Leserapport sånn omtrent midt i året

Jeg er ingen ren bokblogger, selv om enkelte av mine bloggvenner ynder å kalle meg nettopp det. Hos andre har denne bakgårdsblogg (som jeg liker å kalle den) sogar fått merkelappen ”Katolsk blogg”, ”Kulturell helaften” og den noe tvetydige ”Annet/alternativ”. Som nevnt ønsker jeg ikke å definere denne bloggen i noen grad eller vinkle den mot noe spesielt, selv om enkelte særegenheter unektelig skinner gjennom som en lyskaster rettet mot mine gamle, utslitte underbukser. Jeg administrerer allerede en ren politisk blogg; alt annet som måtte falle meg inn å skrive om, havner dessverre her. Og joda, det blir noe om bøker.
Men nu til sakens hovedanliggende. Rett før nyttår ble det personlige leseråret oppsummert og vurdert, og om jeg husker korrekt – konklusjonen var at de trehundredeogfemogseksti dager hadde vært særdeles gode og tilfredsstillende. Altså litterært sett. Men dessverre kom jeg i skade for å love at jeg igjen skulle ta fatt på både Hamsun, Ibsen og Undset. Store ord fra liten manns munn. Mitt samvær med disse litterære giganter i det inneværende år har vært noe begrenset for å si det forsiktig. Totalt fraværende for å være dønn ærlig. I stedet har jeg lest en rekke bøker om igjen - slik jeg også ofte tar frem igjen gode filmer eller CD-er; jeg blir simpelthen ikke ferdig med dem. Og godt er det.
Som den observante leser har fått med seg, har det blitt noen bøker av Odd Eidem. Jeg er på god vei til å skaffe meg samtlige av hans utgivelser; de berømte flanerier, romanene, barnebøkene, skuespillene og essayene. Alt er ikke like bra, bevares, men alt skal leses, og alt tåler flere lesninger! Lysten på å kvele en gjesp? Prøv Strindbergs ”Hemsöfolket”. Jeg har sansen for ham, denne store svenske forfatter, men denne ble, vel, søvndyssende av flere årsaker. Kanskje tar jeg den frem ved en senere anledning. Rolv Wesenlund var for meg et nytt bekjentskap, i bokform vel å merke. Jeg har naturligvis fått med meg hans debattvirksomhet opp gjennom årene. Han er en stor stilist, men boken skjemmes av for mange grammatiske og elementære skrivefeil. Dog, - riktig så lystig, giftig og ikke minst lattervekkende og underholdende var hans bok ”Du verden …”.
En roman som gjorde sterkt, jeg vil si uslettelig inntrykk, var Philippe Claudels ”Grå sjeler”. Anbefaling kom fra Tehme melck. Etter videre research i ulike fora hvor superlativer som ”poetisk, gammelmodig språk”, og ”gotisk, mørk, mesterlig” og ”kresen språkkunst, setninger som gedigne kunstverk” ble kastet etter denne franske forfatter, forstod jeg at ”Grå sjeler” ville komme til å treffe de riktige nerver og følelser hos undertegnede. Helt korrekt. Nok en anbefaling mine damer og herrer.
I kolonnen til høyre føres en kronologisk logg over bøker jeg har lest, men ikke alt føres inn. Jeg har lest noen noveller fra ”Roald Dahls Beste”, blant annet ”Annen manns rygg” og ”William og Mary”, men altså ikke hele boken, så det kvalifiserer ikke til loggføring. Og det er gode klassiske noveller må jeg få legge til. Dessuten har jeg kost meg med Francis Bull ”Land og lynne” (Bull er bestandig godt å lese), men igjen – ikke hele boken. Og nylig har jeg gått til anskaffelse av Michel de Montaigne ”Essays – annen bok” (det er en bok full av livsvisdom, helt obligatorisk), - ledd meg skakk av utdrag fra Niels Chr. Geelmuydens siste, ”Reisebrev”, som min kone og jeg leser høyt for hverandre, og jeg har virkelig fått sansen for Aksel Sandemose etter å ha fordøyd ”Et blått vann i urskogen”. I tillegg blir det som nesten alltid tid til noen filosofiske artikler, essays og utdrag her og der, klint innimellom jobbing, oppvask og alt det andre. Sist, men ikke minst, har jeg akkurat slått klørne i ”Brodecks rapport” av nevnte Claudel. Det ligger faktisk an til å bli et enda bedre leserår enn i fjor. Tre ganger hurra!