Bye, bye mr. Bye?

For et par uker siden kom jeg over en bok av Erik Bye. Det har jeg forsåvidt ofte gjort når jeg har labbet innom et antikvariat eller en brukthandel som en annen Askeladd på jakt etter snurrepiperier og fordums litteratur. Bestandig har jeg lagt Bye tilbake igjen - farvet av fortiden kan man nok si.
Vi kjenner ham kanskje aller best som den store TV-personligheten. I min familie var det ofte på denne måten: "Huff, ikke han kjedelige der, da! (Min far). Og best husker jeg nok sangene og visene. Og alt båtpratet. Jeg har aldri fått den store skjelven i knekapslene av stemmen hans, og setter den dag i dag ikke nevneverdig pris på hans sørgmodige bass. Innholdet, altså selve tekstene gikk naturligvis en liten pjokk hus forbi. Han har forblitt kjedelig.
Mine besteforeldre hadde nok mer sansen for Høvdingen; der i heimen fantes både LP-plater, og husker jeg ikke feil, også bøker av ham.
Men jeg skal ta sats og hoppe så det riktig spruter grøt til alle kanter.
Nettopp denne gangen ble jeg stående og bla litt i boken av den godeste Erik Bye; utvalget var nemlig redigert av Odd Eidem. Ja, sånn hender det ofte jeg stifter nye litterære bekjentskaper - et forord av den og den, oversatt av han ja! Osv.

I forordet til "Kompasset rundt" var det følgende agnlinjer som gjorde at jeg bet på kroken:
Prosastykkene kan leses som lange, forklarende og cowboyaktige fotnoter til det som tross alt er hovedsaken i hans litterære produksjon: Visene.
Men også hans ferdigheter som prosaskribent kan stundom virke uvanlige. Jeg har lyst til å nevne et enkelt eksempel. Enhver yrkesskribent skulle gjerne efterlatt seg linjer som disse:
"Hvem husker ikke sin barndoms ur? Tikkingen, takkingen, pling'en og plang'en, gjøkurets brystsyke jodling fra et sted hinsides den siste Alpe.
Ur dinglende i kjeder, ur med ansiktene skjult under kapsler av gull, gamle menns ur som glødet vestlommevarmt mot øret - "hører du det siste tikk? Er ikke dette et morsomt leketøy?"
Men du lyttet mer i undring enn i glede over de triste små hikst under lokket hver gang et sekund tok avskjed med sin døde bror."

Spesielt den siste linjen finner jeg vakker. Vakker og trist.
Jeg har nå reist Kompasset rundt så å si, og kommer nok til å ta en runde igjen. Diktet "Vårherres klinkekule" setter vann i øynene, den eventyraktige historiestubben om den blåøyde norskamerikaneren Orville Bakken i "Bakkens bagasje" er rørende fortalt, og alle skildringene fra Erik Byes opplevelser fra Nord-Amerika har gjort inntrykk - især likte jeg den om mudderprammen "Queen of the Hudson" svært godt.
Et stridens granateple faller kanskje ikke langt fra familietreet, men vi vet jo at epler, selv fra samme gren, kan ha helt forskjellig aroma og smak.
Neste gang jeg treffer på Bye, skal jeg invitere ham med hjem.