Identitetskrise - Tanin no kao

Den eminente og dessverre mye oversette filmregissøren Hiroshi Teshigahara har ikke en enorm katalog å skryte av, men minner oss ettertrykkelig på at i kunsten er kvalitet og kvantitet inkommensurable størrelser, for å bruke dét ordet.
Mesterverket ”Tanin no kao” (The Face of Another) fra 1966 er definitivt et stykke filmkunst verdt å få med seg for filmfeinschmeckere, og for dem som måtte være nysgjerrige på japansk film.

Tatsuya Nakadai portretterer på utsøkt manér Mr. Okuyama, en businessmann som har fått sitt ansikt stygt forbrent og vansiret som følge av en ulykke. Som en annen bandasjert mumie, sitter han hjemme og funderer over livet, mens han kone mer eller mindre neglisjerer ham.
Under behandling i kognitiv terapi finner han (tilsynelatende etterlengtet) en intelligent likevekt hos sin psykiater. Samspillet dem i mellom er underlig, engasjerende og velspilt. Filmens dialog og historie er forøvrig sofistikert og filosoferende, men lett å følge - i kontrast til Teshigaharas andre godbit ”Suna no onna (1964)”.

Psykiateren foreslår at Okuyamas fjes skal reddes ved å gi ham en livaktig maske; en ny identitet og et nytt liv, så å si. Underveis reises flere filosofiske og hypotetiske spørsmål: Hva ville skjedd med samfunnet hvis alle var anonyme? Er vi kanskje det? Er virkelig ansiktet og øynene vinduet inn til sjelen?
Den noe mer pragmatisk anlagte Okuyama ønsker (bl.a.) å forføre sin kone med sin nye identitet. Kona faller for den kjekke fremmede, hvilket gjør ham rasende, og han håner hennes svakhet. Hun hevder derimot at hun visste hvem han var hele tiden. Hvor mange par bedriver vel ikke et slags maskeradespill for hverandre?
Gradvis endres hans personlighet, og det å reetablere seg i samfunnet synes vanskeligere enn antatt. En parallellhistorie om en overlevende fra Nagasaki-bombingen - en kvinne med halve fjeset ødelagt, på evig jakt etter kjærlighet og i konstant frykt for en ny krig – bringer en ekstra rørende dimensjon til filmen.

Hva er forbindelsen mellom identitet, personlighet og det rent fysiske? Bestemmer det ytre ens personlighet? Når etableres en identitet? Tilfører masken Okuyama en ny personlighet, eller er det han som gir masken liv? Hva ville du gjort om du fikk en ny identitet - ville du forblitt den samme?
Rent stilistisk kan dette minne om en klassisk Twilight Zone-episode der Luis Buñuel, Ingmar Bergman, Fritz Lang eller Georges Franju har fått frie tøyler hva gjelder regi og manus. Temaet er dyptloddende, det visuelle estetisk, effektene groteske og undertonene bevegende. "Tanin no kao" er smått surrealistisk - og med det dramatiske teaterets lyssetting, svært ekspresjonistisk.
Teshigahara stopper ikke der: Bildeutsnittet er tidvis merksnodig og ulogisk, somme tider vekslende mellom stillbilder og et håndholdt, skjelvende dokumentarkamera à la Goddard – men med et estetisk snitt. Samtidig er den tro mot den klassiske vestlige filmen, og Takemitsus majestetiske musikkbidrag sender det hele til himmels.
Teshigaharas noe ubestemmelige, men paradoksalt svært distinkte stil, gjør dette til en helhetlig og rørende filmatisk opplevelse, hvor det bankes inn en historie som ikke vil gi slipp med det første. Eller siste.