Det språklige uttrykks godhet består i at det er klart uten å være banalt. Klarest er språket når det består av vanlige ord, men da er det også banalt. Eksempel på dette er Kleofons og Sthenelos' diktning. Opphøyet og vendt bort fra det hverdagslige er det språk som bruker uvanlige ord, jeg mener fremmedartede ord og metaforer og utvidede ord, overhodet alle ord som avviker fra det vanlige. Men hvis en dikter bare bruker slike ord, vil resultatet bli gåtetale eller kaudervelsk, nemlig gåtetale av bare metaforer og kaudervelsk av bare fremmedartede ord. Eget for gåten er jo nemlig dette, at den taler om noe virkelig, men knytter det sammen med noe umulig, noe som ikke lar seg gjøre ved bare å forbinde ord som har sin opprinnelige mening i behold; det lar seg derimot gjøre når man bruker metaforer, f.eks.: "Jeg så mannen som med ild klebet bronsen fast på en annen" og slike ting. Av fremmedartede ord blir det kaudervelsk. De forskjellige uttrykksmidler bør derfor på en eller annen måte blandes opp med hverandre, på den ene side vil nemlig da de uvanlige ord, fremmedartede ord, metaforen, de utsmykkende uttrykk og alle de andre former det er talt om, de vil påvirke at språket ikke blir hverdagslig og platt, på den annen side vil de vanlige ord gi språket klarhet.
Ikke minst bidrar de forlengede, forkortede og omdannede ord til at språket blir klart uten å bli hverdagslig. Fordi de er annerledes enn vanlige ord og kommer på siden av hva vi er vant til, gjør de at språket ikke blir platt, og fordi de samtidig har noe tilfelles med det vi er vant til, beholder de klarheten. Derfor tar de kritikere feil som klandrer en sådan måte å uttrykke seg på og gjør narr av dikteren, slik Eukleides den eldre gjorde da han sa det var en lett sak å dikte når man skulle ha lov til å forlenge ordene som en ville, og han laget burleske eksempler i denne stil: "Epicháren eidon Marathonáde badízonta" (= Epichares så jeg mot Marathon skride) og: "ouk an g'erámenos ton ekeínou ellboron" (= han begjærte vel ikke den annens nyseurt). Men påfallende bruk av sådan uttrykksmåte er jo latterlig. Måtehold er en felles forutsetning for alle uttrykksmåter.
Den samme virkning kunne man jo nemlig også fremkalle ved en forkjært og lattervekkende bruk av metaforer, fremmede ord og øvrige uttrykksarter. Hvor stor forskjell det gjør når de derimot brukes riktig, kan man se i eposet når man setter inn vanlige ord i metret. Hvis man istedenfor alle disse uttrykk setter de vanlige ord, vil man se at vi taler sant. Således har f.eks. Eruipides skapt det samme jambiske vers som Aischylos, og bare ved å sette inn et eneste ord, nemlig et fremmedartet ord istedenfor en vanlig kjent glose, synes han vers skjønt, Aischylos' ordinært. Aischylos skapte nemlig i "Filoktetes" dette vers: "Et grådig sår som spiser kjøttet av min fot", men istedenfor "spiser" setter Euripedes "holder fest på". Og: "Nu har en mannsling som intet er verd, en ynkelig stakkar", om noen ville veksle ut med vanlige ord: "Nu har en liten mann som er svakelig og ikke pen". Og: "satte han frem en uhøvelig stol og et bord så ynkverdig" i forhold til: "satte han frem en dårlig stol og et bord som var lite." Eller om man istedenfor "strandbredden brøler" sier "strandbredden roper". Også Arifrades gjorde narr av tragikerne fordi de bruker uttrykksmåter som ingen bruker i dagligtalen som f.eks. "fra husene bort" istedenfor "bort fra husene" og "séthen" (= "din-fra") og "egó de nin" (= men jeg ham) og "Aschilléos peri" (= Aschilleus rundt) og ikke "peri Aschilléos" og lignende uttrykksmåter. Det at slike vendinger ikke hører til de vanlige, gjør at språket ikke blir platt. Men det visste ikke Arifrades.
Det er viktig å gjøre riktig bruk av ethvert av de språkets virkemidler vi har talt om, såvel av de sammensatte ord som av de fremmedartede, men det aller viktigste er metaforen. Den er nemlig det eneste man ikke kan hente fra andre og den er tegnet på naturgaven; for å finne gode metaforer er å se likhet.
Av ordene egner de sammensatte seg best for dithyramben, de fremmedartede for heksameterdiktningen, men metaforene for jamber. I heksameterdiktningen er alle nevnte uttrykksarter anvendelige, men i det jambiske trimeter, som jo mest efterligner dagligtalen, passer de uttrykksarter som man også kan bruke i prosa og de er vanlige ord, metaforen og utsmykkende ord.
Om tragedien, altså om den efterligning som skjer i handling, får det som er sagt, være oss nok.
Aristoteles om diktekunsten (oversatt av Sam. Ledsaak).
Foto: Wikipedia
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar