skavlan” kan fenge. Fascinasjonen for slike programmer ligger i konseptets tidløse, geniale og enkle idé: Å samle mennesker med ulike bakgrunner, forskjellige oppfatninger, livssyn og gudene vet hva, til å debattere og synse fritt. Nå ønsker jeg fremlegg til spennende personligheter tiltenkt en rundebordskonferanse av høyst hypotetisk art: Hvis du kunne samle fem forfattere fra hele den litterære historien - hvor du fungerer som ordstyrer - hvilke penneknekter ville du ha valgt. Og hvorfor?

På forhånd takk.

Kvalitet

"Egentlig betyr kvalitet ”egenskap” eller ”beskaffenhet”. Ordet stammer fra det latinske qualis, hvordan, og qualitas, av hvilket slag, og står således for hva noe er. Tingenes kvalitet er dens beskaffenhet eller vesen, og når den er av høy kvalitet, betyr det at den fullt ut er seg selv. Å tape sansen for kvalitet, vil altså si å miste kontakten med det som er, med virkeligheten.
Kvalitet utvikles når noe forbedres og forfines. Denne prosessen kalles også å dyrke eller kultivere. Kultur er ikke hva som helst av menneskelige frembringelser, men det som virkelig er rendyrket og ”fint”. I dag brukes ordet fint ofte på en nedsettende måte, og en taler om ”finkultur” som en form for snobberi. Men ordet fin, som kommer fra det latinske finis, betyr egentlig mål eller sluttresultat. Før var det en selvfølge at ethvert resultat bør være så ”fint” som mulig.
Slik viser ordene oss at kvalitet og kultur er målet for menneskelig virksomhet, og at tilværelsen i grunnen blir meningsløs når kvalitetssansen går tapt. Vi kunne også si at verden mister sin verdi, fordi tingenes verdi er bestemt av hva de er …
Kvalitet er nøye knyttet til form. Det er formen som presiseres og artikuleres når noe forfines, og det er formen som uttrykker tingenes mening. Dagens kvalitetstap går derfor naturlig sammen med en fornektelse av alle ”former”, det være seg omgangsformer, ritualer eller ”finkultur”. En møter til og med denne aversjonen mot form hos dem som søker en ny spiritualitet. Men en spiritualitet som ikke inkarneres i en form, er en illusjon. Enhver forståelse må holdes fast og fremstilles i en form, og formens kvalitet er dens sannhet".

-Christian Norberg-Schulz.

Texas Death Row

Dødsstraff er galt uansett hvordan man vrir og vender på det. Cowboystaten Texas, USA, synes dessverre annet. Dog, skulle en annerledes leseropplevelse allikevel friste, kan boken Texas Death Row: Last Words, Last Meals, Last Rites (Bill Crawford) kanskje falle i smak, om enn på en smule makaber måte.
Den holder hva tittelen grovt indikerer: Siden dødsstraff igjen ble gjort lovlig i staten Texas i 1977, har fengselsvesenet sendt hundrevis av fanger til de evige jaktmarker ved bruk av den elektriske stol og flerfoldige giftinjeksjoner. De domfelte blir presentert i kronologisk rekkefølge etter henrettelsesdager, med fullt personalia, samt deres siste gjøremål, deres siste måltid og deres siste famøse ord; noen ganger dypt urovekkende, andre ganger dypt rørende. I Amerika har Texas Death Row blitt en slags pro-death penalty-bok, men om det var forfatters intensjon er jeg ikke sikker på. Om man ikke setter kirkekaffen i halsen, får man iallfall en fin anledning til å trene sine toleransemuskler. Vond, men fascinerende lesning.

God/dårlig litteratur

I A-magasinet på fredag kunne man lese en artikkel kalt "Solstads storhet". Selv har jeg på langt nær lest alle hans bøker, men av det lille jeg har fordøyd stiller jeg meg nokså uforstående til hans "helgenstatus" i norsk litteratur. I mine øyne, en god forfatter, men temmelig oppskrytt. Nok om det.
Gjennomføringsstipendiat ved Universitetet i Oslo, Inger Østenstad, forsøker gjennom avhandlingen "Hvorfor så stor?" blant annet å finne svar på nettopp det; Solstads storhet.
Det fins ingen objektive kriterier for litterær kvalitet. En litterær fortolkning av et stort verk kan bidra til verkets storhet og verdi, men forklarer ikke storheten. Min hypotese er likevel at det er mulig å analysere årsaken til at litteratur lykkes og at det er Solstad, og ingen andre, som har fått ry som Norges største nålevende forfattere. Grunnpåstanden er: Man kan ikke lage stor litteratur ut av dopapir. Solstads storhet kommer fra verket selv. Men bøkene blir ikke så store hvis ikke venner og lesere med definisjonsmakt gir sin tilslutning.

Bøker og forfattere som har betydd mest for meg, behøver ikke være de store kanoner i verdenslitteraturen - naturligvis, og heldigvis. Og de penneknekter som til enhver tid har bygget rede på toppen av bestseller-listene, eller de bøkene som "alle" snakker om, behøver ikke jeg lese av den grunn. Altså at "alle" har lest dem.
Men vi trenger begge deler - god og dårlig litteratur, noe annet er komplett umulig. I denne betydningen betyr "betydd mest for meg" de beste bøkene. Før var jeg overbevist om at de virkelig gode bøkene på det ypperste uttrykker en følelse og stemning, og vekker assosiasjoner og sanser - det skapes en særegen atmosfære; virkelighetsnært eller en virkelighetsflukt, noe gjenkjennelig. Språket kom i annen rekke. Etterhvert forstod jeg at selve innholdet og den rent tekniske form er komplementære størrelser; at bare en særlig streng kunstner kan gjøre moderat bruk av høyt utviklede teknisk hjelpemidler. Jeg tror den verdifulle litteraturen virkeliggjør de to idealer. Den virkelig store litteraturen har alle kvaliteter sammenlagt. Dess flere kvaliteter, dess større er den. Men da bør man vel ha en eksakt definisjon av begrepene, ettersom vi vektlegger ulike kriterier og vurderer kunsten fra forskjellige kvaliteter. God kunst er gjerne moderne og tidløs samtidig. Den har gjennomslagskraft utover landegrenser - den er med andre ord universell. Litteratur er dermed moderne i den livsfølelse den er sprunget ut fra, samtidig som den bevarer det tidløse. Jeg tror at kvalitet ikke kan oppfanges av intellektet alene. Man må basere seg på en mere intuitiv oppfatningsevne. En slik evne kan imidlertid trenes opp ved tilegnelse av kunnskap i kombinasjon med åpenhet. Hva tror dere - hvor ligger forskjellen mellom god og dårlig litteratur?

Nålen i høystakken?

East Hampton, Connecticut (AP):
Et søk i Lake Pocotopaug etter et innrapportert drukningsoffer ble avblåst tirsdag da det viste seg at en av de frivillige som var med på søket, Robert Hausman (23), fra East Hampton, var den personen man lette etter.

Des Moines Register, 20. september 1957

Den bråmodne

Da Lars Roar Langslet ble landets første kulturminister i 1981, fikk han i retur fra sin gamle folkeskolelærer på Nesbyen et brev han selv hadde skrevet som fireåring:
"Jeg søker herved om å få begynne på skolen til høsten. Jeg kan lese og skrive og telle til 1000. Hilsen Lars Roar Langslet, 4 1/2 år."

(Foto: Forlaget Press)

Pessimisme

Peter: Hva slags fysikk driver du med?
Lloyd: -Noe mye verre enn å sprenge kloden.
Peter: Javel? Finnes det noe som er skumlere enn verdens destruksjon?
-Ja.
Vissheten om at det ikke spiller noen rolle uansett. At alt er tilfeldig.
At det begynner uten mål og mening fra ingenting ...og til slutt forsvinner for alltid. Jeg snakker ikke om verden. Jeg snakker om universet. Verdensrommet - tiden - bare ...en midlertidig krampetrekning. Og jeg blir betalt for å bevise det.

Og du føler deg sikker, når du på en kveld som dette ser alle de millionene med stjerner? At ingenting betyr noe?
-Jeg synes det er like vakkert som deg.
En vag stemning av en dyp sannhet som bare svinner av sted.
Men så blir jeg overmannet av mitt profesjonelle perspektiv, av et mindre forhåpningsfullt, mer dyptpløyende syn på det, og jeg forstår det slik det virkelig er. Vilkårlig, moralsk nøytralt, og utenkelig voldelig.

Fra Woody Allens "September" (1987)

Slitsom sand

Blant de tusenvis av tingene jeg aldri har forstått, er det spesielt én som skiller seg ut. Det er spørsmålet om hvem som var den første som sto ved siden av en haug med sand og sa: "Du, jeg skal vedde på at hvis vi tar litt av dette her og blander det med litt pottaske og varmer det opp, så kan vi lage et materiale som ville være fast og likevel gjennomsiktig. Vi kunne kalle det glass".
Kall meg tungnem, men du kunne plassert meg på en strand til evigheten slutter, og jeg ville aldri kommet på å prøve å lage vinduer av den.
Selv om jeg beundrer sandens mirakuløse evne til å bli omdannet til nyttige ting som glass og betong, så er jeg ingen stor tilhenger av den i dens naturlige form. For meg er den først og fremst en fiendtlig barriere som ligger mellom parkeringsplassen og vannet. Den blåser deg i ansiktet, havner på smørbrødet, svelger vitale gjenstander som bilnøkler og mynter. I varme land brenner den føttene dine og får deg til å si: "Å!Å!" og hoppe ut i vannet på en måte som mennesker med bedre kropper synes er fornøyelig. Når du er våt, klistrer den seg til deg som murpuss og kan ikke fjernes med brannslange. Men - og dette er det merkelige - det øyeblikket du tråkker på et badehåndkle, setter deg i en bil eller går på et nylig støvsugd teppe, faller alt sammen av.
I flere dager etterpå legger du fra deg overraskende, merkelige lite minkende hauger av den på gulvet hver gang du tar av deg skoene, og dusjer omgivelsene med enda mer når du tar av deg sokkene. Sanden holder deg med selskap lenger enn mange smittsomme sykdommer. Og hunder bruker den som toalett. Nei, du kan ha sanden for deg selv.

- William McGuire "Bill" Bryson

Gabriel Marcel

Gabriel Honoré Marcel (1889 - 1973) var en fransk filosof og forfatter. Han studerte ved Sorbonne og ble 18 år gammel diplomert for en avhandling om om Coleridges metafysiske idéer og deres forbindelse med Schellings filosofi. Hans doktoravhandling, som ifølge Etienne Gilson dreier seg om "mystikkens filosofiske grunnlag", er aldri blitt fullført. Marcel hørte til Henri Bergsons venner og er i sin tenkning påvirket av ham. Han vokste opp i et religiøst indifferent miljø, men en lang utvikling førte ham frem til kristendommen, og han ble døpt og gikk inn i den katolske kirke 23. mars 1929.
Ved siden av Sartre sto han som den fremste representant for eksistensialismen i Frankrike, men hans kristne metafysikk gjorde ham til Sartres farligste kritiker. Av hans filosofiske verker må nevnes de to "metafysiske dagbøker", "Journal métaphysique" og "Etre et avoir", (Et mysterium som gjøres til gjenstand for refleksjon, vil nødvendigvis gå over til å være et problem). Og videre "Homo viator", "Du refus à l'invocation" og "Les hommes contre l'humain". Hans tenkning kommer også til uttrykk i en serie skuespill, bl.a. "Le Seuil Invisble", "Le Dard", "Le Chemin de Crète".
Han var også redaktør for samlingen "Feux croisés", franske oversettelser av utenlandsk litteratur, teaterkronikør i Nouvelles Littéraires og medarbeider i en rekke franske og utenlandske tidsskrifter, samt musikkritiker og komponist.
I 1948 ble han tildelt Det franske akademis Grand prix de littérature for hele sitt verk. I 1952 ble han valgt til medlem av L'Académie des Sciences Morales et Politques i Paris etter Emile Bréhier, og noen år senere ble han tildelt Goethe-prisen.

Enquéte - ripost

Som Dipsolitteraten har skrevet: Det går en enquéte på omgang mellom bokbloggerne i Sverige. Jeg stjeler stafettpinnen for en stakket stund, og kaster den videre som en brennende boomerang (!) Her kommer spørsmålene og omsider mine svar. Oppfordringen sendes naturligvis videre.

1. Vilka författare köper du alltid inbundet (dvs. snabbt efter boken kommit ut)?
De fleste forfattere jeg leser er døde. Det finnes dog unntak, som for eksempel Lars Roar Langslet, Kjell Arild Pollestad og et par andre som er sprell levende, og hvis rykende trykkferske avkom jeg gladelig tar imot umiddelbart etter en bokfødsel. Jeg ”venter” for så vidt på en ny bok av for eksempel Fosnes Hansen. Men, arkivarisk som jeg er på flere måter, handles de fleste bøker på antikvariater – jeg tar det jeg måtte snuble over, pocket eller pent innbundne skatter.
Av yngre såkalte ”up and coming” forfattere har jeg begrensede kunnskaper. Mye av det jeg har lest av nyere litteratur, har ofte hatt et slett språk eller et innhold som ikke har appellert (da tenker jeg først og fremst på norske forfattere). Men som med musikk og film, jeg leter helst bakover. At enkelte forfattere diskuterer sitt forplantningsorgans størrelse og antall sengepartnere i dagspressen, både rent bokstavelig og ved hjelp av håpløse metaforer, pirrer ikke min leselyst. Men at det finnes mange aspirerende forfattere der ute som med sine polerte setningskonstruksjoner og cerebrale og originale formidlingsevner ville ha fått min hjerne til å dirre av begeistring og mitt gymnastspretne hjerte til å slå kollbøtter i ren litterær kjærlighetsrus, er hevet over enhver tvil. Det er derfor jeg er her – jeg jakter og samler på gode råd, tips, historier og opplevelser.

2. Vilka författare har du flest böcker av i bokhyllan?
Det må bli Lars Roar Langslet, André Bjerke, Knut Hamsun, Kjell Arild Pollestad og Odd Eidem. En god del Bukowski, Øverland, Dostojevskij, Nygårdshaug og ganske mange filosofiske tekster (Kant, Hume, Hegel, Aristoteles, Platon) og fagbøker av ymse karakter. Sammen med min kone sparer jeg til et hyggelig og intimt privatbibliotek.

3. Vilken var den senaste boken någon tipsade dig om, och vad tyckte du om tipset? Var blev du tipsad, om det var en blogg?
Katolsk i hodet anbefalte meg å lese ”En landsbyprests dagbok” av Georges Bernanos. Vi deler nemlig interessen for katolsk litteratur. Skjønt, den godeste Jørn (Katolsk i hodet) er nok mer belest enn undertegnede på det feltet. Generelt sett også. Men vi er ikke her for å måle krefter, vi forener dem. Uansett, den aktuelle boken har jeg dessverre ennå ikke fått klørne i, men den er sikkert god. Jeg stoler på min kyndige bloggvenn.

4. Vilken var den senaste boken du gav bort?
Mottagande?
”Bestialitetens historie” av Jens Bjørneboe. Obligatorisk lesestoff å ha i en bokhylle. Mottaker: Min elskede kone. Selv fikk jeg bl.a. Andre Bjerkes ”Døde menn går i land” til jul – den har jeg nemlig aldri lest, som jo er litt underlig med tanke på min Bjerke-fetisj. Og av mine kjære svigerinner fikk jeg ”Språkquiz” av Knut Lystad, Torstein Ellingsen og Rune Semundseth.

5. Har du några biblioteksreservationer just nu?
Nei. Jeg kjøper bøker. Jeg var tidligere en flittig bruker av biblioteket, men samleren i meg seiret. Derimot låner jeg en god del film på biblioteket, selv om jeg også er en samler av dette mediet (i tillegg til CD-er). Hyller, kasser og skap har blitt temmelig fulle etter hvert. Heldigvis har vi flytteplaner.

6. Vilken bok/böcker läser du just nu?
Jeg har nesten bestandig sjonglert flere bøker samtidig. Jeg er ennå ikke ferdig med ”Roma” av Steven Saylor som jeg startet med like før jul. Ellers leses for øyeblikket Rieber-Mohns ”Levetid” og ”Politikk som idékamp: Et intellektuelt gruppeportrett av Minerva-kretsen 1957 – 1972” ført i pennen av Johannes W. Løvhaug, begge meget gode bøker på hver sin måte. ”History of Shit” av Dominique Laporte, som jeg leste for 6-7 år siden, har igjen begynt å egge min leselyst, og hver dag blas det litt i Den Katolske Kirkes Katekisme. Thomas Mann, Jan Kjærstad, Irwin D. Yalom, Marcus Jacob Monrad, Sigrid Undset og en rekke andre ”står på vent”. Det er både gledelig og utmattende på samme tid.

Leger

Leger og prester har i hvert fall dét til felles at de må tåle atskillig fleip - godlynt eller skarp - bak sin rygg. Som om de slett ikke var tynget av sitt ansvar. Men fleipen er begripelig. De møter ofte mennesker i situasjoner der "klienten" føler seg usikker, kanskje hardt prøvet i livet - ja ydmyket. Denslags må kompenseres.
En kollega med mye humor og sunn sans innvidde meg forleden i en saftig definisjon av fire typer leger:
- Indremedisineren: vet alt - gjør ingenting.
- Kirurgen: vet ingenting - gjør alt.
- Psykiateren: vet ingenting - gjør ingenting.
- Rettsmedisineren: vet alt, gjør alt - men for sent.

Pater Hallvard Rieber-Mohn - som du forøvrig kan høre her i et radiointervju fra 1981 med Torkjell Berulfsen.

Om å skrive

De fleste forfattere er einstøinger. Vi sitter i mer eller mindre selvvalgte avkroker, som for den saks skyld kan ligge midt i hovedstaden, og pusler med våre setninger, går frem og tilbake på våre kortere eller lengre gulv og venter på det riktige ord, det dekkende uttrykk. Hva er det som driver oss? Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å meddele seg, denne uavlatelige kampen med språket for å gi form til tanker og følelser som etter bokopplagene å dømme oftest er helt uten almen interesse? For eget vedkommende trodde jeg en tid at det var den barnløses trang til å sette spor etter seg, til å levere håndgripelige bevis på at man tross alt hadde levet. Men slik er det ikke: Det finnes fedre og mødre med både tre og fire barn som likevel skriver som gale. De som søker berømmelse går over bekken etter vann. Med den status litteraturen har i dagens samfunn, er det adskillig mer glans å vinne som nyhetsoppleser eller værvarsler i fjernsynet!

Jeg tror vi i all beskjedenhet må vedkjenne oss den gammelmodige og romantiske talen om en "indre trang". Vi skriver fordi vi ikke kan la være. For egen del tror jeg det har noe med selve "blikket" å gjøre. Alt jeg ser og opplever former seg til setninger, men de samme setningene driver meg til å se mer enn jeg ellers ville ha gjort, og slik oppstår et underlig dynamisk spill mellom det sette og det sagte som gir meg en god følelse av å være til. Kanskje er det hele bare en lek, en fantasifull flukt fra virkeligheten? I så fall tror jeg ikke vi ville ha holdt ut den motstanden de ubeskrevne arkene gir oss, de mange dagene uten et ord på papiret, med en sulten papirkurv ved foten og en truende motløshet i sjelen.
De gamle grekere sitter sannsynligvis også her med en nøkkel: Det er eros, selve kjærlighetskraften, som driver oss gjennom all motstand, fordi den lar oss oppleve benådede øyeblikk hvor vi aner noe av skaperaktens vellyst. Det var vel dette romantikerne mente da de talte om inspirasjon.

-Kjell Arild Pollestad