Nostalgisk filmmagi

Bli med Helan og Halvan, busemenn, nissen, rødhette og hundre tresoldater til Lekeland og opplev nostalgisk filmmagi i en uforlignelig slapstick-musikal.
I Hollywoods gullalder 1930 – 1945 fant en kulturell oppblomstring sted - over syv tusen filmer produserte underholdningsbyen, mange av dem skulle revolusjonere filmmediet. I hopetall trillet både skinnende og matte perler ut fra maskineriet; flere gjennomført elegante, som på rød løper rett ut av filmstudioene, andre hulter til bulter på knirkete samlebånd. Men umåtelig populære var dem og især gangsterfilmene, de romantiske eventyr og (etter lydfilmens fødsel og gjennombrudd) de glade musikalene. ”March Of The Wooden Soldiers” fra 1934 kunne endt på komposthaugen sammen med visne og glemte buketter, men tidlig på nittitallet fikk denne klassikeren en livgivende dusj fra vannkannen, et forsiktig anstrøk av moderniseringens hånd så å si. Støv og rusk ble omhyggelig fjernet, lyden renovert og bildet ble tillagt farger. Det restaurerte resultat foreligger herved i en smakfull DVD-versjon, og den har heldigvis beholdt sitt verdige stilpreg i harmoni med dens posisjon som tradisjonell høsttakkefest- og julefilmklassiker, iallfall i hjemlandet.

Stan Laurel og Oliver Hardy, bedre kjent som Helan og Halvan her på bjerget, er en av verdens mest kjente og kjære komikerduoer. I tospann har de beriket oss med over hundre filmer, deriblant treogtyve helaftens spillefilmer, samt en rekke stum- og kortfilmer. Deres betydning for film generelt tåler sammenligningen med den Chaplin og The Marx Brothers har hatt for det kinematografiske riket. ”March of the Wooden Soldiers” i regi av Gus Meins og Charley Rogers, er nok ikke så kjent og kanskje heller ikke så god som f.eks. "Way Out West" eller "Sons of the Desert". Men likesom det er kvalitetsforskjell mellom filmskaperne, er det også kvalitetsforskjell hos publikum. Denne var ikke en umiddelbar publikumsfavoritt da den ble lansert, men man kan ikke bestandig lese en regissørs storhet gjennom gallup. Man får som kjent sin belønning i himmelen, og regissørenes trøst får være at siden femtitallet har filmen i diverse høytider vært en fast gjenganger på amerikanske TV-skjermer. Således har den vunnet plass i mange hjerter og den anses som en liten klassiker hos flere generasjoner filmelskere.

Filmen er basert på operetten ”Babes In Toyland” (1903) av Victor Herbert, og vi tar da også turen til Lekeland sammen med våre antihelter. I denne fantasiverdenen bor den velrenommerte litterære figuren Mother Goose sammen med et mylder av mer eller mindre kjente eventyrskikkelser hovedsakelig hentet fra amerikanske ”nursery rhymes”. De fleste er kun for figuranter å regne, som f.eks. Rødhette og De tre små griser, men de mest besynderlige statistene (som tilfører en noe bisarr dimensjon til rollegalleriet) er den cellospillende katten (The cat and the fiddle) og hans lille venn; en ape forkledd lik noe som etter all sannsynlighet skal forestille Mikke Mus. Men det er liten vits å dvele ved slike kuriositeter. I kulissesterke Lekeland går dagene med til å synge søte sanger og danse uten et snev av hugsott eller engstelse. Og våre venner Helan og Halvan? Ja, de bor i en gigantisk sko må vite. Akkurat slik det skal være i et riktig eventyr.

Omgivelsene er nok noe uvant for den gjengse Helan og Halvan-fan, men også atmosfæren og stemningen er annerledes sammenlignet med deres andre filmer. Her er litt mindre slapstick og humor, og mer musikal og fortelling. Selve historien og eventyret føles viktigst, det er den som gir filmen den nødvendige vekten og substansen. Sånn sett er bajasene for en gangs skyld redusert til brikker sidestilt med de andre. Men den umiskjennelige humoren kommer selvsagt i små og litt større drypp. Stannie Dum (Laurel) med sin urokkelige sindighet og naive dumhet vekker stadig harme og irritasjon hos sin like lavpannede, men langt mer autoritære makker Ollie Dee (Laurel). Han sender stadig oppgitte blikk i retning kamera (hans varemerke) og lar sitt sinne flere ganger få fysisk utløp i retning Stannie (nok et varemerke). Noen av de tilsiktede komiske innslagene treffer nok ikke spikeren på hodet hver eneste gang, men er mer av sjarmerende og nostalgisk ånd.

”March Of The Wooden Soldiers” følger eventyret og filmens handlingsorienterte struktur til punkt og prikke. Vi får presentasjonen av miljø og personer: Helan og Halvan som jobber i en leketøysfabrikk og ellers er innlosjert i en stor sko sammen med Mother Peep og hennes datter Little Bo-Peep. Den harmoniske tilstanden brytes idet den onde hushaien Silas Barnaby (glimrende portrettert av Henry Brandon) krever en husleie Mother Peep ikke makter å betale. Han går imidlertid med på å annullere hele gjelden hvis han får datterens hånd, men da han oppdager at gjengen har lurt ham ved å la ham gå til alters med en forkledd Stannie Dum, bryter naturligvis torden og orkaner løs.

På mange måter er det en typisk beretning: Presentasjon, konflikt, duell, intensivering av konflikt og konklusjon/avslutning i en kronologisk spenningskurve fortalt på en lettfattelig og humoristisk måte. Her finnes mye klabb og babb, og noen nifse typer i snodige kostymer i en humørfylt og musikalsk historie som kan engasjere både pleiepjokken og den gyngende bestefar. Dette er filmkunst som flyter lett og muntert oppå strømvirvlene, men som også innehar en viss tyngde i seg selv i form av den gode, klassiske eventyrfortellingen som nekter å gå av moten.

Mediet film har endret seg radikalt i løpet av de nesten åtti årene som har gått siden ”March Of The Wooden Soldiers” hadde premiere. En del virkemidler har bleknet og virker anakronistiske, ubrukelige; strømmen av nye og fancy effekter kommer hele tiden til. Men selve budskapet og filmmagien, samt kjærligheten til selve fortellingen skinner gjennom. Den er, sett med dagens øyne, noe lettbent og arkaiserende i stilen, men regissørene begår slettes ikke en lettsindighet overfor det stilistiske reglement. Dagens kulturstrømninger tilsier dog at denne type film ikke vil fenge det store publikum, men man behøver ikke være barn av en svunnen tid for å få utbytte av denne godbiten. Fullt så grandios som ”The Wizard of Oz” er den ikke, men likhetene er høyst påfallende. En annen mulig referanse kan være den bedårende ”Ma-Ma”, også kjent som ”Grimm og Gru” eller ”Rock and Roll Wolf”, som her i landet oppfattes som, om ikke en klassiker, så iallfall en høyst memorabel og rørende filmmusikal. Filmen har sant nok noen innholdsmessige og formelle svakheter, men fortjener slettes ikke stempelet dusinvare, ei heller betegnelsen unikum. En klassisk god eventyrfilm derimot - helt klart. For nye seere kan reisen via Lekeland være en utmerket måte å bli kjent med ett av filmhistoriens viktigste radarpar; de legendariske Helan og Halvan.