søndag 24. januar 2010

"Jeg tror på melankoliens seier"


(Aftenposten Morgen - 24.11.1986. Odd Eidem intervjuet av Jan E. Hansen)

Odd Eidem ble nylig tildelt et statsstipendium for sitt forfatterskap. Han har mottatt nyheten med glede, sier han. I en samtale med Jan E. Hansen uttaler han seg om samtidens aktuelle kulturspørsmål.

November har senket sin hvite tåkedis over fjorden mellom Oslo og Nesoddtangen.
Odd Eidem ser imidlertid klart i allslags vær. Han sitter ved vinduet og forsøker som han selv sier - å lage noen setninger. Han stirrer ut i høsten.

- Skulle jeg gi et intervju idag, måtte det være for å meddele noe som er en moderne skribents tilværelse. En skribenttype som min i forbindelse med moderne aviser eksisterer ikke mer. Det er aldeles ingen merkverdighet. Det er lenge siden den danske avisen BT innførte minuttkronikken. Å tro at man kan bekjempe denne formen for analfabetisme er bare omsonst fiksfakseri. I den grad jeg leser norske aviser, konstaterer jeg at de ikke lenger evner å deprimere meg.

Hører man en viss resignasjon? Snarere den særegne melodien fra et dikterisk instrument som alltid har tolket livet lyrisk.
Alltid har han skrevet om døden, ikke minst i forbindelse med flyktninger og andre hjemløse fantaster. Han er blitt kalt en stor humorist, blant annet fordi et treffsikkert blikk for det barokke alltid har glimtet som det fjerde øye over hans litterære motiver. Men hver gang en leser har ledd av noe morsomt i Odd Eidems forfatterskap, har også tårene sittet løst. Mer enn det sunne humør, som er så åpenbart for de fleste, er det et like sunt vemod som har stemt strengene i hans musikalske sinn.
- Det tror jeg du har rett i, sier han. Jeg tror på melankoliens seier. Den er som en konkylie, paradoksalt nok ofte med gjenklang fra et overstadig godt humør. Men også med brus fra redsel. Jeg har ofte vært livende redd for ingenting.

Jo, han lager noen setninger. Men i sin stilistiske letthet er de tunge av mening. Ikke av meninger, som aldri har gjort noe betydelig inntrykk på ham, om de så var riktige eller gale. Sitt åndsliv har han ført på grunnlag av en omreisende tilskuers inntrykk i en irrasjonell verden, hvor intet menneskelig har vært hans sprog fremmed. Idag er han en nestor i norsk litteratur som aldri har følt seg som noen herlig skribent, skjønt han stadig lar seg forbløffe over hvor få som befatter seg med skrivekunsten utfra kjennskap til dens vanskelighetsgrader.

- Spurte du meg om det var noe særlig jeg ville oppnå med mitt forfatterskap, hadde jeg ikke hatt stort å nevne. Jeg er altfor antisosial til å bruke litteraturen som forløser av hverdagens problemer. Jeg ville gjerne skrive, om det så bare var en enkelt setning, om en hveps som surret innenfor glassruten en dag i april. Eller om hvorledes et tre kom i knopp. Jeg er antiideolog i enhver forstand. Trosmennesker har imidlertid alltid fascinert meg som de fantaster de nødvendigvis må være. Jeg har sett politisk og religiøs trosutfoldelse under alle himmelstrøk. Føttene mine fant alltid veien til en ny historie om livets glade vanvidd.
Men glem ikke at han som eide skoene begynte sin vandring i Hamar. Hadde jeg ikke vært fra Hamar, hadde jeg vært fra Lillehammer. Nærmere kan man ikke komme Mentz Schulerud.

- Men du mottok ikke få ideologiske inntrykk underveis?
- Jeg fikk en impuls i møtet med Mot Dag, hvor jeg selv ikke spilte noen rolle, foruten å være ung mann. Leif Longum er opptatt av noe avgjort interessant i sin bok om kulturradikalismen. Han skriver om en død verden, som fremdeles sitter igjen som røttene på en tapt jeksel. Hvorfor kan vi ikke la være å tro at kulturdebatten fortsatt må føres på forutsetninger fra 1930-årene? Radikalerne fra dengang har vunnet. Det vil si: Gjennom en rekke seire har de tapt. Det gjelder for eksempel sprogsaken, som ikke lenger kan opphisse et normalt menneske. Når det gjelder vårt litterære liv, opprettholdes det idag ved hjelp av terningkast, og man må visst være filolog av den aller eldste sorten for å begripe hvor tåpelig dette er.

- Er du bekymret for det litterære nivå?
- Nei. Viktigere enn å ta stilling til litterære moter er det å bli elsket av sine barn. Det er imidlertid mitt inntrykk at romanen igjen er i ferd med å få en oppsving ute i Europa, uten at jeg kan peke på noe motstykke til dette fenomenet i Norge. Jeg vet at begavelse er noe som går i bølgegang i et folk. Akkurat nå er Norge inne i en slak kurve som jeg kjenner igjen fra flere epoker i historien. Absolutt intet er nytt. Og jeg er hverken optimist eller pessimist i den forbindelse. Jo eldre jeg blir, desto mer blir jeg opptatt av kunstneriske opplevelser. Men det betyr ikke at jeg forlanger å finne dem hos den norske forfatterstand. Å høre musikk blir for meg den største av alle nydelser. Ingen har ennu kunnet overbevise meg om at lykken består i å lese enda en novelle fra Fanaråkken.

Her kommer Odd Eidem til å tenke på Arnulf Øverland, som i sin tid begynte å ta honorarer for å bli intervjuet. "Jeg polemiserer ikke gratis, " sa han. Det gjør imidlertid Eidem, skjønt polemikken unnlater å more ham slik den gjorde før.
- Jeg har simpelthen ikke tid til å være aggressiv, sier han og stirrer ut i tåkehavet. Der får han øye på noe.
- Det menneske som har interessert meg mest i mine litterære samliv, er Hallvard Rieber-Mohn. Han representerte en urgammel skikkelse i menneskehetens historie. Han uttrykte sitt åndsliv i et sprog hvor medlidenhetens og viddets egenskaper var
innflettet i hverandre. Hans forstand imponerte meg, hver gang han utfoldet sin toleranse overfor andre miljøer enn sitt eget. Han var herold for noe som jeg selv sto utenfor. Jeg er ikke katolikk. Jeg vet ikke om jeg kan kalles kristen i det hele tatt. Skjønt det siste er noe gedigent sludder, for hele vår sivilisasjon bærer kristenhetens signatur.

Samtalen beveger seg naturlig fra katolisismen til jødedommen, som alltid har vært en trofast gjest i Odd Eidems skribentliv. Et halvt århundre efter Carl von Ossietzky får Elie Wiesel den omstridte Nobels fredspris.
- Det kan ikke være noen tvil om Elie Wiesels verdighet som fredsprisvinner. Vi trenger hans impuls, og jeg bøyer meg dypt for den gjerning han har utført ved ordets hjelp, skjønt jeg ikke kan se at han er noen stor dikter. Han har da heller ikke fått Nobelprisen i litteratur, slik mange later til å tro.

- Du nevnte Ossietzky?
- Som ungdom av idag neppe har hørt om! I sitt tidsskrift "Weltbühne" redigerte han en spalte som noterte hvilke nederlag demokratiet hadde lidd siden sist. Skulle jeg ha foretatt meg noe vesentlig i en avis idag, ville jeg ha opprettet en lignende spalte. Den ville ha redigert seg selv. Daglig er man vidne til at alminnelige rettsprinsipper krenkes. Men det behøver for eksempel ikke være kapitalistene som begår krenkelsene, det kan være streikegeneralene, hvorav en heter Høst.
- Er du blitt motstander av streikeretten?
- Bruken av slike begreper tar hver dag en ny jafs av vårt kulturgrunnlag. Vi har politisert tilværelsen, ikke engang døden går fri. Av finansdebatten oppfattet jeg ikke annet enn at ordet milliard ble gjentatt med stadig større hissighet. Om streiker er jeg av den formening at de fleste av dem er rettferdige, eftersom de dreier seg om penger, som folk aldri kan få nok av.
- Du lovet at du ikke hadde tid til å være videre polemisk?
Odd Eidem sluker meg med blikket:
- Det eneste jeg frykter ved siden av smerter, er nasjonalismens uhyre tåpelighet, dens livsfarlige mangel på skjønnhet. Men når jeg hører de spede kalvebrølene fra nye nittenåringer som går i døden for en vanvittig mening, mens familien står ringside og heiser flagg, burde jeg egentlig ikke la meg forbløffe. Jeg vet bestemt at nasjonalismen, slik den organiserer seg i ett lite guttesinn, alltid vender tilbake til nye generasjoner.

Det sies at det verste som kan skje menneskeheten er at den utslettes med en bombe?
- Det er jo ikke sant. Man kan jo ikke oppleve sin egen død, hverken med sorg eller glede. Men vi vet at vi skal dø, for eksempel av influensa.
Å gjøre døden til et produkt av atombomben er et hykleri med ord, særlig i en tid hvor man er mer opptatt av et fotballresultat enn av livet efter døden. Ingens død har hittil gjort noe nevneverdig inntrykk på verdensordningen.
Nevn meg en mann med dødelig influensa i det forrige århundre som er husket av noen!
- Tror du på livet efter døden?
- Det raker meg midt i ryggen, på samme måte som jeg er ute av stand til å interessere meg for hvorvidt fru Westerlund er sanndrømt. Døden derimot snakker jeg gjerne om. Den er jeg ikke lenger redd for. Jeg så for noen år siden et elsket menneske under dødskamp. Selv ikke under lyden av hospitalets hvite sluttakkorder unngikk man imidlertid populasens mekring. En dør åpnet seg, og inn kom en rockedame fra et av byens underholdningsetablissementer. Hun hadde ikledt seg sitt kostyme, utfra troen på at man med et larmende yttertøy kunne overdøve stillheten, hvor min venn forsøkte å dø. Det skal tilføyes at den døende trakk et av sine siste sukk i mild overbærenhet med sin ubehjelpelige gjest.

Efter en liten taushet snakker vi om illusjonens lov i teatret, om den franske pantomimikeren Marcel Marceau, om skrivefagets finesser. Hvordan er en forfatters tilværelse på Nesodden?
- Ord for ord. Setning for setning. Jeg er perfeksjonist når jeg skriver. En forfatter må være sin egen dommer, derfor må han også kunne sitt fag.
- Hva vil det dypest sett si å skrive?
- Dypest sett er det en drift. Dernest: Å la seg underholde av egen erfaring.
- Kunne du noensinne holde opp å skrive?
- Nei.

Når det er tid for oppbrudd, står Odd Eidem i en åpen dør og ønsker lykke til:
- Du hører sikkert at i dypet av mitt hjerte ligger det et kjøttben som venter på å bli spist.
Med denne setningen i ryggen går jeg selv ut i tåken.

©Aftenposten

2 kommentarer:

Geir Isaxen sa...

Legger du merke til hvordan Eidem styrer intervjuet? Han vet på forhånd hvilke gjennomtenkt impoviserte setninger som journalist Hansen vil bruke i intervjuet. OG har du sett hvor påvirket han er av Eidems stil?!

Har du ALT av Odd Eidem i din samling?

Sjeldnere enn sorte svaner sa...

Så klart jeg har sett det. Men Jan E. Hansen er også en meget dyktig stilist, - nesten en naturlig "efterfølger" av Eidem vil jeg påstå. Hans Aftenpost-kronikker er grunn nok til å kjøpe avisen. Men Per Edgar Kokkvold siterer Eidem oftere!

Eidem var nok vanskelig å intervjue; dessuten en skarp og ertelysten polemiker/kritiker. Dog synes jeg dette intervjuet er godt - det tegner et flott bilde av Eidems personlighet; både dikteren, historiefortelleren, opprøreren, det nysgjerrige barnet og hans (kristne) humanisme trer frem - men med en slags dobbelt betydning. Det kan også være at jeg "leser" flere ting inn i intervjuet.

Jeg har alt av hans romaner, flanerier og essays - men der er noen huller, f.eks. i samlingen av hans skuespill/hørespill. Dessuten mangler jeg alt i serien "Det norske språk fra uke til uke". Men disse skal fylles! Vær du trygg, som bukken sa til havresekken.