Årets hatord

Opprinnelig hadde jeg kun tenkt å skrive et innlegg om den mildt sagt besværlige terminus "i forhold til", da dette åpenbart må være det mest problematiske uttrykk i vårt språkbruk anno 2010/2011. "I forhold til" betyr ikke "hva gjelder/hva angår" som i det engelske "in relation to", slik mange later til å tro. Det betyr sammenlignet med. Feilbruk kan gi både uheldige og lattervekkende konsekvenser, og det kan simpelthen svekke skribentens troverdighet. Eksempler som "i forhold til arbeidsoppgavene gjør jeg det bra" og "vi er restriktive i forhold til fôring" er både galt og uforståelig. Men de florerer i ukepressen.
I tillegg er det blitt en enerverende frase.
Men så til saken.

Årets, eller rettere sagt, fjorårets ord er visstnok "askefast".
Javel. Samme for meg. På annenplass kom "app". Huttetu.
Det går gjerne inflasjon i ord, det er så. Hvem husker vel ikke oversvømmelsen av "sykt" og "sinnsykt" for et par år tilbake.
- Jeg er i sykt god form, som en pasient noe tvedtydig uttalte fra sin sengepost.
Og det er gjerne sånn at når inflasjonsordene dukker opp i alle mulige tenkelige vendinger og uttrykk, da blir de ikke bare klisjéer og vanskapninger - de setter også tålmodigheten på prøve, og sågar dype bitemerker på språknervene.
Antagelig ikke bare mine.

Men det er altså ett enkelt ord som har irritert min språksans enda mer enn uttrykket nevnt ovenfor. Det er naturligvis ikke noe galt med selve ordet, det er det jo forsåvidt aldri, men det er et misbrukt ord. Det dukker snart opp i alle sammenhenger, og skyver synonymene ut i grøftekanten. I popularitet virker det som om den for lengst har distansert både "sinnsyk" og "syyykt bra".
Bare hold øyne og ører åpne. Overalt - i alle sammenhenger!

For nå er det formodentlig sånn at alle gleder seg veldig til å ta fatt på det nye året. Skal man tro ukebladhoroskopene blir det forhåpentlig et veldig flott år med veldig mange muligheter og med veldig store sjanser for at nettopp du (og veldig mange andre) skal lykkes i kjærlighet, på jobben, i det økonomiske og hvaikke.
Kort sagt: Det blir et veldig eventyr av et år skrevet i gullskrift! Ja, med veeeeldig store bokstaver, naturligvis.
Flere som bli gale?

Det finnes riktignok langt viktigere saker å ergre seg over i hverdagen enn et lite filleord som alle tar i munnen i tide og utide. Tyggisklyser på bakken for eksempel. Tagging på offentlig eiendom. Og hvorfor leser egentlig folk Se&Hør? Hva med størrelsesforholdene i TV-serien Drømmehagen? For hvordan kan det egentlig ha seg at luftskipet Plinky Plonken (omtrent en tredjedel av Hinkelpinkels størrelse) er så overvettes mye større på innsiden enn på utsiden, der det prompesvever tilfreds rundt i hagen med, ja nettopp Hinkelpinkel, Hopsi Deisi og hele Konglefamilien ombord? Akk ja.

Men misbruk av ord er et onde. I forbindelse med min pappapermisjon ble jeg innkalt til et møte med en saksbehandler. Jeg falt fullstendig ut av samtalen - jeg ble rett og slett opphengt i hvor ufattelig mange ganger hun brukte ordet "veldig". Innholdet ble bokstavelig talt lagt i en veldig tåke.
Og senest i dag morges på badet da jeg foretok et bleieskift på familiens nyeste medlem, der hvor radioen er innstilt på NRK P2 og bestandig står og kringkaster morgenkåserier, nyheter og debatter om hverandre så det riktig smeller i veggene, skjedde det igjen. En eller annen kvinne ble intervjuet, og hun brukte ordet "veldig" seksten ganger i løpet av snaue to minutter! Ja, for etterhvert begynte jeg nemlig å telle.
Hva hun snakket om aner jeg ikke.

Til og med drevne politikere og fjernsynsfolk bruker meningsløse setninger som "sjansene er veldig små ...".
En ting er gjerne ikke veldig liten. Sier eller skriver du det, er sjansen veldig stor for at du undergraver din egen autoritet.

Men vi er forskjellige, heldigvis. Somme misliker ordet "meget", - det er angivelig et alderdommelig ord har jeg latt meg fortelle (det er også mye brukt av snobber). Andre liker ikke "kult". Noen får fnatt av å høre et lite ord som "veldig" (pun intended, ladies and genitals) - atter andre får grå hår av munnrappe kvikkaser som utfolder sitt blendende verbale vrøvl og starter annenhver setning med "asså" (asså, jeg bare ...) og avslutter sin sludreretorikk med fyllordet "da" (det var veldig mange der, da!).

Veldig, veldig, veldig, bla bla bla - det sprer seg som porno i nylagte bredbåndskabler i vårt grisgrendte (grisete?) land.
Er det for mye forlangt med bittelitt forandring, bare et snev av språklig omslag i ny og ne? Eller hva med å ta seg bryet å finne ut av hva de enkelte ord betyr, og hvor og hvordan de bør brukes. Iallfall noen av dem. Av og til.
Og kanskje også hvilke preposisjoner man skal bruke i de forskjellige tilfeller.

Og helt til slutt. Som et alternativ til ordet veldig, dukker jo "svært" raskt opp, som i "jeg gleder meg svært mye/meget til å se deg mestre den noble kunst å variere".
Forøvrig kan man jo også ta i bruk meget, særs, umåtelig, innmari, voldsom, kjempe(messig), herkulisk, svimlende, enorm, titanisk, uhorvelig, formidabel, gevaltig, durabel, kolossal(t), gigantisk, pyramidalsk, umåtelig, milevid og til og med jævlig.
For eksempel.