Når man sier om en dikter at nå har han endelig slått igjennom, så betyr det meget ofte at nå er han endelig avvæpnet og uskadeliggjort. Men det er kanskje tross alt ennå ikke lykkes helt å tilsløre tendensen i hans verker. Da settes reaksjonens siste legion inn. Da - når dikteren selges i store oppslag og de konservative avisene "anerkjenner" ham - da er det at filologene styrter til! Når de har gjort sitt arbeid er det smått bevendt med den opprørske dikter. Da er han blitt klassiker.
Da står han der i praktbind og samlet utgave og kan ha det så godt. Litteraturhistorien har slukt ham, han er blitt et forelesningstema, man kan ta doktorgraden på ham, og kommentarstøvet faller tett og jevnt som et stille snevær over hans verk. - Den tid er nær da de store fester til hans ære kan begynne å rulle.
Ved å kanonisere opprøreren har reaksjonen lammet ham, knekket hans slagkraft, brutt spissen av hans aksjon, stanset ham i hans arbeid, nettopp som det skulle bære sine rikeste frukter. Og nå kommer vi til det mest groteske punkt, den fineste ironiske vendingen i denne utviklings forløp. For nå opplever man at den samme reaksjonære opinionen, den samme pressen, de samme kritikerne, som ved sin dyrkelse, sin giftige hyldest, har stanset dikteren på halvveien, bruker ham i kampen mot yngre forfattere, som ikke skriver som det sømmer seg.
- Helge Krog (et lite utsnitt av 1. del av "Dikting og moral", Meninger om mange ting, 1933.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar