"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."
Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.
God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar