Å være edruelig i begeistringen, lidenskapelig i avskyen -
Av talent er jeg ingen kritiker. Men jeg er en brukbar tilskuer. Jeg har intet program. Jeg gjengir først hva jeg ser, så hva jeg føler. Så hva jeg mener. Men hvis jeg kjeder meg, klarer jeg ikke å skrive mange linjene, ikke engang om det jeg ser. Like fullt skylder jeg avisen en artikkel. Så skriver jeg isteden om kelneren som serverte meg fiskesuppe før forestillingen. Det bør være skribentens ærgjerrighet å lage et severdig drama selv ut av en gråstein, for ikke å snakke om fiskesuppe.
En skuespillerinne sa til meg: "Nå har jeg stått på scenen i tredve år! Jeg vet tusen ganger mer om teater enn en kritiker! Hvorfor er det ingen som har bedt meg om å skrive?" -Ja hvorfor ikke det, tro?
Jeg skjønner musikkritikeren Bernard Shaw. Han ble spikende gal av ukunst. Jeg har lyst til å rive av dem lemmene! skrev han om dårlige fiolinister. De krenker meg for grovt. Enig! Jeg river av en arm, slenger den mot snoreloftet. Men jeg river også til meg et øyeeple. Derpå slår jeg en spiker i Pedersens tunge, skjender hans kone. For selv skjender han alt hva jeg finner guddommelig. Han spytter på min mor. Han truer mine barn med gaffel. Jeg avskyr hans mekringer i tempelet.
Hvis jeg hadde vært sjefredaktør og en dag fikk en ny teateranmelder, ville jeg hilst ham med denne velkomsttalen: Du skal bestrebe deg på å skrive dagsjournalistikk og uten spor av tanke på evigheten berette om "noe som hendte igår". Vær like stor egosentriker som de på scenen, ellers bidrar du til å minske avisens opplagstall. Og forøvrig? -er jeg likeglad med dine åndelige utgangspunkter, såfremt du klarer å forsvare dem på en underholdende måte! Akkurat som skuespilleren må du være en entertainer. Glem aldri at du har et skriveyrke som blant samtlige pennegjerninger har lettest for å ende som verdens kjedeligste lektyre. Belær ikke noen skuespiller! For det første evner du det ikke. For det annet er det slett underholdning, og du fortjener teatrets forakt. Dessuten skal du vite at jeg sparker deg nedover alle avistrappene hvis du får ry for å skrive objektivt. Den slags ry er alltid basert på en umulighet, og det vil igjen si: Du er uleselig, og dermed ikke brukbar for oss andre i redaksjonen. Dixi! Her ender din sjefredaktørs velkomsttale.
Efter en forestilling for 80 tilskuere på et avantgardeteater skrives det 3 millioner ord i avisene. Efter en forestilling for 3 millioner tilskuere på et TV-teater, skrives det 80 ord. Av dette slutter jeg ...
2 kommentarer:
Det bodde nok en streng pedagog i denne Eidem. Til etterretning, altså.
Mange skuespillere syntes det var stas å bli anmeldt av Odd Eidem. De visste han tok dem på alvor. Men det var jo også dem som regnet han som arrogant. Og det ér arrogant å heller skrive om en fiskesuppe, fremfor å skrive om en kjedelig forestilling.
Legg inn en kommentar