Lister - første del.

For de mange solbrente og dorske sjeler i vårt ganske land er kanskje sommerferien 2009 allerede en saga blott. Noen har alt returnert til den krevende arbeidsbenken eller installert seg bak den akk så utmattende kontorpulten; andre dyrker febrilsk de siste timer av frihet. For mitt eget privilegerte vedkommende er det enda noen uker med rest og rekreasjon igjen. Heldigvis får man si, - det er godt å ha tid til familien og gjøre alt eller ingenting akkurat som det måtte passe seg (meg). Og de siste late dager skal nytes til det fulle, slik seg hør og bør.
Men før lediggangsstøvet børstes av en forsoffen sommerkropp og man atter tar fatt på de ymse beskjeftigelser der bringer brød og vin på bordet, kan en jo saktens begynne å varme opp med litt bloggstoff av den lettere sorten. Idealvekt: Som en middels agurk.
Og før du rekker å stille spørsmålet: Ønsker jeg å få tiden til å gå raskere? Om jeg kjeder meg? Slettes ikke, det gjør bare kjedelige personer.

Nuja, tanken var i alle fall å presentere noen lister (ja, også jeg er et listemenneske) over mine all time favourites, - personlige listetopper for bøker, musikk og film uten de helt store og dype begrunnelsene. Skjønt, all time favourites er et høyst flytende begrep.
Men altså, intet mer, intet mindre - bare herrrlige agurker! Så derfor, forvent ikke for meget; videre analytiske evner rår jeg dessverre ikke over, og noen ekspert på de ovennevnte felter er jeg lang ifra. Dette får bli så trivielt og subjektivt som det så gjerne har en tendens til å bli her på bloggen. ”Oppgaven” kan dessuten synes komplett umulig; det er nytteløst å rettferdiggjøre slike lister, selv overfor seg selv. For hvordan i all verden går man frem i sorteringsarbeidet? Rangerer man for eksempel komedier etter filmene man ler mest av (”Cannibal – The Musical”, ”Airplane!” og ”Bottom”) eller de som er ”best” (”Annie Hall” og ”Monty Python-filmene”)? Og så videre. Som man skjønner, umulig.
Og jeg synes man bør begrense titlene, en liste med 100 personlige bokfavoritter blir fort både meningsløst og for omfattende. Jeg skal prøve å holde meg til ti.
Til all lykke er slike lister uten den helt store betydningen. Kall det gjerne navlebeskuende identitetsflagging. Her i gården flagger vi hver dag.

Innen de ulike genre dyrkes opptil flere husguder, så dette prosjektets fasit må simpelthen bli til etter tombolaprinsippet – hvor man med trålende fingre søker rundt i erindringens trommelmørke etter først å ha (gråtende) eliminert noen godbiter. Kan hende det hele foregår i blinde, halvt i underbevisstheten eller kanskje står alt skrevet i stjernene og er et ukunstlet ledd i naturens skjønne orden? Hva pokker vet jeg?
Listene vil nok bli preget av eleverte barndomsminner, men også nyere fordøyde filmer, bøker og musikkstykker vil være med å kjempe om medaljene. Det blir høyt og lavt, smalt og bredt, godt og dårlig – objektivt sett. Til syvende og sist handler dette om de impulser jeg har mottatt og som har beveget meg, forandret meg eller som enkelt og greit klarer å underholde gang på gang; det personlig tidløse kunne man kanskje kalle det. Og jeg vil tro at variasjon er en fellesnevner for samtlige kategorier, monokultur er en lei sak.
Slike lister vil i mitt tilfelle uansett bestandig være bevegelige, evig i rotasjon – ”flytende over i hverandre som ringbølgene på en rolig vannflate i regnvær”, som den godeste Arnulf Øverland ville ha uttrykt det.
Spør du meg i morgen, ville svarene ganske sikkert blitt noe annerledes. Men vi lever da alle i nuet, så vær så god – her er min liste, og vi starter med min topp 10fra litteraturens verden i vilkårlig rekkefølge:


Marquis De Sade: Filosofi på kammerset (1795)
”Det som gjelder er ikke å forstå mennesket, men å knulle det”. Ja, slik kan det også sies. Boken som utkom i 1795, var lenge forbudt lesning i Frankrike. Ja, inntil ganske nylig faktisk (1958).
Selve handlingsforløpet er grei skuring: En femten år gammel jomfru sperres inne i et budoar (her oversatt til kammerset) hvor voldsomme orgier venter henne, og en skolering i de mest tenkelige og utenkelige seksuelle perversjoner finner sted. Til slutt legitimeres det for drap for egen nytelses skyld, - alt mens hovedpersonen langer ut mot samfunnet, ekteskapet, historien og Gud – et slags opprør mot religion og moral.
De Sade har ikke bare gitt navnet til sadismen, han var også en betydelig filosof, fritenker og forfatter, omstridt ja vel, men med en voldsom og viktig innflytelse på både Freud, Nietzsche, surrealistbevegelsen og en rekke forfattere, dramatikere og andre kunstnere. Dette er en bok som mange leser og tolker svært bokstavelig, og det er synd. For boken er også meget humoristisk i sin overdrevne satire og brutale samfunnskritikk. Saken er vel om man har mage for slikt, for det er sterk kost som serveres. Og nei, man er nødvendigvis ikke enig med alt man liker å lese.
En viktig, men særdeles omstridt bok. Topp 10 sier jeg.


Odd Eidem: Sett fra Sirius (1963)
Ber du meg ramse opp mine topp ti favorittforfattere, nålevende som for lengst døde, ville jeg garantert nevne Odd Eidem. Topp tre? Eidems navn ligger igjen på min tunge.


Mikhail Bulgakov: Mesteren og Margarita (fullført i 1940-41, utgitt i sin helhet i 1973)
Dette er obligatorisk lesning. Og det er fullt forståelig. Hvis ikke dette kan kalles et mesterverk, vet sannelig min hatt ikke jeg. Noen hevder at denne boken, som vel legger seg i den fantastiske realismens tradisjon, er en slags videreføring av Faust og Bibelen, - snedig og intelligent omskrevet med et skjelmsk, diabolsk flir. For i dette storslåtte, magiske og satiriske eventyret bryter helvete bokstavelig talt ut. Referansene er for mange til å nevne. Kritikken av datidens styresett (Stalin) og byråkratiet er både godt gjemt og tydelig fremtredende, og romanen omhandler tro, tvil, filosofiske, moralske, etiske og teologiske problemstillinger og andre åndelige dimensjoner. Det er galskap og genialitet, og djevelsk moro. Liker du ikke denne boken, kan du jo bare prøve å brenne den …


Erik Fosnes Hansen: Beretninger om beskyttelse (1998)
Fire fortellinger spent over et stort tidsperspektiv, hvor kompassnålen dreier mot felles skjebner, underfundige paralleller og tilfeldighetenes spill, er hva Fosnes Hansen byr på i denne episke og storslagne romanen. ”Beretninger om beskyttelse” er blitt sammenlignet med Hamsun og Blixens beste verker, men den er også blitt kalt pompøs, selvhøytydelig og jålete, hvor ”det gammelmodige riksmålsspråket hindrer romanfigurene i å utvikle seg” (?). Dette er naturligvis tøv fra ende til annen. Fosnes Hansen mestrer Ordet bedre enn de fleste, og en stødigere historieforteller her på bjerget må du lete lenge og lengre enn langt etter. Ved siden av Saabye Christensens "Halvbroren" er dette noe av det fremste innen nyere norsk romankunst. En komplett roman.


Comte de Lautréamont: Maldorors sanger (1869)
Om ikke den snodigste boken jeg noensinne har lest, så er iallfall ”Maldorors sanger” én av dem. Ikke rart André Breton og surrealistene trykket Lautreamont til sitt bryst (hvor ofte leser man om en symaskin og en paraply på disseksjonsbordet for eksempel?).
Boken er et slags stort prosadikt, bestående av seks ”sanger” med seksti strofer. Hovedpersonen, Maldoror, er selve Ondskapen personifisert i den typiske romantiske helt. Han er ”mørk, slank, ensom, demonisk, innhyllet i en lang, svart kappe, vi møter ham gjerne ved havet eller på klippene, til fots eller i strak galopp så kappen og håret flagrer”. Men Maldoror, (som er en satanisk opprører, i opposisjon til menneskene og vår Skaper, ja han trekker faktisk Gud ned på jorden i en høyst besynderlig slåsskamp) opptrer også i en myriade av skikkelser - stadig skiftende, meget overraskende, høyst underholdende – og ofte forvirrende for leser. Og det stopper ikke der – for denne boken brøt med de fleste av datidens konvensjoner hva angår stil og komponering. Her er poetiske virkemidler fra oldtiden og senromantikken, prosavers og frie vers, hyppige gjentagelser, rike beskrivelser og de merkeligste sammenligner, høystemte hymner, bitende sarkasmer, allusjoner til samtidens og antikkens litteratur, gotiske referanser og surrealistiske landskaper og skikkelser. Etter sigende var Lautréamonts (eller Isidore Lucien Ducasse, som han egentlig het) litterære forbilder: Bibelen, Homer, Dante, Shakespeare, Wagner, Goethe, Sade, Scott, Poe, Musset, Baudelaire, Byron, Eugène Sue og Horace Walpole. Mest av alt er boken gjennomgående sort i sin ironiske og sarkastiske stil. Jeg har lest den fire-fem ganger, opplevelsen er hver gang ekstatisk, ja nærmest magisk, men jeg klarer fremdeles ikke få tak på den. Kanskje er det et godt tegn?


Philippe Claudel: Brodecks rapport (2007)
Så langt, årets store leseropplevelse. Min rapport om dette kunststykket kan leses her.


Kjell Arild Pollestad: Veien til Rom – Hvordan jeg ble katolikk (1990)
Dette er kanskje ikke hans beste bok, personlig setter jeg langt større pris på hans litterære dagbøker, men ”Veien til Rom” har betydd mye for meg, en slags vekker sammen med hans ”Pater Hilarion”. Dette er altså en selvbiografisk tekst, en ærlig beretning om hvordan protestanten fra Jæren - via barndommen, den rotløse ungdomstiden og gjennom sin religiøse likegyldighet - finner Gud i Santa Maria Maggiore-kirken i Roma. En, jeg vil nesten si i overkant ærlig, Pater Pollestad øser rikelig fra sine oppvekstminner, og strør om seg med personlige betraktninger, små anekdoter og er som alltid vittig og alvorlig – og selvfølgelig alltid underholdende. Og for de tvilende, boken er ikke spesielt forkynnende. Dette er rett og slett en lettlest bok man blir i godt humør av, skrevet for hele menigheten.


Michel Houellebecq: Muligheten av en øy (2005)
Elsket og hatet som få andre nålevende forfattere. En vulgær, spottende, provokativ, utfordrende, rasistisk misogyn, - bør man i det hele tatt lese noe av en mann med slike merkelapper/advarsler på? Ja, helt klart. I hvert fall i Houellebecqs tilfelle. For den nihilistiske Houellebecq i narrens uniform er uhyre presis i sine beskrivelser av dagens samfunn, et samfunn og en moral i fullstendig oppløsning (iallfall sett med forfatterens evige pessimistøyne). Og det er kanskje derfor mange provoseres, og kritikken og de hånlige adjektiver rammer ham som en dartskive på en engelsk pub – han parodierer først og fremst den vestlige middelklassen: Vår griskhet, vår forfengelighet og frykt for aldring, vår overfladiske tilværelse, vår higen etter karrièreklatring og makt, kjærlighet som ren forbruksvare og uforpliktende sex, samt vår nesten latterlige hjelpeløshet i det vakuumet som tilsynelatende oppstår i kjølvannet av vår søken etter en identitet. Dette er evige temaer i hans øvrige romaner. Så også i hans aller beste – "Muligheten av en øy".
Stikkordene her: Kjærlighet, kloning, fysisk forfall, evig liv, tap av menneskelighet og de naturlige følelser, vitenskap fremfor tro, sekter og endetid. Dessverre, tror jeg, er boken meget aktuell. Menneskenes trang til stadig å strekke grensene innen det etiske og moralske blir kanskje jordens undergang. Jeg håper bare ikke Houellebecq får rett i sine pessimistiske antagelser i denne glimrende boken. Nydelig, sår, ekkel, frastøtende og engasjerende; Houellebecq er dyktig i sine skildringer, og fremfor alt - boken er skremmende aktuell.


Dietrich Schwanitz: Dannelse (1999)
En murstein av en bok om dannelse. Uinteressant og søvndyssende sier De? Aldeles ikke.
Fra omtalen på bokomslaget: ”Første del behandler den kulturelle basiskunnskapen. Europas historie presenteres som en stor fortelling, deretter formidles høydepunktene innen vestlig litteratur-, kunst-, musikk-, filosofi- og vitenskapshistorie. I annen del ledes leseren gjennom språkets, bøkenes og skriftens verden, og man stiller spørsmålene: Hva er intelligens, kreativitet og refleksiv viten? Hvordan bidrar den kulturelle kunnskapen til vår selvforståelse? Og tredje del inneholder oversiktlige tidstavler, en kommentert katalog over bøker som har forandret verden, og forfatterens egne anbefalinger for videre lesning”.
I korte trekk, - dette handler om evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige, og hvorfor dette bør gjøres i visse tilfeller. Hva er kjernen i europeisk kultur, og hva må man kunne for å være et dannet menneske i en europeisk kontekst. Schwanitz er en streng, men dyktig pedagog. Boken gir leseren en grundig innføring om hva dannelse er, og hvorfor vi trenger det. Jeg har sagt det før, og gjentar meg gjerne: Dannelse bør være skolepensum.


Michel de Montaigne. Essays – Annen bok (1580)
Montaigne - essayets, eller skissens/forsøkets opphavsmann - har skrevet noe som må være noe av det ypperste jeg noensinne har lest. Man har iq, og man har det langt sjeldnere som kalles visdom. Boken forteller: ”Dette er en øvelse i selvrefleksjon”, og maken til reflektert herremann er det vel knapt mulig å oppdrive.
”Michel de Montaigne (1533-1592) var utdannet jurist og innehadde en dommerstilling ved Parlamentet i Bordeaux. I 1570 trakk han seg tilbake til sitt slott Montaigne i Périgord, der han søkte å leve sorgfritt og uberørt av tidens heftige religiøse og politiske strider, i flittig studium av oldtidens filosofer. Han hadde sitt ly i tårnet, hvor han innrettet et stort bibliotek. Der leste han de kjære bøker, tenkte, nøt sin ro og gleden over å være et fornuftig menneske, og der lot han pennen fly over papiret eftersom tankene og bildene fór gjennom hans hode. Således oppstod samlingen Les Essais: en blanding av filosofiske meditasjoner, tekstkommentarer, memoarer og dagbøker”.
En selvskreven del av Vestens litterære kanon – nok anbefalinger kan ikke gis.



Og vinen på bildet? For god litteratur hører naturligvis sammen med noen glass rødvin. For eksempel en Château Leret Monpezat 2005. Skål!

PS – urteplanten i vinduskarmen, nummer tre fra venstre, ja visst, det er deilig basilikum (Ocimum basilicum), - den er slettes ikke forsømt. Den er iallfall ikke lenger så molefunken og slapp som den var da den ble foreviget av en viss tomsing med et hendig kamera for hånden, - et bilde som forøvrig ble tatt like etter at vi kom tilbake fra ferie. Og det, mine damer og herrer, forklarer naturligvis den saken.


Neste gang - musikk.