Kjære Død

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.