Carl Keilhau (1919 – 1957) er navnet på den meget begavede, eksentriske og særegne norske forfatter, dikter, kritiker, oversetter, kåsør og journalist som bl.a. fikk idéen til ”Den bakvendte familieboken” (medforfattet av André Bjerke og Odd Eidem). Dessverre er hans navn sjelden å påtreffe, men skulle du være så heldig å ramle over diktsamlingen ”Konsert i november”, kåserisamlingen ”Strandhugg” eller noen av hans polemiske språkskrifter i et antikvariat, bør du slå til.
Eidem gir denne morsomme og, formodentlig, ærlige beskrivelse av sin venn i ”Humoristen”:
”Den borgerlige, ytre korrekthet gjorde hans bajasserier merkelige, ofte nesten spennende. Han gjorde alltid sine laksesprang som akademiker, og man merket jo godt at han var rundet av en slekt med embedsmenn og offiserer. Særlig hadde han en selsom trang til å uttrykke seg på leksikalsk måte. På stående fot kunne han gi en innviklet leksikalsk-ironisk definisjon av en hvilken som helst gjenstand eller åndelig fenomen.
Man sier jo at bare den bedrøvede er en god humorist. Men det typiske ved humoristen Keilhau var at han ikke alltid var humorist. Han fremstod som den korrekte borger også i den forstand at han strengt holdt orden i sitt indre liv. Når han var alvorlig, var han gravalvorlig, helt uten humor, som for eksempel når han skrev lyrikk, artikler eller holdt foredrag. I den slags stunder betraktet han verden med rektorblikket; han virket så moralsk på noen at de under hans øyne følte seg skrumpet sammen til middelskolegutter med dårlig samvittighet. Men i dette rektor-mennesket bodde også en sjel som var meget anti-borgerlig! I kåseriene og petitene var han barokt ellevill. Stilen i hans petitkåserier ble ofte lånt fra departementets tørre sprog. Ja, slik var hans paradoks: Han hadde ikke humor i sitt alvor – men alvor i sin humor.
Fra Odd Eidems første møte med Carl Keilhau, tegnes dette levende bilde:
”Jeg traff en ung mann med stramt sammenrullet paraply; den dinglet over armen; han hadde sort hatt; i knapphullet var en nellik; han presenterte seg i Akersgaten. Han lignet en gentleman fra London City, en ung advokat; han var likesom på vei til sitt eget bryllup, elegant, forretningsmessig; de høye snipper fra forrige århundre ville kledd ham.
Vi var overdrevent høflige begge to, som folk jo gjerne er når de bare kjenner hverandre av navn. Hans korrekte ytre fikk narret meg til å bruke en uvanlig mengde fremmedord. Da skjedde det noe forbløffende. Den slanke dandy gjorde plutselig et lite hopp, et nytt tramp sendte ham atter til værs; han smalt i en latter, og så plutselig gravalvorlig konverserende på meg.
- Jeg fikk sånn lyst til det, forklarte han, med saklig belærende embedsmannsstemme.
Jeg følte meg betraktet som en kanarifugl i bur.
Da jeg stirret efter ryggen hans i trafikken, var jeg i tvil om hva jeg hadde opplevet. Gang på gang ble folk narret av hans ytre. Han var poet, forkledd som forretningsmann; han var guttekåt humorist, forkledd som forretningsmann. Han så likeglad ut – men versene hans som sjelden virket helt befridde, fektet mot panikk”.
Her følger noen Keilhau-definisjoner fra hans ”leksikon”:
Anonym: Bidragsyder til veldedig formål, som ikke ønsker at hans navn skal offentliggjøres før dagen efter.
Barometer: Sinnrikt instrument, ved hjelp av hvilket en person som befinner seg innendørs, kan konstatere hvordan været for øyeblikket er utendørs.
Gjøk: Fugl, som i Norge omkring midten av mai varsler om vinterens komme ved egenartede, uhyggelige varselrop i åsene.
Idrett: Systematiske legemsøvelser med det formål å herde legemet og slå en rekord. Som verdens største idrettsnasjon må regnes Norge, idet samtlige idrettskonkurranser dels likefrem vinnes av nordmenn, dels må betraktes som vunnet av nordmenn når hensyn tas til følgende for norske idrettsmenn ugunstige omstendigheter: a) de store geografiske avstander i Norge, som medfører at idrettsmannen regelmessig ankommer til idrettsplassen i utmattet tilstand, b) uheldig valg av skismøring, c) det forhold at norske idrettsmenn blir dyttet og stengt av sine svenske konkurrenter, d) folkemengdens ringe størrelse.
Skal de norske idrettsresultater sammenlignes med f.eks. de tilsvarende amerikanske, må det selvsagt tas i betraktning at den amerikanske folkemengde er femti ganger så stor. Nils U. Hansens norske rekord i lengdesprang, 7,54 m, tilsvarer således et amerikansk resultat på 7,54x50 = 377,00 m. Som man vil se, er dette en betydelig sterkere prestasjon enn Jesse Owens´ ”verdensrekord” på 8,13 m.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar