Lesefest?

Lesefest, kalte min mor det. Skal du nå ha deg en lesefest, sa hun når jeg kom fra biblioteket med nye lånebøker. Morskapsbøker het det den gang; de ble lest med lyst. I dag synes lesning ofte å være forbundet med ulyst. Ungdomsskoleelever uttaler i radio at de leser nesten bare blader. Det er for anstrengende å lese bøker i fritiden måvite. Da må man slappe av, og det gjør man best ved å bla i et hefte, titte på bilder, skumme overskrifter.
Som bokelsker tillater jeg meg et hoderystende smil. For det første betviler jeg at vi alle - unge og eldre - har et slikt enormt behov for å "slappe av" som det er blitt hevdet i de senere år, om man ved avkobling mener den totale utkobling.
En skulle tro vi heller trengte til å skjerpe sinn og sanser. Den beste avkobling får man, meg bekjent, ved å koble noe til, fordype seg i noe annet. Forsåvidt har jeg forståelse for dem som "slapper av med en bok". Men jeg synes nok uttrykket er misvisende, for boken krever jo en innsats, en skapende innsats som riktignok knapt merkes når det herlige skjer at man oppslukes av boken.

- Ebba Haslund.

Takk for maten - en anekdote

Prost Christie hadde engang vertinnen til bords i et selskap, men sendte en lapp til stortingsmann Henrik Ameln om ikke han kunne takke for maten. Det gjorde Ameln på knappest mulige måte. Han sa "Takk for mat i Christie´navn, Ameln".

Borgen og sild

Få her til lands skrev så gode noveller og petiter som Johan Borgen. Ikke mange i norsk litteratur har klart å skildre menneskesinnet så intenst og levende, i en så klar og fortettet form. Hans innlevelsesevner var bortimot enestående.
Og romanen "Lillelord" er og blir et mesterverk, en klassiker med andre ord.
Borgen debuterte med "Mot mørket" i 1925, men gjorde seg beryktet og elsket som journalist med stilistisk elan under pseudonymet Mumle Gåsegg i tredveårenes Dagbladspalter.

Aksjemegleren, kunstsamleren og forfatteren Rolf Stenersen (1899 - 1978) har tegnet et levende portrett av sin venn Borgen med en noe uortodoks penn - "Kan jeg ikke la pennen løpe fritt, har jeg ikke noe glede av å skrive":

Borgen er det merkeligste menske jeg har møtt. Jeg har aldri sett så mange sterke og motstridende egenskaper samlet i ett menske. Gir en seg til å fortelle om ham, må en ta seg i akt. En bør ikke fortelle for mye annet enn slikt som er trulig. Det er for eksempel litt farlig å si at Borgen er lys, rett i ryggen og har en spenstig kropp, men et gammelt ansikt som minner om ansiktene til Edgar Allan Poe, Baudelaire og Rimbaud. De døde alle unge. Ansiktslikheten er ikke noen tilfeldighet, Borgen har både karaktertrekk og evner til felles med dem. Han har som ingen annen utvidet grensene for min erkjennelse. For å skildre ham må jeg ty til bilder og febersetninger. Å lese Borgen er som å se blomster som gror på gjødselhaugen og samtidig fatte noe av stjernehimlen. For meg er han også den forkledte helgen. Ranglefanten som aldri har velta et glass. Den tidlig dødsdømte seeren som visste alt og skjønte alt og til og med overlevde så mange samtidige. Kunstneren som brente både for menskeheten og for hvert menske han møtte. Mannen som nådde alt og alle. Den store magikeren, kunstneren som gråt og brant, glødet og gråt, gråt og brant ustanselig. Diktet og diktet, skapte og hjalp, hjalp og diktet ustoppelig. Og ennå har ikke noen sett ham felle en tåre!

Og her er et artig klipp hvor den godeste Borgen ikke vil snakke om litteratur, men om ... sildefiske.

Våken en sommernatt

Vi som er i sommernatten,
deler våkenhetens gave.
Duft av stemorsblomstermatten
går som torden i min have.

Ikke holder vi oss stille,
vi som er i sommernatten.
Hør, nu vil en siriss spille
Guds sonate, opus 18 ...

Katteseksualdebatten
bryter løs i måneskinnet!
Vi som er i sommernatten,
har nok ingen fred å finne

Vi er altfor våkne sjeler,
jeg og sirissen og katten!
Våkenhetens lykke deler
vi som er i sommernatten.

- André Bjerke

Goriot - et utdrag

Fra den dagen hun hjalp gamle Goriot med å pakke ut, fikk hun noe å tenke på. Riktignok var han litt posete under øynene, og det var ikke fritt for at han var nødt til å tørke dem litt, men alt i alt syntes hun han var en både behagelig og elegant herre. Ellers tydet de kjøttfulle, velformede leggene - så vel som den store nesen - på at han var i besittelse av moralske egenskaper som enkefruen følte seg meget tiltalt av, egenskaper som hans runde månefjes og naive uttrykk lot til å bekrefte. Han var sikkert en skikkelig fyr, både sunn og sterk, utvilsomt i stand til å omsette all sin ånd i følelser. På håret var han frisert som duevinger, og frisøren fra Polyteknisk skole kom og pudret det hver morgen. Det lå i fem spisser ned over pannen og kledde ansiktet meget godt. Han var litt tung i bevegelsene, men kledde seg så omhyggelig og snuste så elegant, som en mann som alltid er sikker på å ha snusdåsen full av macouba, at den dagen han flyttet inn, la fru Vauquer seg i sin seng om kvelden og formelig stektes som en akerhøne i spekkeflesket over den begjærets ild som opptentes i henne når hun tenkte på at hun nå kanskje skulle si farvel til Vaquers liklaken og gjenoppstå som en Goriot.

For øyeblikket leser jeg - på oppfordring og anbefaling av min kjære hustru - Balzacs store roman "Gamle Goriot". Etter å ha smågjespet meg gjennom Emily Bröntes "Stormfulle høyder", var dette et hopp til en høyere litterær tinde. Forsåvidt intet riktig galt å finne med Bröntes klassiker - men personlig syntes jeg historien var forutsigbar og sjarmløs, dessuten fremviste min indre kinematograf ustanselig bilder fra TV-serien "Mot alla vindar", især denne John English.
Men det var jo min egen skyld. Nu, derimot, går alt så meget bedre.