Sex i litteraturen?

Det skrives for lite om sex i moderne litteratur. Dette var en overskrift man kunne lese forleden dag. Saken finner du her

Nyhetsartikkelen med stenk av erigert sommeragurk kunne fortelle at Andrew Motion, juryleder for Booker-prisen i Storbritannia, synes det er for lite sex i den engelske samtidslitteraturen.
Selv har jeg (dessverre) ikke befattet meg mye med den erotiske litteraturen, hverken den klassiske eller kontemporære. At det har forekommet sex i en del bøker jeg har lest er nå så (tenker da både på f.eks. Henry Miller og voldspornoen i Marquis de Sades bøker). Men jeg kan ikke nevne mer enn et par-tre såkalte "erotiske mesterverk" sånn i forbifarten.
For finnes det egentlig? Jo, mange mener det.

Ifølge norsk lov har alle rett til å ha sin mening, men ikke nødvendigvis rett til å beskrive den. Dette er en lovgivning bygget på erkjennelsen av at det finnes noe sublimt.
Hva gjelder det seksuelt anliggende i litteraturen kan man (historisk) ut i fra et moralsk synspunkt, muligens kunne dra et skille mellom forfatteren og dikteren - hvor dikteren, den store poet, er den som skaper selve kunstverket, det kvalitetsmessige. De gjengse skribenter og forfattere bruker ofte sex som et kynisk og kalkulerende virkemiddel, omtrent slik mediene bruker ordet "sex" o.l. for å sjokkere/selge. Nærmest som løsrevne ting man behandler isolert.
En ganske utbredt oppfatning blant litteraturvitere er at de virkelig store kunstnere kjenner det sublime, og følgende har blitt skjenket friheten til nettopp å sublimere. Dikteren beskriver ikke selve akten inngående og grafisk; derimot skildrer han kjærligheten. Han sublimerer.

Sex er gjerne en stor og viktig del av et menneskes liv. Det faller seg naturlig å ville beskrive en aldri så liten tiurlek på sengekanten. Samtidig kan man godt minnes Hallvard Rieber-Mohns ord: "Hvorfor skrives det aldri en bok om vennskap? Det skrives så meget om kjærlighet, sex, hat, vold, likegyldighet. Men boken om vennskap savner jeg." Jo, jeg kan nikke samtykkende. Dog tror jeg det er plass til både kjærlighet, krim, vennskap, oppvekstskildringer og sex i litteraturen (og det tror jeg nok Rieber-Mohn mente også).
Men nå - paradoksalt nok i vårt sexfikserte samfunn - vegrer altså forfatterne seg for å beskrive den O'hellige hyrdestund. Og tilsynelatende også den mer lettvinte "bare en kjapp en". Ifølge artikkelen er temaet sex blitt erstattet med dop. Om det kan man jo gjøre seg mange tanker.

Noen sa en gang at vitenskapen har tatt diktningen og poesien ut av måneskinnet. Har så massemediene tatt kverken på sexen? Blir den såkalte sublimeringen noe for stort, for svevende, eller simpelthen utdatert for dagens lesende publikum? Og blir rene sexskildringer ofte platte, klisjéfylte og for vulgære for den jevne leser? (Den høyverdige sublimering kan vel også bli like klisjébetont?).
Er vi mette? For vi er da vel ikke blyge? Og har seksuelle skildringer lav status i de skrivende og lesende miljøer? Unngår forfattere som ønsker å bli oppfattet som seriøse temaet sex?

Koker simpelthen alt ned til kvalitet?