Fra den dagen hun hjalp gamle Goriot med å pakke ut, fikk hun noe å tenke på. Riktignok var han litt posete under øynene, og det var ikke fritt for at han var nødt til å tørke dem litt, men alt i alt syntes hun han var en både behagelig og elegant herre. Ellers tydet de kjøttfulle, velformede leggene - så vel som den store nesen - på at han var i besittelse av moralske egenskaper som enkefruen følte seg meget tiltalt av, egenskaper som hans runde månefjes og naive uttrykk lot til å bekrefte. Han var sikkert en skikkelig fyr, både sunn og sterk, utvilsomt i stand til å omsette all sin ånd i følelser. På håret var han frisert som duevinger, og frisøren fra Polyteknisk skole kom og pudret det hver morgen. Det lå i fem spisser ned over pannen og kledde ansiktet meget godt. Han var litt tung i bevegelsene, men kledde seg så omhyggelig og snuste så elegant, som en mann som alltid er sikker på å ha snusdåsen full av macouba, at den dagen han flyttet inn, la fru Vauquer seg i sin seng om kvelden og formelig stektes som en akerhøne i spekkeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne når hun tenkte på at hun nå kanskje skulle si farvel til Vaquers liklaken og gjenoppstå som en Goriot.
For øyeblikket leser jeg - på oppfordring og anbefaling av min kjære hustru - Balzacs store roman "Gamle Goriot". Etter å ha smågjespet meg gjennom Emily Bröntes "Stormfulle høyder", var dette et hopp til en høyere litterær tinde. Forsåvidt intet riktig galt å finne med Bröntes klassiker - men personlig syntes jeg historien var forutsigbar og sjarmløs, dessuten fremviste min indre kinematograf ustanselig bilder fra TV-serien "Mot alla vindar", især denne John English.
Men det var jo min egen skyld. Nu, derimot, går alt så meget bedre.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar