Men først: De 10 punktene er også et innlegg for moderat bokmål, dvs. for det bokmålet som ”ikke fjerner seg mer fra riksmålet enn den offisielle rettskrivning krever”.
Ser vi bort fra tellemåte og tallord, en del fremmedord og en den fortidsformer av svake verb, er det få forskjeller av betydning mellom riksmålsrettskrivningen og det moderate bokmålet. Men ”radikalt bokmål” (nynorsklignende, samnorsk bokmål) er noe ganske annet.
Riksmålet normeres av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur, som er en frittstående institusjon. Bokmålet normeres av Norsk språkråd, som er det offisielle organet for språknormering. Riksmålsforbundet og Det Norske Akademi har hver to representanter i Norsk språkråd.
Rettskrivningen i punktene nedenfor er både riksmål og moderat bokmål. Selv kaller vi ofte denne språkformen ”riksmål/moderat bokmål”.
1. Riksmålets dominerende stilling på landsbasis (90 – 100 %)-skriftspråk i frivillig bruk) er det avgjørende argumentet. De som velger å skrive riksmål, velger et språk de møter daglig hvor som helst i landet, et språk som de fleste kan bruke og som alle forstår godt.
2. Uansett hva man utdanner seg til eller hvilket yrke man arbeider i, vil man erfare at riksmålet ”er der” som et uunnværlig arbeidsredskap, fullt utviklet, som oftest gjennom generasjoners bruk.
3. Et språk som har vært dyrket slik som riksmålet, gir muligheter til å velge stilnivå. Forfattere trenger det mest, men også vi andre. Et privatbrev, et avisinnlegg, en høytydelig tale eller en spøkefull tale – hver genre krever sin stil, sin uttrykksmåte, sitt ordvalg. Som skoleelev skal man øve seg i forskjellige genrer og trenger hele stilskalaen. En slik skala kan bare eksistere i et språk med sterk litterær tradisjon, i et språk som definerer en normalstil som de andre stilplanene ses i forhold til. Det er tilfellet i riksmålsnormeringen.
4. Riksmålet er det språket som den vesentlige del av vår skriftkultur har fått uttrykk i, og det har sin sterke stilling i kraft av seg selv. Språkplanleggerne på 1900-tallet har flere ganger forsøkt å omforme det radikalt eller bryte det i stykker, men angrepene på det (i 1917, 1938 og 1959) har stort sett prellet av. Den som bruker riksmål, bruker et språk som har bevist sin livskraft.
5. Uansett styrke og utbredelse bør et språk være lett å lære. Reglene må være noenlunde faste og bøynings- og avledningssystemene enkle. Riksmålet tilfredsstiller slike krav. Derimot vil en valgfrihet som den vi har i de offisielle rettskrivningsnormalene, bare forvirre – mer jo dypere man trenger ned i den. Bruken av datateknologi i språkbehandling stiller skjerpede krav til enkelhet og enhetlighet i rettskrivning og bøyning, og riksmålet tilfredsstiller slike krav.
6. Når man har lært rettskrivning, er det plagsomt å måtte lære store eller viktige deler av den om igjen fordi den er forandret. Ut gjennom 1900-tallet har mange måttet gjøre det, hvis de skulle mestre den til enhver tid gjeldende offisielle rettskrivning. I riksmålsnormeringen tar vi sikte på å holde skriftbildet stabilt og ikke gjøre forandringer før vi ser at det nye har livets rett. På den måten stryker vi skriftspråket som selvstendig system.
7. Men skriftspråket er ikke uavhengig av talespråket. En viktig del av grunnlaget for den skriftlige normen er det standardiserte talespråket, det vil si det talespråk vi bruker når vi ikke snakker dialekt og når vi leser. I og med dette grunnlaget – skrifttradisjonen og standardtalespråket – normeres riksmålet på samme måten som man normerer i andre kulturland. Riksmålet er med andre ord et normalt europeisk språk.
8. Norge er en utpreget kulturmottager og dermed utsatt for språklig påvirkning. Landet trenger et språk som både er smidig nok til å oppta og eventuelt omforme det verdifulle i det nye, fast nok til å sile fra det overflødige og egnet til å være det nasjonale vern som alle kan føle trygghet ved. Et språk med slike egenskaper finner ikke i noe land. Norge kan neppe mønstre noe bedre enn riksmålet.
9. Riksmål er den form for norsk som lettest blir forstått i Sverige og Danmark, og dermed i Norden. Det er det språk som egner seg best i nordisk samkvem hvis det trengs et felles språk, og er det språk utlendinger i alminnelighet oppfatter som norsk.
10. Riksmål er altså et fullt utviklet moderne språk. Men i tider da det snakkes om røtter og om historieløshet, blir også den lengre og dypere tradisjon et vesentlig moment. Erfaring har vist at så vel Petter Dass (1700-tallet) som Henrik Ibsen (1800-tallet) kan normaliseres til moderat 1917-rettskrivning uten at vesentlige verdier går tapt. Dagens riksmålsrettskrivning er en videreføring av den moderate fra 1917, og den bidrar dermed til å hindre at en vesentlig del av vår litterære arv blir et språklig-ortografisk lukket land for fremtidens nordmenn.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar