Maldoror

På truende oppfordring fra min kjære kone, Synsing (se blogglisten), bes jeg herved hente frem nærmeste bok og sitere setning seks, syv og åtte på side 123. I skrivende øyeblikk kunne det blitt nærsagt hvilken som helst roman, oppslagsverk eller essay, da jeg sitter like straks ved én av bokhyllene i stuen. Med bakenden solid plantet i kontorstolen, makter jeg imidlertid å slynge armen frem til de litterære skatter, uten å pådra meg hverken kink, brokk eller en eller annen lei skiveforskyvning, og søkende fingre lander omsider på Comte de Lautréamonts (pseudonym for Isidore Lucien Ducasse) ”Maldorors sanger” - et surrealistisk mesterverk uten sidestykke. Gjennom en ny, bevisst tanke om hva skrift er, var Ducasse – sammen med Baudelaire, Rimbaud og Mallarmé – med på å forberede den poetiske modernismen.

”Les Chants de Maldoror” anbefales naturligvis på det aller varmeste.

Jeg så ham bøye pannen som om han ville påkalle den flakkende banden av minner med en høytidelig befaling. Jeg våget ikke å avbryte ham i denne fromt arkeologiske handlingen, han lignet et undervannsskjær der han bøyde seg over fortiden. Endelig tok han ordet og sa: "Tusenbenet mangler ikke fiender, den fantastiske skjønnheten i de utallige bena vekker ikke sympati hos dyrene, men gir kanskje heller grunn til sjalusi og irritasjon blant dem".