Bevare meg vel! Den elskelige Dipsolitteraten har virkelig gått av skaftet; han har nettopp forært meg, den yppige rosabloggeren Sjeldnere enn rosa pip-piper, et sjokkrosa bloggdiplom i form av tre muffins med kirsebær på toppen!
Ja, her er det saktens noe muffens på gang, og man mer enn aner både svaner og burugler i den sagnomsuste mosen.
Dog. Man takker så ydmykt.
Takk, takk (naturligvis bukkes det også).
Og før stafettpinnen hives avgårde, det vil si videre til bloggere man verdsetter, skal det altså anbefales tre bøker. Så, hva med disse godbitene?
1. John Steinbeck: "Vår misnøyes vinter".
Steinbecks fortellergenius og skjebneskildringer (ofte av mennesker på skråplanet) er viden kjent. I denne romanen møter vi diskenspringeren Ethan, en rolig og tilsynelatende kjedelig familiemann i en enda roligere og kjedeligere by i New England.
Men det ulmer bak fasaden. Den slu Ethan planlegger den perfekte forbrytelse.
Uten å røpe for meget: Ethan (og hans barn - i en sidehistorie) tar i bruk utspekulerte metoder for å nå sine mål, og om straffen unngås, så vil den uunngåelige samvittigheten rette sitt granskende øye på dem.
Med humor og sjarme har Steinbeck skrevet en liten perle av en bok som omhandler makt, moral, ære og samfunnsposisjoner.
Og spør du meg, bør all god litteratur på et eller annet vis dreie seg om moral.
2. Nikolai Gogol: "Døde sjeler".
Kort fortalt: Handelsmannen (og lurendreieren) Tsjitsjikov ankommer til en russisk landsby i den hyggelige anledning for å kjøpe livegne som har omkommet siden forrige folketelling.
Dette er en humoristisk og smått absurd bok med religiøse intensjoner, den er generelt samfunnskritisk i formen, dialogen er merksnodig og latterfremkallende - og Gogol selv "så sin roman i analogi til Dantes Guddommelige komedie".
Fortellingen er storveis på mange måter, og språket er, som alltid med Gogol, sobert og klart - og derfor er det en fryd å spise "Døde sjeler" med øynene.
3. Graham Greene: "Slutten på leken".
Greene er blant favoritteggene i svaneredet, og denne mørke og spennende kjærlighetsromanen, kanskje hans aller beste og mest intense, inneholder det meste. Fra bokens omslag: "En av de merkeligste og vakreste kjærlighetsromaner som noen gang er skrevet".
Jeg tror virkelig det er sant.
De som herved får stafettpinnen i hodet, er som følger:
Lille søster, Epistler og Predikeren
4 kommentarer:
Hei, flotte boktips! Nicolai Gogol har jeg aldri smakt, men nå kom den øverst på listen av uleste "bare vent" til neste anledning, bøkene.
Jeg har alltid likt kirsebær, men aldri spist dem med de store! Nå, det skal bli meg en sann svir å gjøre det!
Jeg takker, glad for æren, og går rett i grublemodus.
Det var da hyggelig at du fant noe som vekket din interesse, kjære anonymiserte grubler.
God bok!
Hilsen en kirsebærgumlende medgrubler.
Jeg er anonym, google vil ikke godkjenne meg, så hva gjør jeg med det? Jeg trykker anonym og glir rett gjennom.
Vet ikke hva google har imot meg, men jeg mistenker den for å være ekstremt pirkete på idiotiske detaljer.
Det å vise identitet er like kryptisk ubegripelig som div.IQ tester.
Derfor pleier jeg å nøye meg med å skrive "sier Predikeren", og komme meg unna med det. Men denne gangen ble det i ren gledesrus helt glemt.
Aha! Predikeren har atter gitt seg til kjenne. Det meste kan tilgis når man handler i gledesrus.
Tror jeg.
Legg inn en kommentar