Stemningsrapport

Når varmen blir så intens at man noe motvillig lar tankene kretse omkring kremasjon og djevelens bakerovn, er det godt å trekke seg tilbake på et lunt sted.
Her ved steinbordet i hagen liker jeg å sitte. Det er skyggefullt - i alle fall på denne tiden av døgnet - pent, og det gir meg en indre ro bare å være her. På alle mulige måter kjennes det svært behagelig som man kan skjønne.
Man lesker strupen med litt vann, spiser svett sjokolade, kaster bollebiter til fuglene, knipser maur av tærne, leser en bok - for øyeblikket "Niels Klims reise til den underjordiske verden" av Ludwig Freÿherr von Holberg - og grubler over stort og lite i tilværelsen. Harmonien ligger i det helt enkle, og man kjenner en glede bare ved å være til.
Selv om jeg er et typisk høstmenneske, er jammen sommeren deilig også!
Ha en fin dag.

Littérature engagée

"Jeg gir blaffen i om Dostojevskij var engasjert eller ikke, jeg blåser i hvilke merkelapper man måtte finne på å sette på litteraturen. Det som teller er situasjonen og personene. Ivan, nihilisten, interesser meg, hans avskyelige og snedige måte å snike seg unna moraliteten på, interesser meg. Jeg slåss med Ivan."


Slik svarte altså monsieur Albert Camus da en av ungdommene han holdt forelesning for spurte ham "om han tenker på sine verker som littérature engagée?"
Dette på et tidspunkt hvor den godeste eksistensfilosofiske forfatter var meget opptatt av Dostojevskijs Ivan-skikkelse.

God litteratur, stor kunst, gir oss innblikk i andre menneskers liv og sinn, altså utover det rent underholdningsmessige - eskapismen og det flyktige. Gjennom deres etiske og moralske valg og konflikter, utvider den oss følelses- og tankemessig; vårt sjelsliv og begrepsapparat løftes, forfines kanhende.
Men kan selv den største litteratur gi oss alt, som et substitutt for manglende erfaring og kontakt med realitetene? Eller er det bare selve livet som kan gi oss det? Og bør vi være opptatt av forfatternes engasjement, såvel som intensjoner, hensikter og deres moralfilosofi?

Sett gjennom gullbriller

Kjærlighet sa: Du skal gi menneskene en nøkkel, slik at de kan åpne språkenes dør og du skal gi dem en billedbok så de kan se hele verden. Du skal fortelle dem at verden er en skole.
Språkenes dør er lukket igjen slik som da Babelstårnet raste sammen og menneskene begynte å tale forskjellige språk, lukket igjen siden Kristi Himmelfartsdag da apostlene falt til jorden i drakter av farget lys og alle forsto hva de hvitkledde mennene sa - siden pinsen da ildtungene kom. Du skal gi dem Portum linguarum reserata - språkenes åpne dør og du skal gi dem Orbis Pictus, hele verden i bilder.

Maleren, tegneren, grafikeren, bokkunstneren og lærerinnen Anne-Lise Knoff har, slik jeg har forstått, kun utgitt én bok: "Sett gjennom gullbriller" (1977).
Den er til gjengjeld et lite funn. Som hennes nyanserte bilder med flerfoldige spennende detaljer er denne samlingen med drømmeaktig, religiøs, poetisk prosa proppfull av symbolikk og små kunstneriske avstikkere så å si. Dog oppleves den aldri sprikende. Knoffs penn svinges like elegant som malerpenselen, man må bare vende seg til hennes egenartede stil.
Boken er smått surrealistisk i fasongen; en slags blanding av enkle eventyr og oppslagsverk for europeisk åndhistorie, stadig skiftende og kanhende litt usammenhengende og vanskelig å følge. Men den røde tråden snor seg godt synlig gjennom "de viktigste nedslagene i menneskehetens pedagogiske historie", og fungerer således som bokens bærende ryggrad.
En annerledes og flott bok for dem som interesser seg for pedagogikk, religion og europeisk kunst- og kulturhistorie.

Kjære Død

- ta meg varsomt når du kommer, plukk meg som en liten blomst.
Lei meg ut av døren, utover markene og ned til den dype, mørke hulen din. Sett meg i en av krukkene der nede, på en av de lange hyllene, gjerne ved siden av mor og far og de gamle vennene mine, som også har forlatt husene sine nå, og skoene og frakkene og kaffekoppene - og søkt bolig nede i dypet hos deg.
Vær snill: gi meg en aldri så liten rørkikkert slik at jeg kan kikke opp på verden med den av og til - jeg vil så gjerne se om det er fart på kålen og om fuglene fremdeles kan fly.
Ta meg vakkert, Død - pust mildt på øynene mine, smil det lange, skakke smilet ditt. Jeg følger deg ut i mørket, ut i nattens siste måneskinn - forbi kålen og robåten nede på vika. Jeg vil gjerne stanse et lite øyeblikk og kanskje si: der nede ligger robåten min, Død. Den har jeg rodd mye i, og så har jeg fisket mange fisk. Godt, Arild, sier Død. Nå skal du ikke ro mer. Nå skal fiskene få fred for dine kroker. Men du har kanskje en robåt der nede, Død? Tja, sier Død og smiler det lange, skakke smilet sitt.
Ta meg mykt, Død - løft meg som en liten fugl noen løfter fra sitt myke rede. La meg få si adjø til tøflene før jeg går, til skrivemaskinen og paraplyen i stativet, til sykkelen utenfor, og klokken som tikker ut sine siste harde slag. Du står der ute, høy og mørk - mens smilet ditt stadig er det samme: mykt og hemmelig skakt. Så bøyer du deg verdig og sier: Din tid er forbi, Arild. Denne vei.
Så går vi sammen ut i mørket, ut i den kalde desembernatten mens nordlyset trekker blekhvite lakenstrimler over himmelen og et noe fortumlet liv er forbi ...

- Arild Nyquist.

Denne teksten, som er hentet fra samlingen "Kollvikabrev" (1978), fortsetter å gripe meg med sin enkle, naivistiske tilnærming til livet og døden. Ordene er lette og lekne, men etter å ha lest dette lille epistelbrevet, kribler det vedmodig godt i kroppen. Det gjør det hver eneste gang.
For slik er det, nemlig. Døden er prisen for livet.

En lettbent utfordring

Den godeste Geir Isaxen har prøvd å lokke undertegnede frem fra sin mørke hule med en aldri så liten utfordring. Banket forsiktig på gjorde han, ventet tålmodig, og kastet så sin fineste silkehanske midt i mitt søvnige tryne da jeg stakk det ut i dagslyset.
Allikevel. Jeg skal svare så galant jeg bare makter, som en høflig gest mot en duellkåt medblogger.

Hvilken bok leser du akkurat nå?

For tiden befinner jeg meg i den mannlige ammetåken - nedsyltet i gulp, nedslitte ørepropper evig hvilende mot sneglehuset, tynnslitte nerver og hvor innholdsdeklarasjonen på morsmelkerstatningspakken utgjør sommerlektyren.
Korrekt. Famileforøkelse. Vår lille familie på tre har blitt til fire. Hvilket forklarer noe av grunnen til at blogginnleggene har blitt like sjeldne som det er gode programmer på sommerfjernsynet.
Dog, fullt så gæernt er'e ikke! Akkurat nå leser jeg vekselvis "Sett gjennom gullbriller" av Anne-Lise Knoff og "Noveller" av Leo Tolstoj. Siste roman jeg pløyet gjennom (for omlag to uker siden) var "Vår misnøyes vinter" av John Steinbeck - kanskje en ubetydelig blekkflekk i verdenslitteraturen, men jeg elsket den, simpelthen!


Hvor liker du best å lese?

Vi har akkurat flyttet inn i nytt hus (enda en årsak til de store tidsgapene mellom blogginleggene), og nå har jeg ordnet meg med lesekrok i spisestuen/biblioteket. Under gamle, franske filmplakater halvligger jeg i en god stol av typen gammeldags stressless, og leser der min smusslitteratur og husmorporno mens jeg nipper til årgangswhisky. Her får den beduggede lesehest beite betenkt i fred!


Hvilken bok skulle du ønske kunne bli filmatisert?

"Brodecks rapport" av Philippe Claudel og "Kritikk av den rene fornuft" av Immanuel Kant.

Hva er favorittboken din?

Samtlige av Odd Eidems flanerier, "Essays-serien" av Montaigne og ... ja, det er så mange, så mange.


Er det noen bøker du ser frem til å lese de neste månedene? Hvilke?

Å ja! Flere bøker av Steinbeck, Graham Greene, "Islands klokke" av Laxness, Isaac Singers "Fiender -en kjærlighetshistorie", "Kjærlighet i Santa Croce" av Vasco Pratolini" og en rekke andre.

Hva synes du er den fineste forsiden på en bok?

Jeg lar innleggets bilde tale for seg. Men én favoritt? Det er like mange pene bokomslag som det er lekre kvinneben på denne kloden, men det er ikke bestandig et samsvar med utvortes og innvortes.

Skal jeg så sende utfordringen videre? Svar den som føler seg kallet!